Et sikkert håp midt oppe i uhyggen etter Tsjernobyl
Av Våkn opp!s medarbeider i Ukraina
DEN verste ulykken som noen gang har skjedd i et atomkraftverk, fant sted den 26. april 1986 i Tsjernobyl i Ukraina. Senere samme år bemerket den daværende sovjetiske presidenten, Mikhail Gorbatsjov, at tragedien var en uhyggelig påminnelse om at «menneskeheten ennå ikke behersker de enorme kreftene den har vekket til live».
Den tyske utgaven av tidsskriftet Psychology Today (Psychologie Heute) framhevet de alvorlige følgene av Tsjernobylulykken i nummeret for februar 1987: «Reaktorulykken i Tsjernobyl . . . var et vendepunkt i den nyere tids historie. Og det var en katastrofe som vil påvirke oss i betydelig grad i mange århundrer.» Ifølge The New York Times førte denne ulykken til «like mye radioaktivt nedfall med lang levetid i jordens luft, matjord og vann som det som er blitt spredt ved alle atomprøvesprengninger og atombombesprengninger».
Den tyske avisen Hannoversche Allgemeine kom med følgende prognose: «I de neste 50 år vil anslagsvis 60 000 mennesker over hele verden dø av kreft som følge av at reaktoren i Sovjet gikk i stykker . . . Ytterligere 5000 vil bli rammet av alvorlige genetiske skader, og omkring 1000 vil lide av helseskader fra fødselen av.»
Tsjernobyltragedien har skapt en knugende frykt, engstelse og uvisshet som har formørket tilværelsen for hundretusener av mennesker. Men noen har fått et sikkert håp midt oppe i denne uhyggen. Det gjelder for eksempel familien Rudnik, som består av Victor og Anna og deres to døtre, Elena og Anja. I april 1986 bodde familien Rudnik i Pripjat, omkring tre kilometer fra Tsjernobylreaktoren.
Ulykkesdagen
Brannmennenes heltemodige innsats ved den ødelagte reaktoren denne uhyggelige lørdags morgenen forhindret at ulykken fikk enda alvorligere følger. I løpet av noen timer ble brannmennene rammet av strålingssyke, og flere av dem døde senere. Grigori Medwedew, som var stedfortredende overingeniør ved Tsjernobyl i 1970-årene, skriver følgende i sin bok om ulykken: «Skyen drev over det lille plantefeltet med furuer som skiller reaktortomten fra byen, og dekket den lille skogen med et radioaktivt askeregn.» (Verbrannte Seelen) Det er blitt opplyst at tonnevis med radioaktive partikler ble sluppet ut i atmosfæren.
Merkelig nok lot det til at livet gikk sin vante gang denne lørdagen i Pripjat, en by som hadde over 40 000 innbyggere. Barna lekte i gatene, og folk forberedte seg til feiringen av 1. mai. Det kom ingen kunngjøring om ulykken, og ingen advarsel mot den faren folk befant seg i. Anna Rudnik var ute og spaserte med sin tre år gamle datter, Elena, da de møtte Annas stefar. Han hadde hørt om ulykken og var bekymret på grunn av strålefaren, så han kjørte dem straks til sitt hjem omkring 16 kilometer borte.
Den radioaktive skyen steg opp i atmosfæren og drev hundrevis av kilometer tvers over Ukraina, Hviterussland, Russland og Polen, og videre over Tyskland, Østerrike og Sveits. Den påfølgende mandagen ble forskere i Sverige og Danmark bekymret da de målte høye nivåer med radioaktivitet.
Ettervirkninger
Sovjetiske soldater, brannmenn, bygningseksperter og andre ble sendt til Tsjernobyl. Disse mannskapene — 600 000 i tallet — ble kalt likvidatorene. De forhindret at katastrofen i Europa ble enda større, ved at de kapslet inn reaktoren i en sarkofag av stål og betong som var ti etasjer høy og hadde to meter tykke vegger.
Evakueringen av områdene i nærheten kom i gang i løpet av de nærmeste dagene. Victor forteller: «Vi måtte forlate hjemmet vårt og reise fra alt — klær, penger, dokumenter, mat — alt vi eide. Vi var meget bekymret, for Anna var gravid med vårt andre barn.»
Omkring 135 000 mennesker måtte flytte — alle boligområder innenfor en radius på 30 kilometer måtte forlates. Familien Rudnik flyttet inn hos slektninger. Men slektningene begynte snart å frykte at familien ville spre radioaktivitet videre til dem. Anna forteller: «De ble urolige, og til slutt bad de oss om å reise.» Andre evakuerte opplevde noe lignende. I september 1986 kunne familien Rudnik omsider etablere seg på nytt i Kaluga, omkring 170 kilometer sørvest for Moskva.
«Da forstod vi til slutt at det ikke var noen vei tilbake for oss,» sier Anna. «Vi hadde mistet vårt kjære hjem og stedet hvor vi var født og hadde vokst opp. Det var et vakkert sted med blomsterenger og sletter og med vannliljer i bekken. I skogen var det en overflod av bær og sopp.»
Det var ikke bare Ukrainas skjønnhet som var berørt, men også landets rolle som Sovjetunionens kornkammer. En stor del av landets høst dette året var forurenset. Lignende skadevirkninger hadde spredt seg til Skandinavia, hvor 70 prosent av reinsdyrkjøttet ble erklært for å være uegnet til menneskeføde fordi dyrene hadde spist radioaktivt lav. I visse deler av Tyskland lot man grønnsakene bli stående og råtne på åkrene av frykt for forurensningen.
Helseskader som skyldes stråling
Ifølge tall som ble offentliggjort fem år etter ulykken, ble 576 000 mennesker utsatt for strålingen. Forekomsten av både kreftsykdommer og andre sykdommer skal være høyere i denne gruppen enn ellers. Barn og unge er blitt særlig hardt rammet. Bladet New Scientist for 2. desember 1995 kunne opplyse at en av Europas fremste eksperter på skjoldkjertelen mente at «hele 40 prosent av de barna som ble mest utsatt for radioaktivt nedfall etter Tsjernobyl da de var under et år gamle, kan komme til å få kreft i skjoldkjertelen når de blir voksne».
Fordi Anna hadde vært utsatt for stråling mens hun var gravid, insisterte legene på at fosteret måtte fjernes. Da Victor og Anna nektet å gå med på dette, måtte de undertegne en erklæring hvor de lovte å ta seg av barnet selv om det ble født med misdannelser. Anja er ikke misdannet, men hun lider av nærsynthet og hjerte-karsykdommer og har problemer med luftveiene. Også de andre medlemmene av familien Rudnik har fått svekket helse etter ulykken. Victor og Elena har begge fått problemer med hjertet, og Anna er en av de mange som er registrert som ufør på grunn av Tsjernobylulykken.
De som ble utsatt for den sterkeste strålingen, var først og fremst likvidatorene, de som kapslet inn den ødelagte reaktoren. Tusenvis av dem som hjalp til med opprenskningsarbeidet, skal siden ha lidd en for tidlig død. Mange av de overlevende har nevrologiske og psykosomatiske lidelser. Depresjoner forekommer ofte, og selvmord ikke så sjelden.
Angela heter en av de overlevende som begynte å få alvorlige problemer med helsen. Da katastrofen skjedde, bodde hun i Kiev, hovedstaden i Ukraina, over 80 kilometer fra Tsjernobyl. Men i tiden etterpå var hun med på å bringe forsyninger til likvidatorene på reaktortomten. Svetlana, en annen av de overlevende, som bor i Irpen’ ved Kiev, fikk kreft og er blitt operert.
Et tilbakeblikk
I april 1996, ti år etter den store ulykken, innrømmet Mikhail Gorbatsjov: «Vi var rett og slett ikke forberedt på en slik situasjon.» Samtidig sa Russlands president, Boris Jeltsin: «Menneskeheten har aldri opplevd en ulykke av et slikt omfang og med følger som er så alvorlige og så vanskelige å fjerne.»
I den tyske utgaven av Scientific American (Spektrum der Wissenschaft) ble virkningene av Tsjernobylulykken sidestilt med det som ville ha vært følgene av en middels stor atomkrig. Tallet på dem som har dødd på grunn av denne tragedien, blir av enkelte anslått til 30 000.
Ifølge nyhetsoppslag i fjor, da det var ti år siden ulykken skjedde, var området omkring kraftverket fremdeles ubeboelig innenfor en sirkel med en radius på 30 kilometer. I en avisartikkel ble det likevel opplyst at «647 besluttsomme innbyggere på nytt har slått seg ned i denne sonen ved å snike seg inn, ved hjelp av bestikkelser eller ved å gå tilbake helt åpenlyst». Det ble også sagt: «Absolutt ingen bor innenfor en radius av ti kilometer fra kraftverket. De få hundre hjemvendte har slått seg ned i et 20 kilometer bredt belte utenfor den innerste sirkelen.»
Noen er tillitsfulle selv om det rår en utbredt frykt
Livet har vært og er fremdeles svært vanskelig for mange tusen mennesker som en gang bodde i nærheten av Tsjernobyl. En undersøkelse blant de evakuerte brakte for dagen at 80 prosent av dem er ulykkelige i sitt nye hjem. De føler seg triste, trette, utrygge, irritable og ensomme. Tsjernobyl var ikke bare et uhell i et atomkraftverk — det var en sosial og psykologisk ulykke av overveldende dimensjoner. Det er ikke så merkelig at mange tidfester forskjellige begivenheter ved å si at et eller annet skjedde før eller etter Tsjernobyl.
I motsetning til så mange andre har familien Rudnik klart seg bra i sin vanskelige situasjon. De begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner og klarte derved å bygge opp en sterk tro på løftene i Guds Ord om en ny, rettferdig verden. (Jesaja 65: 17—25; 2. Peter 3: 13; Åpenbaringen 21: 3, 4) I 1995 ble Victor og Anna døpt som et symbol på sin innvielse til Gud. Senere ble også deres datter Elena døpt.
Victor forteller: «Det at vi studerte Bibelen, gjorde det mulig for oss å bli kjent med vår Skaper, Jehova Gud, og hans hensikter med menneskene på jorden. Vi er ikke lenger nedtrykte, for vi vet at slike forferdelige ulykker aldri mer vil skje når Guds rike kommer. Vi ser fram til den tiden da landskapet omkring vårt kjære hjem ved Tsjernobyl vil bli sunt igjen og utgjøre en del av et herlig paradis.»
Angela og Svetlana, som også stoler på Guds løfter om en ny, rettferdig verden, ser også lyst på framtiden til tross for at strålingen har påført dem sykdommer. Angela sier: «Hvis jeg ikke hadde hatt kjennskap til Skaperen og hans hensikter, ville livet ha vært vanskelig. Men det at jeg har et nært forhold til Jehova, hjelper meg til å ha en positiv innstilling. Det er mitt ønske å fortsette å tjene ham som en heltidsforkynner av Bibelens budskap.» Svetlana tilføyer: «Mine kristne brødre og søstre er til stor hjelp for meg.»
Gjennom sitt studium av Bibelen har disse menneskene lært at ulykker som skyldes «tid og uforutsett hendelse», rammer folk uansett hvor de bor, og hvem de er. (Forkynneren 9: 11) Men de som studerer Bibelen, har også lært at uansett hvor forferdelige deres plager måtte være, er ingen skade så stor at Jehova Gud ikke kan rette den opp, og at det ikke finnes noen sykdom han ikke kan helbrede, eller noe tap han ikke kan erstatte.
Hvordan kan du bygge opp tillit til Guds løfter og ha et strålende håp for framtiden? Han som skrev Ordspråksboken i Bibelen, sier: «For at din tillit skal være hos Jehova, har jeg i dag gitt nettopp deg kunnskap.» (Ordspråkene 22: 19) Ja, du trenger å tilegne deg kunnskap ved å studere Bibelen regelmessig. Jehovas vitner vil med glede hjelpe deg med dette. De tilbyr seg å studere Bibelen sammen med deg helt gratis på en tid som passer for deg.
[Uthevet tekst på side 14]
«Menneskeheten har aldri opplevd en ulykke av et slikt omfang og med følger som er så alvorlige og så vanskelige å fjerne.» Russlands president Boris Jeltsin
[Uthevet tekst på side 15]
Tsjernobyl var ikke bare et uhell i et atomkraftverk — det var en sosial og psykologisk ulykke av overveldende dimensjoner
[Bilderettigheter på side 12]
Tass/Sipa Press