Nå er jeg glad for at jeg lever!

«Du er vel klar over at du kommer til å dø?» sa legen. Paradoksalt nok ville jeg ved to tidligere anledninger ha sett på døden som en velkommen befrier, men ikke denne gangen. La meg forklare.

JEG vokste opp i en forstad på Long Island i New York, hvor min far var en populær racerbilkjører. Han var perfeksjonist og trivdes med å konkurrere. Han var også temperamentsfull og meget vanskelig å gjøre til lags. Mor var derimot et mer stille og fredelig menneske som var så redd når far deltok i billøp, at hun ikke kunne få seg til å være blant tilskuerne.

Min bror og jeg lærte tidlig å holde en lav profil hjemme, noe mor forlengst hadde vent seg til. Men vi hadde det ikke lett. Vi levde alle i frykt for far. Dette virket så sterkt inn på meg at jeg følte at jeg aldri kunne gjøre noe riktig. Min selvrespekt avtok ytterligere da en «venn» av familien misbrukte meg seksuelt da jeg var i begynnelsen av tenårene. Jeg klarte ikke å mestre mine følelser og forsøkte å ta livet av meg. Det var den første gangen jeg tenkte at døden ville være en velkommen befrier.

Jeg følte at jeg ikke var noe verd, og mente at ingen var glad i meg. Så ble jeg rammet av en spiseforstyrrelse i likhet med mange andre unge kvinner med lav selvrespekt. Jeg søkte spenning og fornøyelser, misbrukte narkotika og alkohol og drev utukt som endte med aborter. Jeg ’lette etter kjærlighet på alle de gale stedene,’ som det heter i en sang. Jeg holdt på med motorsykkelsport, billøp og dykking, og med jevne mellomrom tok jeg meg en tur til Las Vegas for å spille om penger. Jeg søkte også råd hos en spåkone og brukte ouija-bord for moro skyld uten å være klar over spiritismens farer. — 5. Mosebok 18: 10—12.

I min jakt etter spenning ble jeg også involvert i lovstridige handlinger som narkotikahandel og butikktyverier. Min lengsel etter kjærlighet og anerkjennelse førte også til at jeg fikk en lang rekke kjærester og forloveder. Alle disse faktorene bidrog til at jeg skapte meg en livsstil som var mye farligere enn jeg var klar over.

En kveld da jeg hadde inntatt en kombinasjon av alkohol og narkotika i smøregraven ved racerbanen, var jeg uforstandig nok til å la min venn kjøre meg hjem. Like etter at jeg mistet bevisstheten i forsetet, må han tydeligvis også ha gjort det. Jeg ble ristet våken i den påfølgende kollisjonen. Jeg endte på sykehus med mange skader, men kom meg etter hvert og slapp unna med et ødelagt høyre kne.

Et ønske om noe bedre

Selv om jeg ikke verdsatte mitt eget liv særlig høyt, var jeg opptatt av barns og dyrs beskyttelse og rettigheter og av miljøvern. Jeg lengtet etter og arbeidet for å skape en bedre verden gjennom aktivt medlemskap i mange organisasjoner. Det at jeg ønsket å oppleve en bedre verden, førte til at jeg umiddelbart følte meg tiltrukket av det jeg fikk høre av en kollega som var et av Jehovas vitner. Hun kom stadig med oppgitte bemerkninger om «denne ordningen» når noe gikk galt på jobben. Da jeg spurte hva hun mente med det, forklarte hun at livet snart skulle bli fritt for alle bekymringer. Fordi jeg hadde stor respekt for henne, hørte jeg interessert på det hun hadde å si.

Dessverre mistet vi kontakten med hverandre, men jeg glemte aldri det hun hadde sagt. Jeg var klar over at jeg en dag ville bli nødt til å forandre min livsstil ganske radikalt for å behage Gud. Jeg var likevel ikke klar til å gjøre det da. Men jeg sa rett ut til mine mannlige venner at jeg en dag skulle bli et av Jehovas vitner, og at de bare måtte bryte forbindelsen med det samme hvis de ikke likte det.

Min siste kjæreste ville vite mer om dette. Han sa at hvis jeg var interessert, ville kanskje han være det også. Dermed begynte vi å lete etter vitnene. Men det var de som fant oss. De ringte på døren min, og et bibelstudium ble startet, men min venn kom til at han burde slutte å studere og heller gå tilbake til sin kone.

Bibelstudiet ble holdt temmelig uregelmessig. Det tok sin tid før jeg fikk øynene opp for Jehovas syn på livets hellighet. Men da jeg korrigerte mine tanker, innså jeg at jeg burde slutte med fallskjermhopping og røyking. Etter hvert som livet ble mer dyrebart for meg, ble jeg innstilt på å slå meg til ro og ikke sette livet på spill mer. Den 18. oktober 1985 ble jeg døpt som et symbol på min innvielse til Jehova. Da ante jeg ikke at livet mitt snart skulle komme til å henge i en tynn tråd.

Atter en gang ønsket jeg å dø

Noen måneder senere — om kvelden den 22. mars 1986 — stod jeg utenfor huset mitt og tok vasketøy ut av bilen da jeg ble påkjørt av en råkjører og slept med over 30 meter. Bilføreren stakk av. Jeg hadde pådratt meg hodeskader, men var ved bevissthet hele tiden.

Da jeg lå der i mørket midt i veien med ansiktet ned, kunne jeg bare tenke på den forferdelige muligheten for å bli overkjørt en gang til. Smertene var så uutholdelige at jeg bad Jehova om at han måtte la meg dø. (Job 14: 13) Det dukket opp en kvinne som viste seg å være sykepleier. Jeg bad om at hun måtte legge bena mine til rette, siden de var tvunnet i hverandre. Det gjorde hun, og hun laget også en turniké, en stram bandasje, av en del av kjolen sin for å stanse blødningene fra de kompliserte bruddene i det ene benet. Støvlettene mine ble funnet et helt kvartal bortenfor meg, og de var fulle av blod.

Folk som kom til, var ikke klar over at jeg hadde vært fotgjenger, og de spurte om og om igjen hvor bilen min var. Jeg visste ikke hvor langt jeg var blitt dratt med, og svarte at jeg lå ved siden av den. Da ambulansen med profesjonelle førstehjelpere kom, trodde de at jeg var døende. De tilkalte derfor etterforskere fra politiet, siden bildrap kan være straffbart. Bilføreren ble til slutt pågrepet. Politiet sperret av området og tok bilen min i forvaring. Begge dørene på den ene siden var revet av.

Krise

Da jeg kom til akuttmottaket, sa jeg gang på gang, også gjennom surstoffmasken: «Ikke blod, ikke blod. Jeg er et av Jehovas vitner.» Det siste jeg kan huske, er følelsen av en stor saks som beveget seg oppover langs ryggen min da klærne mine ble klippet av, og legene som hektisk ropte sine ordrer.

Da jeg kom til meg selv igjen, var jeg overrasket over at jeg levde. Jeg gled stadig inn i og ut av en bevisstløs tilstand. Hver gang jeg våknet, bad jeg familien min om å ta kontakt med det paret som hadde studert Bibelen med meg. Familien min likte ikke at jeg var blitt et av Jehovas vitner, så de «glemte» bekvemt nok å underrette dem. Men jeg insisterte — det var det første jeg bad om hver gang jeg åpnet øynene. Til slutt ble jeg belønnet for min utholdenhet, for en dag stod de der da jeg våknet. For en lettelse! Jehovas folk visste hvor jeg var.

Men gleden var kortvarig, for blodprosenten begynte å synke, og jeg fikk høy feber. De bensplintene som formentlig hadde forårsaket infeksjonen, ble fjernet, og fire bolter ble operert inn i benet mitt. Men den høye feberen kom tilbake, og benet ble svart. Jeg hadde fått koldbrann, og benet måtte amputeres for at jeg skulle overleve.

Utsatt for press til å ta imot blodoverføring

Siden blodprosenten var blitt ekstremt lav, mente legene at det ikke ville være mulig å operere uten blodoverføring. Leger, pleiere, familie og gamle venner ble innkalt for å overtale meg. Så begynte noen å hviske borte ved døren til rommet mitt. Jeg hørte at legene la sine planer, men jeg oppfattet ikke hva de gikk ut på. Heldigvis fikk jeg akkurat da besøk av et av Jehovas vitner som hørte at legene planla å forsøke å påtvinge meg blodoverføring. Hun tok straks kontakt med de kristne eldste der på stedet, og de kom meg til hjelp.

En psykiater ble tilkalt for å vurdere min mentale tilstand. Hensikten var tydeligvis at han skulle erklære meg utilregnelig, slik at man kunne se bort fra mine ønsker. Denne planen slo feil. Dernest tilkalte de en prest som selv hadde tatt imot en blodoverføring, for at han skulle overbevise meg om at det var tillatt å ta imot blod. Til slutt fikk familien min innhentet en rettsavgjørelse som gav legene anledning til å påtvinge meg blod.

I totiden om natten kom en gruppe leger, en rettsstenograf, en rettsbetjent, advokater som representerte sykehuset, og en dommer marsjerende inn på rommet der jeg lå. Retten ble satt. Jeg hadde ikke fått noen beskjed på forhånd, hadde ingen bibel, ingen juridisk assistanse og hadde dessuten fått sterke smertestillende midler. Hva ble utfallet av rettsmøtet? Dommeren omgjorde den tidligere avgjørelsen og sa at han var blitt enda mer imponert over Jehovas vitners prinsippfasthet enn han hadde vært før.

Et sykehus i Camden i New Jersey gikk med på å behandle meg. Sykehusledelsen i New York var rasende og stanset all behandling av meg, også den smertestillende. De nektet også å gi landingstillatelse til det helikoptret som skulle bringe meg til sykehuset i New Jersey. Heldigvis overlevde jeg transporten dit med sykebil. Da jeg kom fram, hørte jeg de ordene som er nevnt i innledningen til denne historien: «Du er vel klar over at du kommer til å dø?»

Operasjonen var vellykket

Jeg var så svak at en sykepleier måtte hjelpe meg med å sette et kryss på det skjemaet som skulle vise at jeg samtykte i operasjonen. Mitt høyre ben måtte amputeres ovenfor kneet. Senere falt hemoglobinverdien til under to, og legene fryktet alvorlig hjerneskade. Det siste skyldtes at de ikke fikk noen reaksjon da de ropte «Virginia, Virginia» inn i øret mitt. Virginia var det navnet som stod på innleggelsespapirene mine. Men da noen hvisket «Ginger, Ginger» en stund senere, åpnet jeg øynene og så en mann jeg aldri hadde sett før.

Det var Bill Turpin fra en av Jehovas vitners menigheter i New Jersey. Han hadde fått kjennskap til mitt kjælenavn Ginger av Jehovas vitner i New York. Det var dette jeg var blitt kalt i hele mitt liv. Han formulerte spørsmål som jeg kunne besvare ved å blunke med øynene, siden jeg lå i en respirator og ikke kunne snakke i det hele tatt. «Vil du at jeg skal forsøke å fortsette å besøke deg?» spurte han. «Og vil du at jeg skal fortelle vitnene i New York om deg?» Jeg blunket alt jeg kunne. Bror Turpin hadde tatt en risiko ved å snike seg inn på rommet mitt, siden familien min hadde bestemt at ingen Jehovas vitner skulle få besøke meg.

Da jeg hadde vært på sykehuset i seks måneder, kunne jeg fremdeles bare utføre de enkleste dagligdagse handlinger, som å spise selv og pusse tennene. Til slutt fikk jeg en benprotese og kunne gå litt omkring med en rullator. Da jeg kom ut fra sykehuset i september 1986 og reiste tilbake til leiligheten min, ble en hjelpepleier boende hos meg i ytterligere seks måneder for å hjelpe meg.

Hjelp fra vårt brorskap

Allerede før jeg reiste hjem, begynte jeg virkelig å forstå hva det vil si å være knyttet til det kristne brorskap. (Markus 10: 29, 30) Brødrene og søstrene hjalp meg til å få dekket både mine fysiske og åndelige behov. Med deres kjærlige hjelp kunne jeg gjenoppta møtedeltagelsen og etter hvert også delta i det som kalles hjelpepionertjeneste.

Det sivile søksmålet mot bilføreren ble avgjort i løpet av noen måneder — til overraskelse for min advokat, siden det vanligvis tar minst fem år før en slik sak i det hele tatt blir berammet. Ved hjelp av den erstatningen jeg fikk, kunne jeg flytte til en mer handikapvennlig bolig. Dessuten kjøpte jeg en varebil som jeg kunne betjene med hendene, og som var utstyrt med rullestolheis. I 1988 kunne jeg dermed begynne som alminnelig pioner, det vil si en som bruker minst 1000 timer i året i forkynnelsesarbeidet. I årenes løp har jeg kunnet glede meg over å arbeide i Nord-Dakota, Alabama og Kentucky. Bilen min har gått over 150 000 kilometer i denne tiden og er hovedsakelig blitt brukt i den kristne tjeneste.

Jeg har hatt mange pussige opplevelser med min elektriske trehjulsscooter. To ganger har jeg veltet med den mens jeg samarbeidet med to forskjellige kretstilsynsmenns koner. En gang, i Alabama, begikk jeg den feil å tro at jeg kunne sette over en liten bekk med den. Da endte jeg på bakken og ble fullstendig tilsølt. Men jeg har klart å bevare en positiv innstilling ved å holde fast på min humoristiske sans og ikke ta meg selv for høytidelig.

Holdt oppe av et sikkert håp

Noen ganger har problemene med helsen vært nesten uutholdelige. For noen år siden måtte jeg ved to anledninger slutte som pioner fordi det var fare for at også det andre benet mitt måtte amputeres. Faren for at jeg skal miste det andre benet er konstant nå, og i de siste fem årene har jeg vært fullstendig bundet til rullestolen. I 1994 brakk jeg armen. Jeg trengte hjelp til å bade, kle meg, lage mat og gjøre rent, og jeg måtte kjøres overalt. Men med hjelp fra brødrene har jeg kunnet fortsette som pioner til tross for disse tilbakeslagene.

I hele mitt liv har jeg søkt spenning, men jeg forstår nå at den mest spennende tiden ligger foran oss. Det som gjør at jeg gleder meg over å leve nå, er overbevisningen om at Gud skal helbrede alle slags funksjonshemninger i sin nye verden, som nå nærmer seg med raske skritt. (Jesaja 35: 4—6) I den nye verden ser jeg fram til å svømme med hvaler og delfiner, utforske fjellene side om side med en løvinne og hennes unger og gjøre noe så enkelt som å spasere langs en strand. Jeg har stor glede av å forestille meg at jeg på den paradisiske jord gjør alt det Gud har skapt oss til å kunne gjøre. — Fortalt av Ginger Klauss.

[Bilde på side 21]

Da spill om penger hørte med til livet mitt

[Bilde på side 23]

Guds løfter holder meg oppe