Vi er uatskillelige venner

TRACY, en ti år gammel svart labrador retriever, er førerhunden min. Takket være henne kan jeg leve et forholdsvis normalt liv. I tillegg gir hun meg selskap og trygghet. Så det er ikke så rart at jeg er blitt svært glad i henne, og at vi er uatskillelige venner.

Noen ganger forsømmer vi mennesker oss på en måte som Tracy aldri gjør. En dag hadde jeg for eksempel latt Tracy være igjen hjemme og var ute og spaserte sammen med en venninne. Vi pratet ivrig sammen da jeg plutselig snublet og falt. Venninnen min hadde glemt at jeg er blind, og sa ikke fra om fortauskanten. Noe slikt ville aldri ha skjedd om jeg hadde hatt Tracy med meg.

En gang reddet faktisk Tracy livet mitt. Jeg gikk nedover en gate da en lastebil kom ut av kontroll og plutselig skjente rett mot meg. Jeg hørte motoren, men jeg kunne selvfølgelig ikke se hvilken retning lastebilen hadde. Tracy så det og oppfattet faren og drog meg raskt i sikkerhet.

Blind, men likevel seende

Jeg ble født i 1944 i Sør-Sverige, og jeg har vært blind fra fødselen. Jeg ble sendt til en internatskole for blinde barn, og der lærte jeg å lese og skrive blindeskrift. Musikk ble en viktig del av livet mitt; jeg likte særlig godt å spille piano. Etter videregående skole fortsatte jeg å studere språk og musikk ved Göteborg universitet.

Livet mitt ble imidlertid helt forandret da to av Jehovas vitner ringte på døren min i studenthjemmet. Snart begynte jeg å gå på Jehovas vitners møter, og jeg fortalte også andre om det jeg lærte. I 1977 symboliserte jeg min innvielse til Jehova ved å bli døpt i vann. Selv om jeg er fysisk blind, hadde studiet av Guds Ord gitt meg noe som har uovertruffen verdi — åndelig syn.

I dag synes jeg at jeg er mye bedre stilt enn de som kan se i fysisk forstand, men som er åndelig blinde. (Jevnfør Johannes 9: 39—41.) Jeg er glad for at jeg har et klart mentalt bilde av Guds nye verden, der han har lovt at de blindes øyne skal se — ja at alle fysiske skavanker skal bli helbredet, og at de døde skal bli oppreist. — Salme 146: 8; Jesaja 35: 5, 6; Apostlenes gjerninger 24: 15.

Selv om jeg er ugift og fysisk blind, klarer jeg meg riktig bra med Tracy som min trofaste følgesvenn. La meg fortelle hvordan hun hjelper meg til å fortsette i mitt verdslige arbeid og utføre min tjeneste som et av Jehovas vitner. (Matteus 24: 14; Apostlenes gjerninger 20: 20; Hebreerne 10: 25) Men først noen flere opplysninger om Tracy.

Plukket ut til spesiell trening

Da Tracy bare var åtte måneder gammel, ble hun testet med tanke på om hun var egnet som førerhund. Hun viste seg å være rolig, hadde lett for å lære og lot seg ikke så lett skremme av plutselige, høye lyder. Som neste trinn ble hun derfor plassert hos en familie en tid for at hun skulle bli vant til et vanlig familieliv. Siden, da hun var moden nok, ble hun sendt til en treningsskole for førerhunder.

På denne skolen lærte Tracy å gjøre det som kreves av en førerhund, nemlig å hjelpe sin kommende eier til å finne dører, trapper, porter og gangveier. Hun lærte også å ferdes på travle fortauer, krysse gater, stoppe ved fortauskanter, følge trafikksignaler og unngå farlige hindringer Etter omkring fem måneders trening var hun klar til innsats. Det var da hun kom til meg.

Det Tracy gjør for meg

Hver morgen sørger Tracy for å få meg ut av sengen, så jeg kan gi henne mat. Deretter gjør vi oss klar til å gå på arbeid. Kontoret mitt ligger cirka 20 minutters gange fra leiligheten. Jeg kjenner selvfølgelig veien, men Tracys oppgave er å hjelpe meg til å komme dit uten at jeg støter borti kjøretøyer, folk, lyktestolper og alt mulig annet. Når vi er framme, legger hun seg under skrivebordet mitt. I lunsjpausen går vi vanligvis ut og spaserer en tur.

Om ettermiddagen, når vi har kommet hjem fra arbeidet, begynner den beste delen av døgnet. Det er når Tracy leder meg ut i forkynnelsesarbeidet fra hus til hus og hjem til folk som jeg leder bibelstudium med. Mange er vennlige mot henne, klapper og omfavner henne og gir meg noen ganger en godbit til henne. Vi er også til stede på kristne møter hver uke. Etter møtene vil barna gjerne hilse på Tracy og omfavne henne, og det liker hun svært godt.

Jeg innser at Tracy bare er en hund, og at hun kommer til å dø en dag. Det betyr at jeg med tiden må få meg en annen førerhund. Men foreløpig er vi et team, og vi trenger hverandre. Når Tracy ikke er i nærheten, blir jeg nokså usikker, og hun blir nervøs og urolig når hun ikke kan lede meg.

Behov for forståelse

Merkelig nok forsøker noen iblant å skille oss fra hverandre. De ser på Tracy som bare en vanlig hund eller som et selskapsdyr, og de forstår ikke vårt nære fellesskap. De må lære seg å forstå at Tracy er det samme for meg som en rullestol er for en bevegelseshemmet. Å skille oss fra hverandre er som å ta bort øynene mine.

Jo bedre andre forstår forholdet mellom meg og Tracy, desto færre problemer blir det. En rullestol er noe som blir akseptert uten videre, men dessverre er det ikke alltid slik med en førerhund. En del er redde for hunder, eller så liker de dem ganske enkelt ikke.

Det svenske blindeforbundet har utgitt en folder om førerhunder, og den inneholder opplysninger som er til stor hjelp. Den sier: «Førerhunden er et forflytningshjelpemiddel for den synshemmede. Men den er mer enn det. Den er et levende hjelpemiddel. . . . Den er en venn som aldri svikter.»

Ja, Tracy er mine øyne i mørket, og hun hjelper meg til å leve et så normalt liv som mulig under de nåværende forhold. Men snart er Guds lovte nye verden her, og jeg er overbevist om at jeg da vil kunne se alt det fantastiske i skaperverket. Derfor er jeg fast bestemt på å bevare mitt åndelige syn.

Så mens Tracy hviler hodet i fanget mitt, er vi nå klar til å høre på kassettinnspillingen av det nyeste nummeret av bladet Vakttårnet. — Fortalt av Anne-Marie Evaldsson.