Har du sett en pungulv?

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I AUSTRALIA

«OM JEG har sett hva for noe?» spør du kanskje. «Jeg har ikke engang hørt om et slikt dyr.»

Egentlig er det ikke så rart at du ikke har hørt om pungulven. Dette dyret regnes nå for å være utdødd. Men tidligere utgjorde pungulven et fascinerende innslag i Australias dyreliv.

På latin kalles pungulven Thylacinus cynocephalus, som bokstavelig betyr «hund med hudpose og ulvehode». Men de første europeiske nybyggerne som slo seg ned på Tasmania, en øy sør for Australia, gav dette dyret en rekke andre og mye enklere navn. Det ble ofte kalt sebraopossum, hyene, sebraulv eller hundehodeopossum. Aboriginene, som levde på Tasmania lenge før europeerne kom dit for bare omkring 200 år siden, gav pungulven navnet corinna.

Den siste pungulven man kjenner til, døde i 1936 i en dyrehage i Hobart, Tasmanias hovedstad. Nå for tiden kan man derfor bare se utstoppede eksemplarer av dyret i museer. Men noen hevder at det fremdeles finnes levende pungulver som holder seg skjult i Tasmanias villmark, og det kommer stadig meldinger om at pungulven skal være observert.

Pungulven kalles også «tasmansk tiger». Den er egentlig ikke en tiger, men har sannsynligvis fått dette navnet fordi den er stripete, og fordi den er et rovdyr. Tvers over ryggen og nedover den lange, stive halen har den skarpe mørkebrune, nesten svarte, striper. Som navnet antyder, er pungulven i virkeligheten et pungdyr — hunnen har nemlig en hudpose. Når ungene fødes, er de små og blinde og ikke fullt utviklet, men de finner straks veien til morens pung, hvor de dier til de er fullt utviklet og sterke nok til å forlate pungen. Den lille ungen blir værende i morens pung i omkring tre måneder før den våger seg ut. Men når den først er ute av pungen, varer det ikke lenge før den begynner å følge etter moren i jakten på mat.

Det blir sagt at pungulven skal være det største kjøttetende pungdyr som er kjent fra nyere tid. Til forskjell fra andre pungdyr, for eksempel kenguruen, har hunnpungulven en pung som er vendt bakover. Den kan bære og gi die til fire unger samtidig.

Hvor stor utbredelse hadde den?

Aboriginenes hulemalerier og funn av fossiler og tørkede, mumifiserte eksemplarer tyder på at pungulven har vært utbredt i mange deler av Australia. Men det ser likevel ut til at dens viktigste utbredelsesområde var på Tasmania. Selv der har den kanskje aldri vært særlig tallrik. Det er først og fremst menneskene som er skyld i at den ble utryddet. Pungulven var selv et rovdyr, men den hadde ingenting å stille opp mot den listige og grådige jakten som noen av de hvite nybyggerne drev. Ettersom den var nysgjerrig og lite redd mennesker, var det lett å skyte den og å fange den i snarer.

Mange jordbrukere hevdet at pungulven var en sauedreper. Derfor satte både jordbruksorganisasjoner og de tasmanske myndighetene opp skuddpremie på den. Pungulver som ble fanget levende, ble gjerne sendt til dyrehager i andre land. Selv om pungulvene utvilsomt også ble berørt av en ukjent sykdom som herjet store deler av Tasmanias dyreliv for mange år siden, var det menneskene som hadde hovedansvaret for at bestanden gikk tilbake.

Spesielle jaktmetoder

Pungulven jaktet vanligvis alene, men noen ganger i par. Den så seg ut et byttedyr, for eksempel en liten kenguru, og satte så etter det for å innhente det. Når byttedyret var utslitt og saktnet farten, hoppet pungulven på det og drepte det med de kraftige kjevene sine. Et annet enestående trekk ved dette uvanlige dyret er at det kunne åpne kjevene i en vinkel på hele 120 grader.

Pungulven hadde for vane bare å spise visse deler av skrotten — vanligvis innvollene — noe som førte til at enkelte betraktet den som en lystmorder. Men for å råde bot på denne tilsynelatende sløsingen pleide et annet og mindre rovpungdyr, den åtseletende pungdjevelen (som fortsatt eksisterer), å rydde opp etter pungulven ved å spise alt som var igjen — til og med knoklene og pelsen.

Pungulven utgjorde etter alt å dømme ingen trussel mot menneskene. Det finnes i hvert fall ingen beviser for at pungulver noen gang har jaktet på mennesker. En eldre mann husker at han for mange år siden satt foran leirbålet sitt og leste sent en kveld. Gjennom flammene så han plutselig en pungulv som krøket seg sammen og langsomt smøg seg truende mot ham. Fordi han var redd for å bli angrepet, grep han forsiktig geværet sitt, siktet omhyggelig gjennom flammene og trakk av. Pungulven gjorde en slags klønete baklengs saltomortale, men var tydeligvis ikke hardt skadet, for den spratt opp og forsvant inn i mørket. Da mannen gikk bort og så etter blodspor for å få vite hvor alvorlig han hadde såret pungulven, fant han en stor opossum med geværkulen i seg like foran bålet. Det var altså den pungulven hadde smøget seg innpå!

Hva med meldingene om at den er blitt observert?

Det er kommet mange meldinger om observasjoner av pungulven etter at det siste eksemplaret i fangenskap døde i 1936, men så langt er det kommet fram lite som overbeviser zoologene om at det fremdeles finnes levende pungulver. Det ser ut til at noen må ta et fotografi av et levende dyr eller fange det, før myndighetene lar seg overbevise om at pungulven ikke er utryddet.

Mange eldre mennesker som bor på landsbygda i Tasmania, sier at de ikke ville melde fra hvis de skulle komme til å se en pungulv. De er lei seg på grunn av det de har opplevd tidligere, nemlig at andre mennesker tilsynelatende har utryddet dette enestående dyret. Hvis det virkelig finnes pungulver i dag, ønsker disse menneskene at de skal få være i fred.

Hvis de skulle få spørsmålet: «Har du sett en pungulv i det siste?», ville de derfor svare nei — om det var sant eller ikke.

[Bilderettigheter på side 26]

Tom McHugh/Photo Researchers