Holdt oppe ved «den kraft som er over det normale»

Fortalt av Sadie Lewis Haddad

«HVORDAN greide du det?» Dette er et spørsmål jeg får fra tid til annen. Greide hva? Å oppdra ni barn, de sju siste alene. Av de åtte som lever i dag, har sju lenge vært innviede, lojale tjenere for Jehova Gud.

Når jeg ser tilbake, vet jeg at det ikke var i egen kraft at jeg var i stand til å oppdra barna mine i Guds sannhet. Det ville ha vært umulig. Det var absolutt med Jehovas hjelp. Som 2. Korinter 4: 7 (NW) viser, kan de som virkelig ønsker å tjene Gud og gjøre hans vilje, få «den kraft som er over det normale», og som kommer fra Gud ved hans hellige ånd.

Men hvordan gikk det til at jeg måtte oppdra de fleste av barna mine alene? Hvordan lærte jeg Jehova og hans hensikter å kjenne? Som svar på dette skal jeg fortelle litt om min bakgrunn.

Min første skolegang i Libanon

Jeg ble født i Libanon for over 90 år siden, i 1892. Min far var gresk-ortodoks prest, som hans far hadde vært før ham. Det var fars høyeste ønske at minst en av sønnene hans skulle bli prest og følge i hans fotspor. Det var imidlertid ingen av dem som ønsket å bli det.

Far var svært ulykkelig over dette. Jehova Gud, «som oppreiser de døde», vil imidlertid hvis det er hans vilje, sørge for at far kommer tilbake fra de døde i oppstandelsen på en paradisisk, «ny jord». (2. Korinter 1: 9; 2. Peter 3: 13) Da kan jeg fortelle ham at selv om ingen av sønnene hans ble en Guds tjener, ble hans datter Sadie og de fleste av hennes barn og barnebarn Jehovas tjenere!

Jeg lærte aldri mor å kjenne, for hun døde da jeg var tre år gammel. På hennes anmodning sørget far imidlertid for at jeg ble sendt til en kostskole, hvor lutherske tyske nonner lærte meg både arabisk og tysk. Jeg lærte å elske Jesus, men hørte svært lite om Gud og hans hensikter.

Jeg ville bli nonne og komme til himmelen. Men jeg ble aldri nonne, for da jeg var ferdig med skolen, måtte jeg reise hjem og ta meg av far før han døde. Da han døde, var det brødrene mine som hadde ansvaret for å sørge for mitt ve og vel, slik skikken var i Libanon på den tiden. De mente det var best for meg å bli gift, og de valgte en ektemann til meg. Jeg hadde ikke noe å si i den saken. I 1909, da jeg var bare 17 år gammel, ble jeg gift.

Jeg kommer til De forente stater

I 1910 reiste min mann og jeg fra Libanon til De forente stater. Vi slo oss til slutt ned på en risfarm i Texas. Etter hvert som årene gikk, fikk jeg ni barn.

Men det gikk ikke så bra i ekteskapet. I 1935 forlot min mann meg. På det tidspunkt var vårt niende barn tre år gammelt. Min eldste datter og min eldste sønn var allerede gift, men deres problemer var fortsatt også mine. Og nå var jeg alene om å forsørge de sju andre barna mine.

Året etter solgte vi alt vi kunne, med unntagelse av en del av jordeiendommen, og leide et hus i Beaumont i Texas. Flere av barna begynte å arbeide og kunne være med på å dekke familiens utgifter. Det var virkelig til stor hjelp for meg.

Hjelp fra Jehova

Den største hjelpen kom imidlertid fra Gud. Så langt tilbake som i 1917, mens vi fortsatt bodde på farmen, var jeg blitt kjent med Jehova og hans hensikter og hadde begynt å vende meg til ham for å få hjelp.

Helt siden jeg var liten, har jeg hatt respekt for Gud, og nå ville jeg lære mer om ham. Det som gjorde dette enda mer presserende, var den store krigen, som de kalte den, som brøt ut i 1914. Min søster, som bodde i Beirut i Libanon, skrev til meg om de forferdelige tilstandene under krigen i den delen av verden. Mange av mine slektninger sultet i hjel.

Min søster fortalte at hun var nødt til å selge huset og det hun eide, bare for å få brød å spise, og dessuten ble hun svært syk. Hun bad meg om å være så snill å sende henne noen penger så hun kunne kjøpe mat. Jeg sendte straks penger til henne. Men så fikk jeg brev om at min søster døde den samme dagen pengene kom. Jeg har fortsatt dette sørgelige brevet.

Disse opplevelsene hjalp meg til å forstå hvordan Matteus 24: 7 virkelig ble oppfylt, og det gjorde det lettere for meg å ta imot sannheten da den ble holdt fram for meg.

Sannhetens sæd blir sådd

Sannhetens sæd ble første gang sådd i mitt hjerte i 1917. Det året fikk jeg besøk av en av Jehovas vitners heltidsforkynnere. Han oppfordret meg til å abonnere på bladet Vakttårnet på arabisk. Jeg leste det første nummeret fra første til siste side. Siden da har jeg lest hvert eneste nummer av bladet sammen med Bibelen, som har vært kilden til min tro på Jehova og min tillit til ham.

Omsider lærte jeg å lese engelsk godt nok til at jeg kunne forandre abonnementet og få bladet på engelsk. Den viktigste grunnen til at jeg gjorde dette, var at jeg ønsket at barna mine også skulle lese bladene.

Min mann var ikke imot det jeg lærte, men han likte ikke at jeg leste så mye. Når jeg ville lese om kvelden, etter at alt arbeidet var unnagjort og barna var i seng, lukket jeg derfor døren til det rommet hvor jeg satt og leste, og tettet til de sprekkene hvor lyset kunne trenge igjennom. På den måten kunne jeg fortsette å lese.

Kunne jeg bringe et slikt offer?

Årene gikk. Jeg fortsatte å lese og lære mer om Gud. Så i 1935, etter at min mann hadde reist fra oss, ble jeg invitert til å høre et foredrag som skulle holdes av Jehovas vitner på en skole i nærheten av farmen vår. I dette foredraget ble det blant annet fortalt om hvordan Abraham ofret sin sønn Isak.

Noe som alltid hadde forstyrret meg som lutheraner, var hvorfor Gud hadde bedt Abraham om å ofre sin eneste sønn. Ettersom jeg nå var mor til ni barn, forstyrret dette meg enda mer. Jeg følte at jeg aldri kunne gjøre noe lignende.

Men da jeg hørte forklaringen i foredraget, forstod jeg hva sann tro virkelig betyr, og hvordan den satte Abraham i stand til å gjøre det som ble krevd av ham. Han var forvisset om at Gud, som kunne oppreise døde, også kunne oppreise hans sønn. (Hebreerne 11: 17—19) Jeg forstod at det var den slags tro jeg trengte for å kunne møte problemene i framtiden. Men hvordan skulle jeg kunne oppdra barna mine på rette måte og gi dem den slags tro som Abraham hadde? Jeg bad stadig til Gud om at han måtte hjelpe meg.

Jeg lærer flere sannheter

Bare noen få uker før vi flyttet til byen i 1936, fikk jeg igjen besøk av vitnene, som spilte en grammofonplate med et foredrag som ble holdt av Selskapet Vakttårnets daværende president, J. F. Rutherford. Det handlet om verdien av å ha nøyaktig kunnskap. Det pekte på at nøyaktig kunnskap var av livsviktig betydning, ettersom Jesus sa at kunnskap om Gud og Kristus ville føre til evig liv. (Johannes 17: 3, NW) Vitnene inviterte meg også til å komme på møtene deres. Etter at vi hadde flyttet til byen, fant en av døtrene mine og jeg ut hvor møtene ble holdt, og gikk på dem.

Det første møtet vi var på, hadde jeg så stor glede av at jeg etter møtet spurte vitnene om de hadde en søndagsskole som barna mine kunne gå på. Jeg ville at de skulle lære om de vidunderlige tingene som jeg lærte. Vitnene sa naturligvis at de ikke hadde søndagsskoler, men at de i stedet ville komme hjem til meg hver uke og undervise oss i Bibelen. Jeg spurte: «Hvor mye koster det?» Og de svarte: «Ikke noe. Det er gratis.» Det forbauset meg i høy grad.

Før vitnene kom for å lede det første studiet, bad jeg til Jehova. Jeg bad inderlig om at han måtte hjelpe meg med barna mine, og om at de måtte være villige til å studere Bibelen sammen med oss. Til min store glede ble de alle sammen med på studiet, også min eldste datter og barna hennes.

Uke etter uke hadde vi stor glede av å lære nye sannheter om Guds rike og dets styre over en kommende, paradisisk jord. Vi lærte også betydningen av Guds navn, Jehova. (Salme 83: 19, NW) Dette var noe jeg aldri hadde hørt om i den lutherske skolen i Libanon.

Holdt oppe ved «den kraft som er over det normale»

Jeg lærte også at Jehova er en Gud som holder sine tjenere oppe når de stoler på ham. Da sannheten virkelig nådde mitt hjerte, kan jeg oppriktig si at jeg ikke lenger bekymret meg for hvordan det skulle gå. Jeg stolte fullt ut på Jehova. Jeg gjorde naturligvis min del i tillit til at han ville gi meg «den kraft som er over det normale».

I tidens løp bar denne tilliten frukt. Etter at jeg hadde studert Bibelen et år, ble jeg døpt. Dette var i 1937. Med tiden ble alle mine sju døtre også døpt. Jeg takket Jehova av hele mitt hjerte for den velsignelsen.

Så kom det en hard prøve. Det var en prøve som krevde at jeg fullt ut satte min lit til at Jehova skulle gi meg den styrke jeg trengte. Den hadde å gjøre med min yngste sønn. Han studerte Bibelen en tid, men tok aldri noe avgjort standpunkt for sannheten. Han respekterte den imidlertid og støttet oss i våre bestrebelser. Men så ble han syk, og i 1968 døde han.

Min sønns død er den største sorg jeg har hatt i mitt liv. Jeg var svært glad i ham, som jeg er i alle barna mine. Jeg kan oppriktig si at hvis det ikke hadde vært for Jehovas hjelp, ville jeg ikke ha kommet over denne sorgen. Jeg har også funnet stor trøst i at jeg vil få se ham igjen i den jordiske oppstandelse.

Jeg deler sannheten med andre

Siden jeg lærte sannheten å kjenne, har jeg hatt en fred i sinn og hjerte som jeg aldri hadde tidligere. Jeg har ikke lenger noe ønske om å bli nonne og komme til himmelen, men ser fram til å få leve i det jordiske paradis under Guds rikes styre. Dette er et så storslått håp at jeg har et oppriktig ønske om å dele det med andre. Det har jeg gjort i alle disse årene, og jeg har hatt mange vidunderlige opplevelser.

Nå — da jeg er nesten 91 år gammel — ønsker jeg fortsatt å ha en andel i å fortelle andre om det gode budskap om Riket. Det er nok så at jeg ikke lenger er i stand til å gå omkring som jeg pleide, men døtrene mine er flinke til å hjelpe meg. De tar meg med i bil og lar meg avlegge et besøk for å forkynne Rikets budskap. Så følger de meg tilbake til bilen, hvor jeg sitter og hviler en stund og venter på dem mens de fortsetter i forkynnelsesarbeidet.

En av døtrene mine og jeg leder hver uke et bibelstudium med fire eldre kvinner. Dette hjelper meg til å holde de vidunderlige sannhetene om Jehova og hans hensikter ved like i sinnet.

Jeg har vært en døpt tjener for Gud i over 45 år. Er jeg blitt trett av å vente på den nye ordning fordi den ennå ikke har kommet? Fysisk sett kan jeg bli trett. Men hvilken glede har det ikke vært i denne tiden å se veksten innen Jehovas synlige organisasjon fra noen få titusener i 1937, da jeg ble døpt, og til over 2,4 millioner i 1982!

Blant disse lovprisere av Jehova er sju av de åtte barna mine som ennå lever, og nesten alle mine barnebarn og oldebarn. Jeg har også en datter, Rose Peloyan, som sammen med sin mann har vært over 25 år i heltidstjenesten ved Selskapet Vakttårnets hovedkontor i Brooklyn. Jeg har dessuten en datterdatter som også tjener der nå sammen med sin mann.

I alle disse årene har jeg aldri vært i tvil om at jeg ville ha kommet sørgelig til kort med hensyn til å oppdra barna til å tjene Gud hvis jeg hadde forsøkt å gjøre det i min egen styrke. Men Jehova har lovt at han ikke vil svikte sine tjenere. Han vil tvert imot hjelpe dem til å gjøre hans vilje ved å gi dem «den kraft som er over det normale». I mange tiår har jeg opplevd å få denne hjelpen. Nå ser jeg fram til å gjenvinne min fysiske styrke i paradiset og tjene Jehova der i all evighet. — Salme 94: 17—19.

[Uthevet tekst på side 14]

Min mann forlot meg i 1935, da vårt niende barn var tre år gammelt

[Uthevet tekst på side 15]

Siden 1917 har jeg lest hvert eneste nummer av Vakttårnet

[Uthevet tekst på side 16]

Hadde det ikke vært for Jehovas hjelp, ville jeg ikke ha kommet over denne sorgen