Jordens dyreliv skrumper inn
AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I AUSTRALIA
FRYDER du deg ikke over å se og høre ville dyr i levende live, for eksempel en tiger, en hval eller en gorilla? Eller å kose med en koalabjørn eller høre dundringen av klovene til veldige dyreflokker som er i bevegelse? Men dessverre er det mange mennesker som aldri opplever slike eventyr — med mindre en kan kalle det å besøke et museum, lese en bok eller se på en dataskjerm et eventyr. Hvorfor er det slik?
Fordi tusenvis av planter og dyr, bare i løpet av den tiden det tar deg å lese denne artikkelen, ubønnhørlig blir utryddet. En biolog ved Harvard universitet, Edward O. Wilson, anslår at tallet på de arter som blir utryddet, er 27 000 i året, eller tre i timen. I dette tempoet kan opptil 20 prosent av jordens arter være utryddet i løpet av 30 år. Men tempoet i utryddelsen er ikke konstant; det øker. Man antar at i begynnelsen av det neste århundre vil hundrevis av arter forsvinne hver dag!
En av de mest truede artene er det svarte neshornet i Afrika. På mindre enn 20 år har krypskyttere drastisk redusert antallet fra 65 000 til 2500. På Borneo og Sumatra er det færre enn 5000 orangutanger igjen i regnskogene, som skrumper mer og mer inn. Livet i vannet trues også av utryddelse. Et av ofrene er den grasiøse asiadelfinen, som holder til i Changelven i Kina. På grunn av forurensning og uforstandig fiske er det under hundre igjen, og de kan alle være borte innen det har gått ti år.
«Vitenskapsmenn innen forskjellige fagområder er uenige om mange ting,» sier Linda Koebner i boken Zoo Book, «men de er enige om at det haster med å redde artene og klodens biologiske sunnhetstilstand. De neste 50 årene er kritiske.»
Hvem har skylden?
En voksende befolkning har økt faren for utryddelse, men all skyld kan ikke legges på befolkningspresset alene. Mange skapninger — vandreduen, moafuglen, geirfuglen og pungulven, for bare å nevne noen få — ble utryddet lenge før jordens befolkning i seg selv utgjorde noen trussel. Dr. J. D. Kelly, som er formann i styret for dyrehagene i New South Wales i Australia, sier om dette landets historie: «Tapet av det biologiske mangfold siden koloniseringen i 1788 er en nasjonal skam.» Dette kan uten tvil også sies om mange andre land. Det viser dessuten at det finnes andre, mer truende årsaker til utryddelsen, nemlig uvitenhet og griskhet.
På grunn av krisens globale omfang har en ny og annerledes forbundsfelle tatt opp kampen for å redde de truede dyrene, nemlig dyrehagene. For mange arter er disse enklavene i byene mer og mer blitt det siste tilfluktssted. Men dyrehagene har begrenset plass, og det er både kostbart og vanskelig å ta seg av ville dyr. Det er også en etisk side ved det å holde disse dyrene i fangenskap, selv om det blir gjort på en human måte. I dyrehagene er de dessuten fullstendig avhengig av menneskenes gavmildhet og av skrøpelige og ofte uberegnelige politiske og økonomiske systemer. Så hvor trygge er egentlig disse dyrene i dyrehagene?
[Ramme på side 3]
Er det naturlig at dyrearter dør ut?
«Hører ikke det at dyrearter dør ut, til naturens orden? Svaret er nei, i det minste ikke i det tempoet det har skjedd i i den senere tid. I løpet av de fleste av de siste 300 årene har én art dødd ut i året. På det nåværende tidspunkt forårsaker mennesker at tempoet i utryddelsen av artene er minst tusen ganger så høyt. . . . Det er menneskers virksomhet som er årsaken til denne raske økningen i utryddelsen.» — The New York Public Library Desk Reference.
«Jeg er blitt fascinert av utallige skapninger som har forsvunnet fullstendig på en usedvanlig måte, og jeg er blitt bedrøvet, ofte sint, over at de er utryddet, for i de fleste tilfeller er det mennesker som ved sin griskhet eller grusomhet, sin skjødesløshet eller likegyldighet, enten direkte eller indirekte, har forårsaket disse utryddelsene.» — David Day, The Doomsday Book of Animals.
«Mennesker forårsaker ved sin virksomhet at arter dør ut før de er blitt registrert.» — Biological Conservation.