Tjenester og informasjonskilder på Internett

EN MYE brukt Internett-tjeneste er et globalt system som gjør det mulig å sende og motta elektronisk post, kjent som e-post. I virkeligheten står e-post for en stor del av all trafikken på Internett, og for manges vedkommende er dette den eneste Internett-tjenesten de bruker. Hvordan fungerer e-post? For å finne svaret på det skal vi først se litt nærmere på det ordinære postsystemet.

Tenk deg at du bor i Canada og gjerne vil sende et brev til datteren din i Moskva. Etter å ha skrevet den fullstendige adressen på konvolutten legger du brevet i postkassen, og brevet starter på sin reise. På en postterminal blir det sendt videre til det neste bestemmelsesstedet, kanskje et regionalt eller nasjonalt distribusjonssenter, og så til et lokalt postkontor i nærheten av datteren din.

Det er en lignende prosess som finner sted når man sender e-post. Etter at du har skrevet et brev på en datamaskin, må du oppgi e-postadressen til datteren din. Så snart du sender det elektroniske brevet, forlater det datamaskinen, sannsynligvis gjennom et modem, en innretning som knytter din egen datamaskin til Internett via telefonnettet. Brevet går så innom forskjellige datamaskiner som fungerer som lokale og nasjonale postsentraler. De har nok opplysninger til å få brevet fram til en mottager-datamaskin, der datteren din kan hente det fram.

I motsetning til ordinær post kommer e-post ofte fram i løpet av noen minutter eller mindre, selv om bestemmelsesstedet ligger i en annen verdensdel. Unntaket er de tilfellene da en del av nettverket er tungt belastet eller midlertidig ute av funksjon. Når datteren din åpner den elektroniske postkassen sin, ser hun at det har kommet e-post fra deg. Fordi det går så raskt og er så lettvint å sende e-post til mange forskjellige mottagere over hele verden, er dette blitt en populær form for kommunikasjon.

Nyhetsgrupper

En annen populær tjeneste kalles Usenet. Denne tjenesten gir brukerne tilgang til nyhetsgrupper, der de kan diskutere bestemte emner med flere andre. Noen nyhetsgrupper konsentrerer seg om kjøp og salg av forskjellige forbruksartikler. Det finnes tusenvis av nyhetsgrupper, og når en bruker først har fått tilgang til Usenet, koster det ikke noe å abonnere på dem.

Sett at noen er blitt medlem av en nyhetsgruppe som diskuterer frimerkesamling. Etter hvert som det kommer nye meldinger om denne hobbyen fra andre som abonnerer på gruppen, blir meldingene tilgjengelige for nykommeren. Han får ikke bare se hva en eller annen har sendt til nyhetsgruppen, men også hva andre har skrevet som svar. Hvis noen for eksempel spør etter opplysninger om en bestemt frimerkeserie, kommer det kanskje svar fra mange kanter av verden i løpet av kort tid, og disse svarene blir straks tilgjengelige for alle som abonnerer på nyhetsgruppen.

En annen variant av denne tjenesten er Bulletin Board System (BBS). En BBS er en elektronisk oppslagstavle og ligner på Usenet, bortsett fra at alle filene ligger på en og samme datamaskin, som vanligvis blir vedlikeholdt av én person eller gruppe. Innholdet i slike nyhetsgrupper gjenspeiler de forskjelligartede interessene, synspunktene og moralnormene til dem som bruker dem, så man kan ikke godta alt ukritisk.

Utveksling av filer og søking etter emner

Et av de opprinnelige målene med Internett var at folk over hele verden skulle utveksle informasjon. Den læreren som ble nevnt i den forrige artikkelen, fikk ved hjelp av Internett kontakt med en annen lærer som var villig til å sende kopier av det forelesningsmaterialet han hadde utarbeidet. I løpet av minutter var filene blitt overført, trass i at disse to lærerne bodde over 300 mil fra hverandre.

Hvilken hjelp er tilgjengelig når man ikke vet hvor på Internett man kan finne opplysninger om et bestemt emne? Akkurat som vi får tak i et telefonnummer ved å slå opp i en telefonkatalog, kan en bruker finne fram til den ønskede informasjon på nettet ved hjelp av såkalte søkemaskiner. Brukeren skriver et ord eller et uttrykk, og så oppgir søkemaskinen en liste over steder der man kan finne opplysninger om det aktuelle emnet. Vanligvis er søket gratis og tar bare noen få sekunder.

Den gårdbrukeren som ble nevnt tidligere, hadde hørt om en ny teknikk som kalles presisjonsdyrking, der det gjøres bruk av datamaskiner og satellittkart. Ved å taste inn dette ordet i en søkemaskin fant han navnene på gårdbrukere som anvendte metoden, og dessuten detaljerte opplysninger om hva den går ut på.

World Wide Web

Den delen av Internett som kalles World Wide Web (Verdensveven), eller bare Web, gir brukerne anledning til å bruke det gamle systemet med fotnoter på en ny måte. Når en forfatter av en tidsskriftartikkel eller en bok setter inn et fotnotesymbol, ser vi etter nederst på siden og blir kanskje henvist til en annen side eller en annen bok. De som lager dokumenter på Internett, kan gjøre omtrent det samme ved å bruke en teknikk som understreker eller framhever et ord, et uttrykk, et symbol eller et bilde i dokumentet.

Det framhevede feltet gir leseren et vink om at Internett kan by på beslektet informasjon, som oftest et annet dokument. Det andre dokumentet kan straks bli hentet inn og vist på leserens skjerm. Det kan godt befinne seg på en annen datamaskin og kanskje også i et annet land. Ifølge David Peal, som har skrevet boken Access the Internet!, får du ved hjelp av denne teknikken «adgang til selve dokumentene i stedet for bare å bli henvist til dem».

Web gir også rom for lagring og nedlasting av fotografier, grafikk, animasjoner, videoer og lyder. Loma, den husmoren som ble nevnt i innledningen til den forrige artikkelen, lastet ned og spilte en kort fargefilm som beskrev de nyeste teoriene om universet. Hun hørte kommentarene til filmen gjennom datamaskinens lydsystem.

Surfing på nettet

Ved å bruke en nettleser kan man lett og raskt få tilgang til informasjon og fargegrafikk som kan være lagret på datamaskiner i mange forskjellige land. Bruken av nettlesere har en viss likhet med virkelig reisevirksomhet, bare at det er lettere. Du kan besøke en Web-utstilling av Dødehavsrullene eller en Web-utstilling som er laget av De forente staters holocaustmuseum. Denne muligheten til å fare raskt fram og tilbake fra ett Web-dokument til et annet omtales populært som å surfe på nettet.

Firmaer og andre organisasjoner er blitt interessert i Web som et redskap de kan bruke for å reklamere for sine varer og tjenester og dessuten tilby andre typer informasjon. De lager en Web-side, et slags elektronisk butikkvindu. Så snart adressen til en organisasjons Web-side er kjent, kan potensielle kunder ved hjelp av en nettleser «kikke i butikkvinduet», eller innhente informasjon. Men slik tilfellet er på enhver markedsplass, er det ikke alt som tilbys på Internett av varer, tjenester og informasjon, som er gagnlig.

Forskere prøver å gjøre Internett sikkert nok for konfidensielle og beskyttede transaksjoner. (Vi kommer nærmere inn på sikkerhet senere.) Et annet globalt Internett — som noen kaller Internett II — er nå i ferd med å bli utviklet på grunn av den økte trafikken som følger med den kommersielle virksomheten.

Hva er «Chat»?

En annen vanlig tjeneste på Internett kalles Internet Relay Chat, eller bare Chat. Ved hjelp av denne tjenesten kan en gruppe personer, som bruker fingerte navn, sende beskjeder til hverandre umiddelbart. Tjenesten brukes av folk i mange aldere, men er nok særlig populær blant de unge. Så snart brukeren er tilkoblet, får han kontakt med en hel rekke andre brukere over hele verden.

Det er blitt opprettet såkalte pratelinjer, eller praterom, som er reservert for bestemte temaer, for eksempel science fiction, filmer, sport eller romantikk. Alle de beskjedene som blir skrevet på en pratelinje, vises omtrent samtidig på dataskjermene til alle dem som er tilkoblet linjen.

En pratelinje ligner på et selskap, der folk tilbringer en viss tid sammen og snakker med hverandre, bortsett fra at alle taster korte meldinger i stedet for å snakke. Pratelinjene er vanligvis i virksomhet 24 timer i døgnet. De kristne innser selvfølgelig at bibelske prinsipper for sosial omgang, for eksempel det vi finner i 1. Korinter 15: 33, har like stor gyldighet for det å delta på pratelinjer som for alle andre områder i livet.a

Hvem betaler for Internett?

Du lurer kanskje på: «Hvem betaler for Internett?» Utgiftene fordeles blant alle brukerne, både organisasjoner og private. Men brukeren får ikke nødvendigvis en telefonregning som er basert på fjerntakst, selv om han har koblet seg opp mot mange maskiner i andre land. De fleste brukerne har en konto hos en lokal Internett-leverandør, som i mange tilfeller krever dem for en fast månedsavgift. Leverandørene sørger vanligvis for at kundene slipper med å betale nærtakst. En typisk månedsavgift ligger på rundt 100 kroner.

Som du ser, har Internett et enormt potensial. Men bør du legge ut på denne informasjonsmotorveien?

[Fotnote]

[Ramme på side 7]

Internett-adresser — hva forteller de?

Personer som er koblet til Internett, blir identifisert ved sin e-postadresse. Sett at du vil sende e-post til en venn som har adressen drg@tekwriting.com.b I dette eksemplet er din venns identitet, eller brukernavn, «drg». Det er vanlig at man bruker initialene sine eller sitt fulle navn som brukernavn. Det som følger etter @-tegnet, kan være navnet på vedkommendes arbeidsgiver, arbeidssted eller nettleverandør. I dette tilfellet er «tekwriting» navnet på en leverandør. Den siste delen av adressen viser i hvilken type organisasjon din venn er bruker. I dette tilfellet sikter «com» til en kommersiell organisasjon. Utdanningsinstitusjoner følger det samme navnesystemet, men bruker adresser som slutter med «edu», og ikke-kommersielle organisasjoner bruker adresser som slutter med «org». I en annen e-poststandard slutter adressene med en landskode. Adressen lvg@spicyfoods.ar forteller at en person med brukernavn «lvg» har tilknytning til et firma med betegnelsen «spicyfoods» i Argentina.

En annen type adresser lokaliserer  Web-dokumenter på Internett. La oss anta at det finnes informasjon om regnskogene i et Web-dokument som ligger på adressen http://www.ecosystems.com/research/forests/rf. Bokstavene «http» (Hypertext Transfer Protocol) sikter til reglene for behandling av en bestemt type Web-dokumenter og «www.ecosystems.com» er navnet på en Web-server, en datamaskin, som i dette tilfellet befinner seg hos et kommersielt firma med betegnelsen «ecosystems». Navnet på selve Web-dokumentet utgjør den siste delen av adressen — «research/forests/rf». Web-adresser kalles ofte Uniform Resource Locators, eller bare URL-er.

[Fotnote]