Watchtower ONLINE LIBRARY
Watchtower
ONLINE LIBRARY
Norsk
  • BIBELEN
  • PUBLIKASJONER
  • MØTER
  • g97 22.10. s. 16–19
  • Kraft fra snøen

Ingen videoer tilgjengelig.

Det oppsto en feil da videoen skulle spilles av.

  • Kraft fra snøen
  • Våkn opp! – 1997
  • Underoverskrifter
  • Lignende stoff
  • Et tørstende land
  • Fra ruiner til snø
  • Livet i fjellene
  • Kraftverkets størrelse og kapasitet
  • Hvordan Snowy Mountains-anlegget virker
  • Er det ren kraft?
  • Er det sannhet?
    Våkn opp! – 1973
  • Afrikas kjempebatteri lades opp
    Våkn opp! – 1983
  • Vann i fokus
    Våkn opp! – 1985
  • Temmingen av Niger
    Våkn opp! – 1970
Se mer
Våkn opp! – 1997
g97 22.10. s. 16–19

Kraft fra snøen

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I AUSTRALIA

DE AUSTRALSKE ALPER, som noen ganger blir kalt Australias tak, strekker seg gjennom delstatene New South Wales og Victoria. Innenfor alpeområdet ligger Snowy Mountains, der Snowy River har sitt utspring. Inspirert av dette forrevne fjellandskapet og de tøffe hestekarene der skrev A. B. (Banjo) Paterson et dikt som senere ble filmatisert, nemlig «The Man From Snowy River».

I de lumske fjellsidene der denne legendariske mannen tok seg fram til hest, finner man nå for tiden slusene i et teknologisk underverk — Snowy Mountains vannkraftverk. I 1967 omtalte den amerikanske ingeniørforeningen dette komplekse nettverket av akvedukter, tunneler, dammer og kraftstasjoner som «et av den moderne verdens sju teknologiske underverker». Har du lyst til å bli bedre kjent med dette alpine «underverket»? La oss først se nærmere på hvorfor det ble bygd, og hvem som bygde det.

Et tørstende land

Overraskende nok var de første nybyggerne på 1800-tallet aldri opptatt av vannkraft. Murray-Darling-bassenget, Australias viktigste jordbruksdistrikt, ble stadig rammet av tørke, og derfor ønsket bøndene rett og slett at de hadde en mer pålitelig vannforsyning. Likevel var det deres lengsler som kom til å danne grunnlaget for vannkraftverket.

Nybyggerne visste hvor vannet var — i Snowy River. Men denne elven strømmet nedover den andre, frodige siden av fjellene og ut i Tasmanhavet. Det virket som et forferdelig sløseri. Hvis dette kalde, rene vannet kunne bli ledet en annen vei høyt oppe i fjellene og komme inn i de øvre løpene til de nokså lunefulle elvene Murray og Murrumbidgee, ville bøndene være beskyttet mot tørke, noe som ville berge verdier til milliarder av dollar. Det var en besnærende drøm.

I 1908 kom man et skritt nærmere virkeliggjørelsen av drømmen da forbundsregjeringen vedtok at Australias nasjonale hovedstad skulle ligge i det nærliggende distriktet Canberra. Kunne vannkraft dekke behovet til den framtidige byen? Nok en gang ble oppmerksomheten rettet mot Snowy Mountains.

Forskjellige forslag — noen gjaldt vannkraft og andre kunstig vanning — ble presentert og senere forlatt. I 1944 ble så det første prosjektet som omfattet både vannkraft og kunstig vanning, lansert, og det vant raskt støtte. I 1949 gav forbundsregjeringen Snowy Mountains vannkraftvesen i oppdrag å planlegge og gjennomføre det tosidige prosjektet.

Men hvordan skulle en ung jordbruksnasjon med mangel på fagkunnskap og arbeidskraft klare å håndtere et prosjekt som var så stort og komplisert at det ikke hadde sin like noe sted i verden?

Fra ruiner til snø

Løsningen var immigrasjon. Europa slet fremdeles med ettervirkningene av den annen verdenskrig og var preget av ruinhauger, arbeidsløshet og hjemløshet. I samarbeid med FN oppfordret derfor australske myndigheter alle europeere med de nødvendige kvalifikasjonene til å søke om å få være med på vannkraftprosjektet.

Resultatet var at titusenvis av arbeidere fra omkring 33 land forlot ruinhaugene i Europa og satte kursen mot Australia. De skulle komme til å utgjøre to tredjedeler av hele arbeidsstokken under vannkraftutbyggingen og dessuten endre Australias etniske sammensetning for godt. Brad Collis sier i boken Snowy: «Et land som hovedsakelig var bebodd av . . . briter, ble nesten over natten en av verdens store kulturelle smeltedigler.» Han tilføyer: «[Mennene] ble sendt opp i fjellene — fiende og alliert, undertrykker og offer — for å arbeide sammen.» Selv om de ikke ble et sammensveist arbeidslag over natten, ble de det med tiden.

Livet i fjellene

I utbyggingens første tid var det en heller tvilsom fornøyelse å reise opp i fjellene. Isete, gjørmete, bratte og svingete veier gjorde at turen tok lang tid og ble en nervepirrende opplevelse. Ja, på noen strekninger var terrenget så steilt og nådeløst at til og med kenguruer var et sjeldent syn. Det er ikke så rart at vannkraftvesenet ifølge Collis «anses for å være den første organisasjonen i verden som bestemte at det skulle være påbudt å bruke bilbelte».

Losjiene var knapt stort bedre enn veiene — telt uten gulv fra militære overskuddslagre. Over 100 leirer og teltbyer grodde opp som paddehatter høyt oppe i fjellene. En av disse, Cabramurra — som ikke lenger er noen teltby — kan skryte av å være den høyestliggende byen i Australia.

Som du sikkert kan tenke deg, var det litt av en prøvelse å arbeide og sove under disse barske og krevende forholdene. Vinterstormene gikk gjennom marg og ben, sommerens trykkende hete gjorde hver bevegelse til et slit, og svermer av innpåslitne fluer dekket svette ansikter og rygger. Som europeerne avskydde fluene!

Men de fleste holdt ut. Herdet av krig og tøffe som de var, satte de alt inn på å lykkes i sitt nye liv. Mange ble til og med glad i den australske villmarken med dens merkelige dyr og slanger og dens fugler som skriker og skratter i stedet for å plystre og kvitre. Med tiden ble teltene byttet ut med beskjedne trehus, og koner og barn sluttet seg til mennene.

Men hva skulle man gjøre med de mange språkene? Tenk deg menn som betjener tunge maskiner og boreutstyr eller arbeider med sprengstoff, men som ikke kan kommunisere tydelig med hverandre! Alle forhold lå til rette for en katastrofe. Vannkraftvesenet innførte derfor gratis språkkurs i engelsk om kveldene. For å beholde jobben måtte arbeiderne skaffe seg et visst minimum av engelskkunnskaper, så det er ikke overraskende at det var god oppslutning om kursene!

Trass i de mange hindringene ble utbyggingen ferdig til rett tid — etter 25 års arbeid, fra 1949 til 1974 — og budsjettet holdt. Kostnadene på 6,7 milliarder kroner var moderate etter dagens standard, men langt fra moderate den gangen, særlig ikke for en nasjon med bare åtte millioner innbyggere som fremdeles strevde med å komme seg på fote etter krigen.

For å feire denne bragden planlegger vannkraftvesenet nå et 50-årsjubileum i 1999. Tanken er å gjenforene alle dem som har arbeidet med prosjektet — såfremt det er mulig å få tak i dem. «Disse folkene var med på å bygge et av verdens teknologiske underverker og forandre Australias historie,» sier den nåværende direktøren for kraftverket. «Vi har lyst til å takke dem.»

Kraftverkets størrelse og kapasitet

Brosjyren The Power of Water sier: «Kraftverket opererer over et område på 3200 kvadratkilometer og omfatter 80 kilometer med akvedukter, 140 kilometer med tunneler og 16 store dammer.» Dammene inneholder 7 milliarder kubikkmeter vann — 13 ganger så mye som kapasiteten til Sydney havn, som inneholder omkring 530 millioner kubikkmeter — med Eucumbenesjøen som hovedreservoar. De sju kraftstasjonene, som har produsert så mye som 6400 gigawatt-timer i løpet av et år, kan bidra med opptil 17 prosent av den kraften som trengs på fastlandet i Sørøst-Australia, deriblant i Sydney, Melbourne og Canberra.

Vanligvis går ikke turbinene 24 timer i døgnet. Det skjer bare i perioder da etterspørselen etter kraft er så stor at varmekraftverkene trenger assistanse. Vannkraft egner seg godt som støtte under toppbelastninger fordi et vannkraftverk kan reagere raskt på plutselige økninger i etterspørselen — det kan komme i drift på to—tre minutter, mens det tar flere timer å starte et kullfyrt kraftverk.

Hvordan Snowy Mountains-anlegget virker

Vannkraftvesenet sier at dette anlegget «utmerker seg ved å være det vannkraftverket i verden som er mest komplekst og allsidig og har flest reservoarer». Det består av to integrerte deler — Snowy-Murray-reguleringen og Snowy-Tumut-reguleringen.

Snowy-Murray-reguleringen leder vannet i Snowy River fra Island Bend-dammen gjennom en tunnel i fjellet til Geehidammen, som også får vann fra Geehielven. Herfra faller vannet 820 meter til de to kraftstasjonene ved Murray. I tillegg til dette tapper Guthega kraftstasjon vann fra Snowy Rivers øvre løp i nærheten av Australias høyeste fjell, Kosciusko. Fra Guthega strømmer vannet inn i hovedtunnelsystemet ved Island Bend. Noe som gjør anlegget svært fleksibelt, er at en rekke tunneler, deriblant tunnelen mellom Island Bend og Eucumbenesjøen, kan la vannet strømme begge veier.

Snowy-Tumut-reguleringen sørger for at vann fra Eucumbenesjøen, Toomadammen, Happy Jack-dammen og Tumut Pond-dammen strømmer nedover gjennom sluser og en rekke på fire kraftstasjoner før det blir sluppet ut i Tumutelven, en sideelv til Murrumbidgee. På denne strekningen finnes den største kraftstasjonen, Tumut III, som har seks sluser som hver kan romme en toetasjes buss.

På tider av døgnet med lite kraftforbruk blir det også pumpet vann oppover fra Jindabynesjøen til Eucumbenesjøen, og fra nedenfor Tumut III, som tjener som både kraft- og pumpestasjon, til Talbingoreservoaret. Men hvorfor kaste bort elektrisitet på å pumpe vann oppover? Overraskende nok fordi det er penger å tjene på det. Pumpene drives nemlig med billig kraft fra varmekraftverkene, kraft som er produsert på tider av døgnet med liten belastning. Når belastningen er på topp, blir vannet sluppet ned igjen, og den nye vannkraften blir solgt tilbake til samkjøringsnettet med fortjeneste. Størstedelen av vannet — over to milliarder kubikkmeter i året — blir selvfølgelig sluppet avgiftsfritt ut i de vestlige elvesystemene.

Er det ren kraft?

Ja, for vann er en forurensningsfri og fornybar ressurs som er uten avfallsprodukter. Det finnes ingen stygge skorsteiner eller kjøletårn som skjemmer landskapet i Snowy Mountains. Derfor er de mange tusen skituristene om vinteren og fotturistene om sommeren knapt nok oppmerksom på de vannrørene og kraftstasjonene som ligger under dem.

Et annet moment er at hvis all elektrisiteten fra Snowy Mountains-anlegget var blitt produsert av varmekraftverk, ville ytterligere fem millioner tonn karbondioksid ha blitt sluppet ut i atmosfæren hvert år.

Likevel slapp ikke miljøet helt uskadd fra utbyggingen, særlig ikke Snowy River. Siden mye av vannet i elven er blitt ledet andre veier, er den bare som en ubetydelig bekk i forhold til før. De store dammene har dessuten satt en del beitemarker under vann, og de nye høyvannsnivåene medførte at byene Adaminaby og Jindabyne måtte flyttes.

På den annen side har Snowy Mountains-anlegget vært særdeles pålitelig — et vitnesbyrd om at den første direktørens kloke ord er blitt fulgt opp: «Anseelse og respekt oppnår man gjennom resultater, ikke gjennom propaganda.»

[Bilderettigheter på side 16]

Alle bilder på sidene 16—19: Snowy Mountains Hydro-electric Authority

[Bilde på side 16]

Oversiktsbilde av Tumut III kraftstasjon, den største stasjonen i Snowy Mountains-anlegget

[Bilde på side 18]

For å bli et sammensveist lag måtte arbeiderne lære seg engelsk

[Bilde på side 18]

Arbeiderne måtte leve under krevende forhold

[Bilde på side 19]

En del av utbyggingen bestod i å bore tunneler gjennom fjellet

    Norske publikasjoner (1950-2025)
    Logg ut
    Logg inn
    • Norsk
    • Del
    • Innstillinger
    • Copyright © 2025 Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania
    • Vilkår for bruk
    • Personvern
    • Personverninnstillinger
    • JW.ORG
    • Logg inn
    Del