Støy — en stor plage
AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I STORBRITANNIA
«En av livets største stressfaktorer.» — Makis Tsapogas, rådgiver for Verdens helseorganisasjon.
«Amerikas største forurensningskilde.» — The Boston Sunday Globe, USA.
«Den verste forurensningskilden i vår tid.» — Daily Express, London, England.
DU KAN verken se, lukte, smake eller ta på det. STØY, en forbannelse som hører det moderne byliv til, forurenser nå også landsbygda.
En amerikansk naturforsker som brukte omkring 16 år på å ta opp lyder fra naturen på bånd, har oppdaget at denne oppgaven er blitt stadig vanskeligere. I 1984 studerte han 21 steder i staten Washington i USA som var fri for støy i 15 minutter eller mer. Fem år senere var det bare tre steder igjen.
For mange av verdens innbyggere er det en utfordring å finne tre støyfrie steder. En landsomfattende undersøkelse i Japan viste ifølge en rapport fra 1991 at støy var årsak til flere klager enn noen annen form for forurensning. London-avisen The Times beskriver treffende støy som «vår tids største svøpe». Den irriterende, vedvarende bjeffingen fra en hund, gjallingen fra naboens stereoanlegg eller den inntrengende hylingen fra en bilalarm eller bilradio — støy er blitt det normale. Men støyforurensning er ikke noe nytt. Det har en lang historie.
Ikke et nytt problem
For å forhindre trafikkork nedla Julius Cæsar forbud mot å kjøre med vogner i sentrum av Roma på dagtid. Dessverre for ham og andre romere medførte denne bestemmelsen intens støyforurensning om natten. «Vognhjulene, som var av tre eller var jernbeslått, skramlet over brosteinene.» (The City in History av Lewis Mumford) Over hundre år senere klaget dikteren Juvenal over at støyen dømte romerne til evig søvnløshet.
På 1500-tallet var Englands hovedstad, London, blitt en travel storby. Alison Plowden, forfatteren av Elizabethan England, skriver: «Det første som må ha slått de fleste besøkende, . . . var larmen: klirringen og hamringen fra tusen verksteder, skranglingen og knirkingen fra vognhjul, rautingen fra kveg som ble ført til markedet, den hese ropingen fra gateselgere som bekjentgjorde varene sine, og den vedvarende plapringen til kjøpmenn som stod i døråpningen og ville selge.»
På 1700-tallet begynte den industrielle revolusjon. Nå fikk man merke virkningene av maskinstøy, etter hvert som fabrikkarbeidere fikk hørselsskader. Men også byboere som ikke bodde i nærheten av fabrikker, klaget over at det ble flere og flere forstyrrelser. Historikeren Thomas Carlyle søkte tilflukt i et rom på taket av huset sitt i London for å slippe å høre hanegal, naboers pianospill og trafikkstøy. The Times skriver: «Det hjalp ikke.» Hvorfor ikke? «Han ble irritert av en rekke nye lyder, deriblant fløytene fra elvebåtene og tutingen fra togene.»
Omfattende støyforurensning i vår tid
Mange av protestene mot støy i dag dreier seg om støy fra flyplasser, ettersom flyselskaper sterkt motsetter seg forsøk på å få vedtatt lover mot støyforurensning. Manchester lufthavn i England bestemte at det automatisk skulle ilegges bot hver gang overlydsflyet Concorde tok av. Hadde dette den ønskede virkning? Nei. En Concorde-kaptein innrømmet at flyet bråkte, men at det ikke ville rekke fram til Toronto eller New York nonstop hvis man lot det ta av med en lettere drivstoffmengde for å redusere støynivået.
Det er like problematisk å forebygge veitrafikkstøy. I Tyskland viser undersøkelser at denne form for forurensning sjenerer 64 prosent av befolkningen. Og problemet blir bare større og større. Det er blitt sagt at det er tusen ganger så stort som før samfunnet ble motorisert. En rapport fra Hellas sier at «Aten er en av de byene i Europa der det er mest bråk, og larmen er så ille at den ødelegger atenernes helse». Miljøverndirektoratet i Japan konstaterer også at trafikkstøyen er økende, og tilskriver dette den fortsatte økningen i bilbruken. Ved lave hastigheter er det bilmotoren som er den viktigste støykilden, men når hastigheten er på over 60 kilometer i timen, er det dekkene som lager mest støy.
Den vanligste årsaken til klager på støy i Storbritannia er bråk fra boliger. I 1996 registrerte et britisk institutt for miljø og helse en ti prosents økning i antall klager på bråkete naboer. En talsmann for instituttet sa: «Det er vanskelig å forklare. Én faktor kan være at folk møter så mange påkjenninger i yrkeslivet at de stiller større krav til det å ha det stille og fredelig hjemme.» To tredjedeler av alle klager som ble levert inn i Storbritannia i 1994, gjaldt musikk som ble spilt sent på kvelden, og bråkete bilmotorer, bilalarmer og bilhorn. Men hva med alle dem som plages av støy, men som ikke klager, fordi de er redd for represalier? Man regner med at 70 prosent av de støyrammede ikke sier ifra. Problemet er virkelig stort.
Som følge av den omfattende støyplagen arbeider organisasjoner og etater som er opptatt av å beskytte miljøet, for å få vedtatt lover som reduserer støyforurensningen. I USA er det for eksempel noen steder vedtatt lokale bestemmelser som begrenser bruken av motoriserte gressklippere og lignende redskaper. I Storbritannia er det vedtatt en ny lov angående støyende naboer. Den gir rett til å ilegge bøter på stedet for brudd på bestemmelsene mellom kl. 23.00 og kl. 7.00. Lokale myndigheter har til og med rett til å beslaglegge stereoutstyr som skaper støy. Likevel er støy fortsatt en plage.
Siden støyforurensningen er et voksende problem, lurer du kanskje på hva du som offer kan gjøre. Et annet spørsmål er hvordan du kan unngå å skape støy. Vil vi noen gang få oppleve varig fred og ro? Les de neste artiklene, så får du svar på disse spørsmålene.