Mannen som åpnet sjøveien rundt jorden — Watchtower ONLINE LIBRARY

Mannen som åpnet sjøveien rundt jorden

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I AUSTRALIA

DA MENNESKENE for første gang drog til månen, planla de med matematisk presisjon hvor de skulle, og hvordan de skulle komme seg dit. De hadde dessuten kontakt med bakkekontrollen. Men da Fernão de Magalhãesa forlot Spania i 1519 med fem små treskip — de fleste av dem var bare omkring 20 meter lange — seilte de inn i det ukjente. De var fullstendig overlatt til seg selv.

Magalhães’ reise var forbundet med stort mot og er blant de største prestasjoner i sjøfartens historie. Den står som et monument over «Oppdagelsenes tidsalder» — en tidsalder preget av mot og frykt, triumfer og tragedier, Gud og mammon. Så la oss gå tilbake til omkring år 1480, da Fernão de Magalhães ble født i Nord-Portugal, og se nærmere på denne bemerkelsesverdige mannen som ved sine historiske reiser gav folk en helt ny oppfatning av verden.

Fra pasje ved hoffet til fryktløs sjøfarer

Familien Magalhães tilhører adelen, og den unge Fernão blir i samsvar med skikk og bruk innkalt som pasje ved slottet. Her får han en utdannelse, og han får også førstehånds kjennskap til bragder utført av slike menn som Christofer Columbus, som akkurat har kommet tilbake fra Amerika etter å ha prøvd å finne en vestlig rute over havet til de berømte Krydderøyene (Indonesia). Den unge Fernão begynner snart å drømme om den dagen da han selv kan høre lyden av blafrende seil og kan kjenne sjøsprøyten fra uutforskede hav i ansiktet.

Dessverre blir hans beskytter, kong Johan, snikmyrdet i 1495, og hertug Manuel overtar tronen. Han er meget interessert i rikdom, men ikke i oppdagelsesreiser. Av en eller annen grunn ser Manuel skjevt til den 15 år gamle Fernão og overser i flere år hans anmodninger om å få bli sjøfarer. Men da Vasco da Gama kommer tilbake fra India med en last krydder, får Manuel teften av store penger. I 1505 gir han til slutt Magalhães tillatelse til å reise ut. Magalhães setter seil for Øst-Afrika og India i en portugisisk armada for å overta arabiske handelsmenns kontroll over krydderhandelen. Deretter seiler han videre østover til Malakka (nå Melaka) på et annet militært tokt.

I en trefning i Marokko i 1513 blir Magalhães alvorlig skadet i et kne, noe som gjør ham halt for resten av livet. Han spør Manuel om en økning i pensjonen, men Manuels uvilje overfor Magalhães er slett ikke blitt noe mindre som følge av hans bedrifter, ofre og tapperhet. Han sender ham bort med så knappe midler at han må leve som en fattig aristokrat.

I denne mørkeste perioden av sitt liv får Magalhães besøk av en gammel venn, João de Lisboa, som er en kjent sjøfarer. De diskuterer om det på noen måte er mulig å nå Krydderøyene ved å dra mot sørvest, gjennom el paso — et strede som ifølge ryktene skal skjære gjennom Sør-Amerika — og videre over det havet Balboa nylig hadde oppdaget da han krysset Panamaeidet. De tror at Krydderøyene ligger på den andre siden av dette havet.

Magalhães verker nå etter å gjøre det som Columbus ikke klarte: å finne en vestlig rute til Orienten. Han mener at den må være kortere enn den østlige ruten. Han trenger imidlertid økonomisk støtte. Og mens Manuels vrede fortsatt henger over ham, gjør han det samme som Columbus gjorde noen år tidligere — han søker støtte hos kongen i Spania.

Vil spanskekongen høre?

Med åpne draft presenterer Magalhães sine argumenter overfor Spanias unge konge, Karl I, som er meget interessert i Magalhães’ vestlige rute til Krydderøyene, for en slik rute vil bety at de ikke lenger trenger å krenke den portugisiske seilingsruten. Hva mer er, Magalhães forteller ham at Krydderøyene faktisk kan ligge i spansk område, ikke i portugisisk! — Se rammen «Tordesillas-avtalen».

Karl er overbevist. Han gir Magalhães fem gamle skip som han må sette i stand, og utnevner ham til generalkaptein for ekspedisjonen. Han lover ham også noe av fortjenesten fra krydderet som han skal ha med tilbake. Magalhães skrider til verket med én gang. Men fordi kong Manuel på en utspekulert måte forsøker å sabotere prosjektet, går det mer enn ett år før flåten til slutt er klar for denne storslåtte reisen.

«Den største prestasjon i sjøfartens historie»

Den 20. september 1519 drar de mot Sør-Amerika. Magalhães’ flaggskip «Trinidad», det nest største av fartøyene, seiler først, etterfulgt av resten av flåten som — fra det største til det minste — består av skipene «San Antonio», «Concepción», «Victoria» og «Santiago». De kommer til Brasil den 13. desember, og med den majestetiske Pão de Açúcar, eller Sukkertoppen, i sikte seiler de inn i den vakre bukten Rio de Janeiro for å proviantere og foreta reparasjoner. Deretter fortsetter de sørover mot det som i dag er kjent som Argentina, mens de hele tiden er på utkikk etter el paso, passasjen til et annet hav, som er så vanskelig å finne. Underveis blir det kaldere i været, og det dukker opp isfjell. Den 31. mars 1520 bestemmer Magalhães seg for å overvintre i den kalde havnen i San Julián.

Til nå har reisen tatt seks ganger så lang tid som da Columbus for første gang krysset Atlanterhavet — og fremdeles har de ikke funnet noe strede! Moralen er nå like dårlig som været i San Julián, og mannskapet og også noen av kapteinene og offiserene ønsker desperat å dra hjem. Det er derfor ikke overraskende at det bryter ut et mytteri. Magalhães handler imidlertid raskt og besluttsomt og får stanset opprøret, og to av anførerne blir drept.

De fremmede skipene i havnen pirrer naturligvis nysgjerrigheten til de store og sterke innfødte. De besøkende føler seg som dverger i forhold til dem og kaller landet Patagonia — fra et spansk ord for «store føtter» — et navn det har den dag i dag. De ser også ’sjøulver på størrelse med kalver, og svarte og hvite gjess som svømmer under vann, spiser fisk og har nebb som kråker’. Du gjettet riktig — seler og pingviner!

På disse breddegrader kommer stormene plutselig og er voldsomme, og før vinteren er omme, har flåten opplevd sitt første forlis — lille «Santiago». Men heldigvis blir mannskapet reddet fra det grunnstøtte skipet. De fire skipene som er tilbake, fortsetter deretter, som medtatte møll i iskalde vinders vold, å kjempe seg sørover mot stadig kaldere farvann — helt til den 21. oktober. Gjennom sjøsprøyt og hagl er alles øyne festet på en åpning mot vest. El paso? Ja! Endelig kan de vende og gå inn i det stredet som senere blir kjent som Magellanstredet! Men også i dette triumfens øyeblikk opplever de et skår i gleden. «San Antonio» forsvinner med vilje inn blant de mange kanalene og øyene i stredet og seiler tilbake til Spania.

De tre skipene som er tilbake, fortsetter å kjempe seg videre gjennom det kronglete sundet, omgitt av åpne fjorder og snødekte fjelltopper. I sør oppdager de utallige flammer fra det som trolig er indianeres leirbål, og de kaller derfor landet Tierra del Fuego, Ildlandet.

Ildprøven i Stillehavet

Etter fire opprivende uker seiler de ut i et hav som ligger så stille at Magalhães kaller det Stillehavet. Mannskapet ber, synger salmer og markerer seieren med salutter. Men gleden er kortvarig. Lidelser som overgår alt de hittil har opplevd, ligger foran dem, for dette er ikke det lille havet de ventet seg — det fortsetter tilsynelatende i det uendelige, og sjømennene blir mer og mer sultne, svake og syke.

Antonio Pigafetta, en hardfør italiener, lager en dagbok. Han skriver: «Onsdag den 29. november 1520 seilte vi ut i Stillehavet hvor vi var i 3 måneder og 20 dager uten å ta inn nye forsyninger . . . Det eneste vi spiste, var gamle kjeks som var helt oppsmuldret og var fulle av mark, og som stinket av den lorten som rottene hadde lagt igjen på dem . . . , og vi drakk vann som var gult og råttent. Vi spiste også oksehuder . . . , sagmugg og rotter, som kostet en halv dukat for stykket, men som vi aldri fikk tak i mange nok av.» Så mens en frisk passatvind fyller seilene og kjølen skjærer gjennom klart vann, ligger mannskapet sterkt svekket av skjørbuk. Innen de kommer fram til Marianene den 6. mars 1521, har 19 dødd.

På grunn av øyboernes fiendtlige holdning får de imidlertid bare tak i litt ferskmat her før de seiler videre. Endelig, den 16. mars, ser de Filippinene. For første gang på lenge spiser de godt, hviler ut, gjenvinner helsen og kommer til krefter.

Tragedien — en drøm blir knust

Som den dypt religiøse mannen han er, får Magalhães her omvendt mange av de innfødte og deres høvdinger til katolisismen. Men hans iver blir også hans undergang. Han blir involvert i en stammekonflikt og angriper med bare 60 menn omkring 1500 innfødte, sikker på at armbrøstene, muskettene og Gud vil sikre ham seieren. Isteden blir han og en rekke av hans menn drept. Magalhães blir omtrent 41 år gammel. Den lojale Pigafetta skriver sørgende: ’De drepte vårt speil, vårt lys, vår trøst og vår sanne leder.’ Noen få dager senere blir 27 offiserer som ikke hadde gjort annet enn å stå trygt om bord i skipene sine og se på, drept av tidligere vennligsinnete stammehøvdinger.

Magalhães døde i kjente farvann. Litt lenger sør lå Krydderøyene, og litt vestenfor lå Malakka, hvor han utkjempet et slag i 1511. Hvis det er slik som noen historikere mener, at han seilte til Filippinene etter slaget ved Malakka, hadde han virkelig seilt rundt kloden — men altså ikke på en og samme reise. Han hadde kommet til Filippinene både fra øst og fra vest.

Hjemsøkt av ulykker på hjemturen

Det er nå så få menn tilbake at det ikke er mulig å seile med tre skip. De senker derfor «Concepción» og fører de to skipene mot det som er deres endelige bestemmelsessted, Krydderøyene. Etter at de der har lastet krydder, skiller de to skipene lag. Mannskapet på «Trinidad» blir imidlertid tatt til fange av portugisere og satt i fengsel.

«Victoria», under kommando av en tidligere mytterist, Juan Sebastian del Cano, kommer seg imidlertid unna. Ved å unngå alle havner så nær som én tar de sjansen på å seile den portugisiske ruten rundt Kapp det gode håp. Men de må betale dyrt for ikke å stoppe for å proviantere. Da de langt om lenge kommer fram til Spania den 6. september 1522 — tre år etter at de drog ut — har bare 18 syke og radmagre menn overlevd. Men de er de første som man med sikkerhet vet foretok en jordomseiling, og del Cano blir dyrket som en helt. Utrolig nok innbrakte de 26 tonn med krydder som «Victoria» hadde med seg, nok til å betale for hele ekspedisjonen!

Magalhães’ navn lever videre

I mange år nekter man Magalhães hans rettmessige plass i historien. Påvirket av rapportene fra kapteinene som gjorde mytteri, sverter spanierne navnet hans ved å påstå at han var rå og inkompetent. Portugiserne stempler ham som en forræder. Dessverre forsvant loggboken hans da han døde, trolig ødelagt av dem den kunne avsløre. Men takket være den ukuelige Pigafetta — en av de 18 som overlevde — og fem andre medlemmer av ekspedisjonen, har vi i det minste noen opptegnelser over denne tragiske, men allikevel enestående reisen.

Historiens dom ble med tiden forandret, og i dag er navnet Magalhães med rette kommet til heder og verdighet. Et strede er oppkalt etter ham, det samme er de Magellanske skyer — to uklare sydlige galakser som først ble beskrevet av mannskapet hans — og romsonden Magellan. Dessuten var det Magalhães som gav navn til det største havet på jorden — Stillehavet.

«Ingen menneskelig reise av en slik betydning ble foretatt før Apollo 11 landet på månen 447 år senere,» skriver Richard Humble i boken The Voyage of Magellan. Hvorfor var hans reise av så stor betydning? For det første fordi den viste at Amerika verken var en del av eller lå like i nærheten av Asia, slik Columbus hadde ment. For det andre viste en forskjell i datoene på én dag ved reisens slutt at det var behov for en internasjonal datogrense. Og til sist — som den vitenskapelige skribenten Isaac Asimov sa — den viste at jorden er rund. Ja, med hensyn til dette siste punktet bekreftet Magalhães på en praktisk måte det som har stått i Bibelen i 2250 år. (Jesaja 40: 22; jevnfør Job 26: 7.) Det er ingen tvil om at den dypt religiøse mannen som gav folk en helt ny oppfatning av verden, ville ha satt pris på å vite det.

[Fotnote]

a Dette er hans portugisiske navn. En tidligere brukt norsk navneform er Magellan.

[Ramme på side 14]

Tordesillas-avtalen

Med en stor verden liggende åpen foran seg inngikk Portugal og Spania en avtale om å dele rettighetene til handel og overherredømme over de nye landene. Under ledelse av pave Alexander VI og pave Julius II trakk de en linje ved en lengdegrad som går gjennom det som i dag er Brasil. Land som ble oppdaget øst for denne linjen, ville bli Portugals; resten ville bli Spanias. Magalhães antydet ufornuftig nok overfor kong Manuel i Portugal at når denne delelinjen ble trukket over polene til den andre siden av kloden, ville Krydderøyene faktisk komme under spansk kontroll. Denne oppriktige iakttagelsen som var basert på den vanlige oppfatningen at Stillehavet var langt mindre enn det i virkeligheten er, gjorde at han fikk en sviende irettesettelse. Ironisk nok var det Magalhães selv som beviste at han tok feil. Ikke desto mindre gav denne oppfatningen ham enda en grunn til å søke støtte hos kongen i Spania.

[Ramme/bilde på side 15]

Sjømennenes ildprøve i gamle dager

For sjømenn med lav rang var sjølivet langt ifra noe idyllisk cruise, særlig ikke på lange oppdagelsesreiser som ofte kunne vare i flere år. Her følger noen eksempler på deres lodd:

• Ynkelig trange kahytter og mangel på privatliv

• Ofte grusom behandling, alt etter kapteinens lune

• Skjørbuk og død på grunn av mangel på C-vitamin

• Død som følge av forlis, sult, tørst, vær og vind eller innfødtes angrep

• Dysenteri eller tyfoidfeber som skyldtes forurenset eller råttent drikkevann

• Matforgiftning fra råtten, infisert mat

• Rottebitt-feber, overført fra tennene til sultne rotter

• Flekktyfus, overført med lus som det krydde av på skitne kropper og klær

• Alt i alt hadde man 50 prosents sjanse for å komme hjem igjen i live

[Rettigheter]

Century Magazine

[Kart/bilder på sidene 16 og 17]

(Se den trykte publikasjonen)

Magalhães’ reise, 1519—1522

⇦••• Reiserute □ Utgangspunkt og endepunkt

Magellanstredet

Magalhães ble drept på Filippinene

Den siste etappen seilt av Juan Sebastian del Cano

[Rettigheter]

[Bilde på side 16]

Fernão de Magalhães

[Bilde på side 16]

«Victoria», det første skipet som foretok en jordomseiling. Av de fem skipene var dette det nest minste og hadde en besetning på 45. Skipet var 21 meter langt

[Bilder på side 17]

Navigasjonsinstrumenter: Timeglass målte tiden; astrolabium angav breddegraden