Opprinnelsen til læren om helvete

«HELVETE» er det ordet som blir «brukt om de fortaptes sted,» forklarer New Catholic Encyclopedia. Et protestantisk oppslagsverk definerer helvete som «stedet for framtidig straff for de onde».a Men det er ikke bare de store kirkesamfunnene i kristenheten som tror på et slikt straffested etter døden. Denne troen oppstod mange hundre år før kristenheten ble til.

Det mesopotamiske helvete

Omkring 2000 år før Jesus ble født, trodde sumererne og babylonerne på en underverden som de kalte Landet som ingen vender tilbake fra. Denne troen kommer til uttrykk i de sumeriske og akkadiske diktene som er kjent som «Gilgamesj-eposet» og «Isjtars nedstigning til underverdenen». De beskriver dette oppholdsstedet for de døde som et hus med mørke, «det huset som ingen har gått inn i og kommet ut av igjen».

En gammel assyrisk tekst sier om forholdene der at «underverdenen var full av redsler». Den assyriske prinsen som skal ha fått betrakte dette underjordiske oppholdsstedet for de døde, fortalte at «bena skalv» på grunn av det han fikk se. Han beskrev Nergal, kongen over underverdenen, slik: «Med et hissig rop hylte han rasende til meg som et voldsomt uvær.»

Egyptiske og orientalske religioner

Egypterne i gammel tid trodde på sjelens udødelighet, og de hadde sin egen oppfatning av det hinsidige. The New Encyclopædia Britannica sier: «Tekster som ble benyttet i egyptiske begravelser, beskriver veien til den kommende verden som en vei som er forbundet med forferdelige farer: gruelige uhyrer, ildsjøer, porter som en ikke kan komme igjennom hvis en ikke bruker magiske formularer, og en uhyggelig ferjemann hvis onde hensikt må forpurres ved hjelp av magi.»

De indoiranske religioner fikk etter hvert forskjellige trossetninger om straff etter døden. Det franske leksikonet Encyclopædia Universalis sier: «Det finnes utallige beskrivelser av de 21 helveter som hinduene forestilte seg. Syndere blir fortært av ville dyr og slanger, omstendelig stekt, sagd opp i biter, pint med tørst og sult, kokt i olje eller malt til pulver i jern- eller steinkar.»

Både jainismen og buddhismen har sine versjoner av helvete, hvor syndere som ikke angrer, blir pint. Zarathustrismen, som ble grunnlagt i Iran, eller Persia, har også et helvete — et kaldt, illeluktende sted hvor synderes sjeler blir pint.

Det er interessant å merke seg at pinen ifølge den egyptiske, den hinduiske, den jainistiske, den buddhistiske og den zarathustriske versjonen av helvete øyensynlig ikke er evig. Ifølge disse religionene kommer syndernes sjeler etter en lidelsesperiode til et annet sted eller i en annen tilstand, avhengig av den enkelte religions forestilling av menneskenes skjebne. Deres oppfatninger av helvete ligner på katolikkenes skjærsild.

Det greske, det etruskiske og det romerske helvete

Grekerne i oldtiden trodde at sjelen (psy·kheʹ, det ordet de også brukte for sommerfugl) lever videre. De kalte de dødes tilholdssted Hades og trodde at en gud med samme navn hersket over det. Franskmannen Salomon Reinach skrev om grekerne i sin bok Orpheus—A General History of Religions: «En svært utbredt oppfatning var at [sjelen] kom inn i underverdenen etter å ha krysset elven Styks i båten til den gamle ferjemannen Kharon, som krevde som betaling en obol [mynt], som lå i den dødes munn. I underverdenen møtte sjelen fram for de tre dommerne på stedet . . . ; hvis den ble dømt for sine forbrytelser, måtte den lide i Tartaros. . . . Grekerne oppfant også en limbus, oppholdsstedet for barn som hadde dødd som spedbarn, og en skjærsild, hvor en viss mild tukt renset sjeler.» The World Book Encyclopedia sier at sjeler som havnet i Tartaros, «led evig pine».

I Italia trodde etruskerne, hvis sivilisasjon eksisterte før romernes, også på straff etter døden. Dictionnaire des Religions sier: «Den ekstreme omsorg som etruskerne viste sine døde, kan forklares ved hjelp av den forestilling de hadde om underverdenen. I likhet med babylonerne mente de at underverdenen var et sted med tortur og fortvilelse for manes [de avdødes ånder]. De kunne bare oppnå lindring ved at deres etterkommere frembar sonoffer.» Et annet oppslagsverk sier: «Etruskiske graver viser skrekkscener som inspirerte kristne fremstillinger av helvete i malerkunsten.»

Romerne antok det etruskiske helvete og kalte det Orcus eller Infernus. De lånte også de greske myter om Hades, underverdenens konge, og kalte ham Orcus eller Pluton.

Jødene og de hebraiske skrifter

Hva med jødene før Jesu tid? Vi leser om dem i Encyclopædia Britannica (1970): «Fra det femte århundre før Kristus og framover hadde jødene nær kontakt med perserne og grekerne, som hadde vel utformede forestillinger om det hinsidige. . . . På Jesu tid hadde jødene fått en tro som gikk ut på at onde sjeler skulle bli straffet i Gehenna etter døden.» Men Encyclopædia Judaica sier: «Det finnes ingen antydning om denne senere oppfatningen av Gehenna i Skriften.»

Denne siste uttalelsen er korrekt. Det er ingenting i de hebraiske skrifter som antyder at sjelen blir straffet i et brennende helvete etter at personen er død. Denne skremmende læren skriver seg fra religioner som fantes i Babylonia etter vannflommen, ikke fra Bibelen. Kristenhetens lære om straff i helvete kommer altså fra babylonerne. Den katolske oppfatning om lidelser i skjærsilden kommer fra gamle egyptiske og orientalske religioner. Limbus var en etterligning hentet fra gresk mytologi. Bønner og ofringer for de døde ble praktisert av etruskerne.

Men hvilken grunnleggende antagelse er disse trossetningene om straff i en bevisst tilstand etter døden basert på?

[Fotnote]

[Bilde på side 5]

Elven Styks krysses, slik det blir beskrevet i Dantes «Inferno»

[Rettigheter]

Dover Publications, Inc.