Inkaenes imponerende verden

VI LA Lima bak oss, og flyet steg høyere og høyere i retning av Andesfjellene. Snart landet vi i Cuzco, i hjertet av det som i gammel tid var inkaenes rike.

Inkariket vokste raskt fra å være et ganske lite område til å dekke et område som var omtrent like stort som Belgia, Luxembourg, Nederland, Frankrike, Sveits og Italia til sammen. Men så, enda raskere enn det hadde oppstått, falt det plutselig for noen få spanske eventyrere.

Hvem var inkaene? Hva slags liv levde de? Hva var årsaken til deres fall?

Et imperium ser dagens lys

Vår peruanske guide forklarte at den første inka, Manco Capac, skal ha grunnlagt byen Cuzco på et sted som solguden hadde angitt. Rent historisk begynner imidlertid inkaenes historie omkring år 1200 e. Kr. På den tiden var inkaene ikke noe annet enn herrer over Cuzco og var en av de tallrike stammene i Andesfjellene. «Inka» var egentlig fyrstens tittel. I moderne språkbruk blir hele imperiets befolkning omtalt som inkaer, selv om de sannsynligvis kalte seg selv capaccuna, «de herlige».

Inkaenes krigsmaskineri kom sent i gang. Med tiden kom det til et voldsomt sammenstøt mellom dem og den mektige chancastammen. Chancaene var på ingen måte villige til å overgi seg. De rettet faktisk et overraskende angrep mot Cuzco og invaderte byen. Viracocha Inka flyktet. Men hans sønn, Pachacutec, holdt stillingen. Han organiserte forsvaret og jaget chancaene på flukt. Nå begynte glansperioden for Tahuantinsuyu («De fire verdenshjørner»), Inkariket.

Pachacutec (som betyr «jordryster») ble gjort til inka i 1438, etter sin fars død. Under ham og hans sønn og etterfølger ble imperiets grenser utvidet helt til de omfattet nesten en million kvadratkilometer. Størsteparten av dette området lå i det som nå er kjent som Peru, Ecuador, Bolivia og Chile. Denne ekspansjonen fant stort sett sted i løpet av bare 30 år, i tiden mellom 1463 og 1493, og i noe av det mest ulendte terreng som finnes.

En velferdsstat

Pachacutec utmerket seg ikke bare som kriger, men også som byplanlegger og administrator. Vi ble svært overrasket da guiden kommenterte hvordan byene var organisert, og beskrev Inkariket som en velferdsstat. Det var ingen som sultet, forklarte han, men latskap ble på den annen side ikke tolerert.

Hver person tilhørte en ayllu, en klan av familier som bodde i sitt tildelte område. De delte jorden, avlingen og dyrene. Det var aylluen som eide jorden; dens medlemmer bare lånte den. Om høsten hvert år ble det foretatt ny tildeling av jord. Familien fikk enten mer eller mindre jord, alt etter hvor stor den da var.

Inkakulturens viktigste støtte var jordbruket. Folket måtte dyrke for alle: for staten, for presteskapet og for seg selv. Avlingene fra jord som tilhørte staten, ble lagret og brukt av adelen, offentlige tjenere og hæren og også av folket hvis resten av avlingen slo feil.

Skatten ble innkrevd i form av offentlig tjeneste. Alle sunne og friske indianske menn som var skattepliktige, måtte også være villige til å utføre militærtjeneste på et hvilket som helst tidspunkt.

Hva ellers ble ventet av folket? Et spesielt krav var at enhver mann måtte gifte seg når han hadde fylt 20 år. Hvis han nølte, valgte høvdingen en kone til ham.

Mens vi stod og grunnet over denne formen for ensretting, kom guiden inn på en annen side av saken. Hver gruppe på ti skattepliktige arbeidere ble ledet av en conka-kamayoc. Ti slike grupper hadde en formann over seg. Ti formenn var igjen underlagt en overordnet, for eksempel en landsbyhøvding. En distriktsguvernør hadde 10 000 mennesker under seg. Ti distrikter utgjorde en fjerdedel av landet og var underlagt en apo, en provinsguvernør. Riket var altså inndelt i fire provinser. Inndelingene fulgte de fire veiene som gikk ut fra hovedstaden, Cuzco. Hele denne ordningen krevde 1331 embetsmenn for hver 10 000 innbyggere og gjorde det mulig å føre kontroll med selv den ringeste i riket.

Den «guddommelige» inka

I sentrum for inkasivilisasjonen stod fyrsten selv, som nøt de største privilegier som en «etterkommer av solen». Som oftest var det en gruppe av hans rådgivere som valgte hans etterfølger. Det skulle være den dyktigste av de legitime sønnene til inkaens coya eller første hustru. Selv om han som regel hadde et helt harem av konkubiner, var coyaen hans egentlige hustru og i de fleste tilfelle også hans søster.

Inkaen var den politiske hersker og statsreligionens leder. Han var «guddommelig» i folkets øyne. Hans styre var et hardt, absolutt enevelde. Hvordan det?

Inkaens mange etterkommere hadde betrodde nøkkelstillinger innen administrasjonen. De fire provinsguvernørene var for eksempel alle kjødelige slektninger av ham. Og det sies at Huayna Capac, som var inka på den tiden da spanjerne erobret landet, hadde 500 mannlige etterkommere.

Befolkningen i de erobrede områdene ble opptatt i det gjeldende system for arbeidstjeneste. Men erobrede befolkningsgrupper som en næret mistanke til, ble forflyttet, og lojale quechuatalende folk som ble kalt mitakona, tok deres plass og innførte inkakulturen.

Inkaenes organisasjon og integrasjon var så gjennomtenkt at den gjør seg gjeldende den dag i dag. Det er fremdeles cirka fem millioner mennesker som taler quechua. Det gjorde også den mannen som var vår guide. Han sammenlignet de moderne comunidades med de gamle ayllus. Jordbruksmetodene, folkets karakter, musikken — alt sammen gjenspeiler de gamle inkaenes levesett.

Et effektivt kommunikasjonssystem

Hvordan lot det seg gjøre å holde dette store imperiet sammen? Guiden pekte på et forbløffende nettverk av veier og broer og fortalte at inkaene også hadde en veletablert kurértjeneste.

Inkaene brukte ikke hjulet. Det ville ha vært upraktisk i det fjellendte terrenget hvor de holdt til. Alle veiene var følgelig bygd med tanke på vanlig gange og lamatransport. Den sju meter brede kystveien fra Tumbes i nord til Purumuaca i Chile var over 4000 kilometer lang. Den noe smalere Andesveien var over 5000 kilometer lang og hadde over 100 broer.

Tenk over hvor effektivt dette veinettet var utbygd. Hver sjuende kilometer var det anbrakt et veimerke, og med mellom 20 og 30 kilometers mellomrom var det herberger, hvor folk kunne hvile seg. Andre småstasjoner betjente kurérene eller løperne. Hver løper var kledd i en karakteristisk, rutete tunika og tilbakela to og en halv kilometer. Ved hjelp av dette systemet kunne inkaene få overbrakt et budskap til et sted som lå 2000 kilometer borte, i løpet av fem dager!

Kunst og arkitektur

I et museum kunne vi se at inkaenes kunst var svært enkel. Ved hjelp av sin høyt utviklede veveteknikk fremstilte de vikunjaulltekstiler av uovertruffen kvalitet, men det er tydelig at de ikke hadde så stor fantasi.

Inkaene utmerket seg særlig som gullsmeder. Gullsmedene og sølvsmedene ble så høyt verdsatt for sin kunst at de bodde i egne distrikter og var fritatt for å betale skatt. Spanjerne ble helt betatt av det de fikk se.

Ifølge den måten guiden vår beskrev Cuzco på, var det gull overalt. Noen av husene var belagt med gull. Gulltråder var vevd inn blant stråene på stråtakene på templene. Overalt i solens tempel og i området rundt det stod det gjenstander av gull.

Men uansett hvilke andre bidrag inkaene gav til kulturen, blekner de ved siden av deres arkitektur og byplanlegging. Det arbeid de utførte med kjempestore steinblokker, er uten sidestykke i den vestlige verden. Bygningene er kolossalt store og tallrike.

Sacsahuaman, den festningen de bygde for å beskytte Cuzco, skal være en av menneskehetens største tekniske bedrifter. Festningen er cirka 550 meter lang. Tre massive rekker av steinmurer, den ene over den andre, rager 18 meter opp i luften. Noen av de gigantiske grunnsteinene veier mellom 100 og 150 tonn! Hele festningen består av cirka 300 000 steiner.

Vi var ivrige etter å se om vi kunne presse et knivblad inn mellom steinene, men nei! Hva slags slipesystem brukte de for å få til dette? Det er det ingen som vet. Steinene er dessuten føyd sammen på en så perfekt måte at murene er blitt stående under en rekke jordskjelv. Og ingen har klart, å få dem løs og bruke dem til andre byggeforetagender!

Guder og hellige gjenstander

Hvilket syn hadde inkaene på livet og på religion? Staten og religionen gikk hånd i hånd. Inkaene trodde på en skaper, Viracocha. Han hadde en hel hærskare av mindre guder ved sin side. Inti, solguden, var den ypperste. Ja, solguden ble symbolet for inkakulturen, og soldyrkelsen var statsreligion.

Inkaene hadde et stort presteskap og mange templer. Under regelmessige, pompøse seremonier kom prestene med spådommer og frembar offer. Men folket i sin alminnelighet hadde sin egen form for religion. Den var mindre avansert og hadde tilknytning til hellige steder og gjenstander, som de kalte huaca. Hva som helst kunne være huaca — et tempel, et fjell, en elv, dyr, steiner, mumier av forfedre, stjerner. Jordbruket var hellig, og alt som hadde med det å gjøre, ble huaca. Solen var den største av alle huacas. Det viktigste for folket var å ha huacas’ gunst.

Slutten på inkaenes herredømme

Mens Inkariket stod på høyden av sin makt og glans, døde Huayna Capac. Det var i 1527. Den etterfølgende maktkampen førte til fem års borgerkrig. Men to uker etter at Atahualpa hadde seiret over sin halvbror Huascar, dukket spanjeren Pizarro opp på skueplassen. Han hadde dratt ut fra Tumbes i retning av Cajamarca med bare 180 menn, hvorav 67 var riddere som kom på hesteryggen. Atahualpa visste at de nærmet seg.

Var han nysgjerrig? Stolte han altfor mye på sin egen styrke? Eller hadde han en eller annen overtroisk forestilling når det gjaldt disse skjeggprydede, hvite fremmede? Det er det ingen som vet. Én ting er i hvert fall sikkert: Hvis han hadde følt at de utgjorde en trusel, kunne han ha utslettet dem da de kom klatrende oppover gjennom alle de trange fjellpassene. Men Atahualpa satt og ventet.

Til slutt ankom spanjerne og okkuperte den fraflyttede byen Cajamarca. Pizarro var så freidig at han inviterte Atahualpa til å besøke seg i byen — men ubevæpnet! Ville Atahualpa ta imot innbydelsen? Tanken om et bakholdsangrep var ikke fremmed for inkaene og deres militære strategi. Om kvelden den 16. november 1532 marsjerte Atahualpa ikke desto mindre inn på torget i Cajamarca. Han kom i fullt kongelig skrud med sine tjenere, men alle var ubevæpnet. Hadde han grunn til å stole på disse fremmede? Eller ønsket han å redde ansikt? Det vet vi ikke.

En romersk-katolsk prest kom fram for å hilse på inkaen. Forfatteren Hammond Innes forteller hva som så skjedde: «Det er sannsynlig at presten rakte Atahualpa Bibelen som den autoritet den kristne tro var basert på, og at inkaen kastet Bibelen i bakken. Hvor vanskelig det enn kan ha vært for ham å følge denne dominikanermunkens teologiske argumentering, kan han ikke ha vært i tvil om hva som var hensikten: Denne miserable fremmede, som hadde barbert av en rund flekk rundt issen og hadde et svært kors på brystet, ville ha ham til å fornekte sin egen guddom til fordel for en gud som var så dum at han var blitt drept av sitt eget folk, og samtidig anerkjenne en annen, keiser Karl, som en konge større enn ham selv. Han skulle med andre ord gi avkall på alt det som han nettopp hadde kjempet så hardt for å oppnå. Han ble øyeblikkelig rasende på grunn av denne uforskammetheten, og det var ikke til å unngå at han forkastet Bibelen. Beretningen om at han gjorde en stolt bevegelse mot solen og sa: ’Min gud lever fremdeles’, er sannsynligvis korrekt gjengitt.»

Plutselig lød det et kanonskudd, og det spanske kavaleriet angrep. Hester og ryttere stormet ut fra de små passasjene rundt torget. I løpet av 30 minutter var indianerne overmannet, og 6000 var blitt drept. Den eneste spanjeren som ble såret, var Pizarro. Han ble såret av et sverd da han forsvarte Atahualpa, som han ville ha levende. Atahualpa var nå fange!

For å bli fri tilbød Atahualpa seg å fylle det store rommet som tjente som fengsel for ham, én gang med gull og to ganger med sølv, og spanjerne lovte å spare hans liv hvis han gjorde det. Det kom inn gjenstander fra alle kanter av riket. Men spanjerne var ikke tilfreds. De ville ha mer gull. Til slutt hadde de samlet seg gull i utrolige mengder.

Atahualpa var i live, men han ble ikke sloppet fri. Det var ikke det at han ikke hadde holdt sin del av avtalen, men han stod i veien for dem. De anklaget ham derfor blant annet for å planlegge et opprør. De anklaget ham dessuten for «forbrytelser mot den spanske stat» — i hans eget land! Det ble holdt en rettssak, og Atahualpa ble «funnet skyldig». Han bad om å bli henrettet på en annen måte enn ved å bli brent, ettersom det var i strid med inkaenes tro på et liv etter dette. Han ble så kvalt, men først etter at han hadde gått med på å bli døpt som katolikk. Det var 29. august 1533.

Inkaene gjorde liten motstand mot spanjerne da de trengte fram langs hovedveien til Cuzco. Hovedstaden falt 15. november 1533. Dermed var det slutt på inkaenes herredømme.

Verken innsettelsen av en marionettinka, innbyrdes kamper mellom de spanske conquistadorene, opptøyer blant inkaene eller mordet på Pizarro førte til at inkaene gjenvant sin makt. En neo-inkastat eksisterte bare i 36 år. Tupac Amaru ble i enhver henseende den aller siste inka. Han ble halshogd på torget i Cuzco. Inkaenes historie sluttet definitivt med ham.

Nåtid og framtid

Spanjerne beundret inkaenes administrasjon, og mange institusjoner ble beholdt eller antatt. Men indianerne antok aldri spanjernes levesett. De holdt mange av de gamle skikkene ved like og blandet dem med katolske seremonier.

Fjellbyen Machu Picchu er et typisk eksempel på at spanjerne ikke maktet å undertrykke inkaenes ånd. Byen ble oppdaget så sent som i 1911 av den amerikanske oppdagelsesreisende Hiram Bingham. De spanske erobrerne fant aldri denne byen, som ligger mellom to fjelltopper i Andesfjellene som hever seg henholdsvis 2440 og 600 meter over Urubamba-elven. Ble denne byen bygd som en militær garnison? Eller var den et hemmelig tilfluktssted for solens jomfruer? Gåten er aldri blitt løst.

Inkaene som folk betraktet fikk et sørgelig endelikt, men deres etterkommere lever den dag i dag i Peru, Bolivia, Chile og Ecuador. Jehovas vitner har forkynt det gode budskap om Guds rike blant disse menneskene. Indianerne i og omkring inkaenes «hellige dal», Urubamba-dalen, har villig tatt imot bibelsk litteratur. I Cuzco er det tre blomstrende kristne menigheter. Noen av dem som tilhører disse menighetene, hevder at de stammer fra inkaene.

Også rundt Titicacasjøen i Bolivia finnes det en rekke kristne menigheter. De består hovedsakelig av aymara-indianere, men også mange quechua-indianere i Bolivia har tatt imot den sanne kristendom.

Enten de som enkeltpersoner kan føre sine aner tilbake til inkaene eller ikke, ser de fram til at Guds rike om kort tid skal forene mennesker av alle stammer og tungemål. Til og med de som har vært døde i lang tid, vil vende tilbake til livet og få en mulighet til å oppnå evig liv her på jorden. (Apg. 24: 15) Kommer det til å være noen fra inkaenes gamle rike blant disse? Det vil det uten tvil. — Innsendt.

[Ramme på side 29]

«Alle mennesker har en felles forfader,» sier «The World Book Encyclopedia». «Men mange folkegrupper har levd atskilt i lange tidsperioder og er etter hvert blitt ulike på forskjellige måter.» Disse ulikhetene kan i høy grad bidra til å gjøre livet interessant.