Bli kjent med fuglen bak øyevippene

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I SØR-AFRIKA

«SANNSYNLIGVIS har du aldri truffet oss. Vi er fugler som nå er kjent under navnet rødmaskehornravner.

I tillegg til vårt oppsiktsvekkende utseende har vi andre interessante trekk som vi har lyst til å fortelle deg om. Én ting som kan nevnes, er at vi holder oss på bakken det meste av tiden. Vi er omtrent like store som kalkuner, og i likhet med dem flyr vi ikke særlig mye.

Med vår særpregede, kanskje noe keitete, vralting flakker vi omkring i de sentrale og sørøstlige delene av Afrika. Hvis vi noen gang skulle treffe hverandre, ville du lett kunne kjenne oss igjen på den purpurrøde fargen vi har på strupeposen og i partiet rundt øynene, og, ikke å forglemme, på de lange, praktfulle øyevippene våre.

Vi hornravner formerer oss ikke særlig raskt — i gjennomsnitt aler vi opp én unge til flygeferdig alder hvert sjette år. I hekketiden samler hannene en rikelig forsyning av tørre blad til innvendig fôring av reirene, som vanligvis befinner seg i hulrom i trær og klipper. Så ruger hunnene omhyggelig på eggene i 40 dager. Sammen med andre medlemmer av familiegruppen vår farer vi fram og tilbake for å skaffe ’den vordende mor’ en jevn forsyning av marker, larver og andre delikatesser. Vi er alle henrykt når nykommerne tre måneder etter klekkingen forlater reiret for å slutte seg til resten av familiegruppen.

Vi utvikler oss heller langsomt — det tar minst seks år før vi når voksen alder. Og det kan gå enda lengre tid før en av oss klarer å stifte sin egen familie. Men siden vi lever lenge (mange av oss blir 30 år gamle), har vi heldigvis god tid på oss til å overføre genene våre til nye generasjoner.

Som du skjønner, er vi familiekjære; vi danner grupper på opptil åtte fugler som lever og arbeider sammen. Hver familie holder til i et område på omkring hundre kvadratkilometer som omfatter savanner, skogområder og gressletter. I noen deler av det sørlige Afrika har menneskene lagt beslag på så mye som 70 prosent av de naturlige tilholdsstedene våre for å bruke dem til jordbruk og bebyggelse.

Vi legger stor vekt på å forsvare territoriet vårt og patruljerer regelmessig langs grensene. Føden vår — slanger, larver, skilpadder og insekter — vil vi ikke dele med noen, selv ikke med hornravner fra andre familier. Men det at vi er så opptatt av å holde inntrengere unna, fører noen ganger til at vi dummer oss ut. Hvordan? Når vi ser speilbildet vårt i en vindusrute, tror vi at vi ser en inntrenger. Da er det ikke til å unngå at ruten går i knas i sammenstøtet med de lange, harde nebbene våre. På grunn av de mange knuste rutene er det noen mennesker som har plassert ståltrådnetting foran vinduene sine, og det er vi takknemlige for!

Sørgelig nok føler vi oss truet på livet på forskjellige måter. Noen mennesker fortrenger oss fra de naturlige tilholdsstedene våre. Andre skyter oss med gevær. Bøndene setter ofte ut forgiftet lokkemat til sjakaler og andre dyr som de ikke liker. Men hvordan kan vi vite at maten er forgiftet? Noen bønder graver ned åten, øyensynlig for å skåne oss. Men siden vi vanligvis graver etter føde med de lange nebbene våre, graver vi vår egen grav, for å si det slik, når vi graver opp forgiftet lokkemat.

Noen mennesker anstrenger seg for å beskytte oss mot disse farene. Vi håper at vi ikke kommer til å dele skjebne med dronten, som ble fullstendig utryddet. Så hvis du noen gang kommer til vår del av verden og får høre vårt rungende rop, du-du-dududu du-du-dududu, må du gjerne oppsøke oss. Vi skal vifte med de lange øyevippene våre og ønske deg velkommen til rødmaskehornravnens rike.»