Russisk presse roser Jehovas vitner

JEHOVAS VITNERS russiske avdelingskontor ble innviet 21. juni 1997. Bygningskomplekset innbefatter sju boligbygninger, en stor Rikets sal, en spisesal og en stor kontor- og lagerbygning. Det ligger i Solnetsjnoje, omkring fire mil nordvest for St. Petersburg.

Innvielsen fikk bred presseomtale av journalister som var invitert til programmet. En av dem skrev i Moskva-avisen Literaturnaja gazeta, som har et opplag på over en kvart million: «Førsteinntrykket når man ser det, er: Det er sånn det skal gjøres!» — Se bildene på sidene 16 og 17.

Journalisten, Sergeij Sergijenko, forklarte hva han mente med det: «Alt her er gjort av de troende med deres egne hender: Det meste av byggearbeidet ble gjort av finner, svensker, dansker, nordmenn og tyskere. Rene veier belagt med belegningsstein; velstelte plener; bygninger med pen takstein, glassdører og store vinduer — dette er administrasjonssentret for trossamfunnet Jehovas vitner i Russland.»

Journalister fra Moskva, over 65 mil sørøst for avdelingskontoret, var også innbudt til innvielsen, og det ble sørget for at de fikk transport. De ble vist rundt av en guide, og etterpå, mens det ble servert forfriskninger, hadde de mulighet til å stille spørsmål. Sergijenko skrev om sine inntrykk:

«Jehovas vitner er, som det gjerne blir sagt, enkle og beskjedne . . . For å omskrive et kjent russisk ordtak: ’Vitnene bor på [sitt hjem] som i Jehovas skjød.’ . . . Vitnene er gode mot alle mennesker, men selvfølgelig har de spesiell omsorg for sine egne brødre.»

En artikkel som var skrevet av S. Dmitrijev, stod i Moskovskaja Pravda, en dagsavis med et opplag på nesten 400 000. Artikkelen het «Du må bruke dine egne hender for å bygge din egen verden», og han skrev blant annet:

«Etter at den religiøse organisasjonen Jehovas vitner var blitt juridisk anerkjent i Russland [i 1991], oppstod spørsmålet angående bygging av deres eget hovedkontor. De så seg om etter et sted i nærheten av Moskva da det kom en uventet melding om at tomten til en tidligere ungdomsleir i nærheten av St. Pete[rsburg] skulle selges. Tomten ble kjøpt, og de begynte å bygge. . . .

For halvannet år siden, 1. januar 1996, ble sentret i Solnetsjnoje det offisielle avdelingskontoret for den religiøse organisasjonen. I midten av juni var en gruppe journalister fra Moskva en tid i St. Pete[rsburg] for å prøve å finne svaret på spørsmålet: Hvem er disse Jehovas vitner?»

Hva svarte Dmitrijev? «De er som andre mennesker.» Likevel er de annerledes, som han sa til slutt i artikkelen: «I fred med seg selv, i fred med alle rundt seg. Er det en drøm? Ja. Likevel er det virkelighet.»

En annen journalist fra Moskva, Maksim Jerofejev, skrev for Sobesednik, en avis med et opplag på over 300 000: «Alle de mellommenneskelige forhold på dette lille stedet er bygd på følgende prinsipp: Ingen er tvunget til å arbeide, men likevel arbeider alle sammen.»

Etter at Jerofejev hadde beskrevet leiligheten til Vasilij Kalin, som er koordinator for utvalget ved avdelingskontoret, skrev han: «Journalistene var mistroiske og ville se noen andre leiligheter som de selv valgte ut. Størrelsen på de andre leilighetene og møbleringen var i det store og hele omtrent like beskjeden som hos Vasilij Kalin.»

En annen journalist, Anastasija Nemets, skrev artikkelen «Å leve i fred med seg selv» i avisen Vetsjernjaja Moskva. Undertittelen lød: «Dette er hva folk lærer på et uvanlig sted utenfor St. Pete[rsburg].»

Hun beskrev omgivelsene og avdelingskontorets utseende på denne måten: «I området rundt er det skoger og enger. Finskebukta er ikke langt unna. Her er det velstelte hus bygd i europeisk stil, rengjorte veier som er belagt med stein, og fargerike blomsterbed.

Kommersielle firmaer bygger slike minibyer til ’de nyrike russerne’. Men det er mennesker med svært beskjedne midler som bor på dette stedet. . . . De bor godt, og framfor alt bor de sammen som venner. Det er bare omkring 350 mennesker her, fra alle verdens kanter; man kan høre forskjellige språk bli talt — fra spansk og portugisisk til finsk og svensk.

Dette er i bunn og grunn et samfunn for seg selv: Det har sine egne verksteder, der det er mulig å lage og reparere alt som den store, mangespråklige familien trenger; de har til og med egen sykestue.»

Innvielsen var virkelig en gledelig begivenhet for de 1492 fra 42 land som var til stede i Solnetsjnoje. Mange av dem var eldre og hadde holdt det gående i forkynnelsen i mange tiår mens arbeidet var forbudt. Kan du forestille deg den forundring og glede som disse veteranene var fylt med da de ble vist rundt i de pene bygningene på denne tomten på 69 mål i parklignende omgivelser? Det er ikke noe rart om de trodde at de drømte.

[Bilder på side 18]

Journalister får omvisning på avdelingskontoret

Tid for spørsmål og svar