Vi flyktet fra bomber — 50 år senere!

«Det kommer til å eksplodere en del bomber her snart. Alle må søke dekning!»

MED disse ordene ble mannen min og jeg varslet av en politimann om at vi måtte forlate huset og søke tilflukt i en betongbunker i nærheten. Beskjeden kom som litt av et sjokk på oss. Tross alt befant vi oss ikke i et krigsherjet område av verden; vi besøkte noen venner på en av de vakre ytre atollene som hører til Marshalløyene i Mikronesia.

Vi skulle tilbringe en uke hos en av våre venner og hennes mann på den lille øya Tõrwã. Hun var det eneste vitnet for Jehova på øya, og vi hadde lyst til å hjelpe henne med å forkynne for dem som bodde der.

Innbyggerne på Marshalløyene er vennlige av natur og ivrige etter å snakke om Bibelen. Ettersom boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord nylig var blitt utgitt på det lokale språket, hadde vi en fin anledning til å levere mange eksemplarer av den. Alle som tok imot boken, forsikret oss om at de ville lese den og ikke bruke den som en ken karawan, en lykkebringende amulett, for å beskytte seg mot demoner. En vanlig skikk på øya er å plassere et sammenrullet ark fra Bibelen inni en flaske og henge den opp i en bjelke eller i et tre i nærheten. Folk tror nemlig at dette holder onde ånder borte.

Vi tilbrakte flere fine dager på øya, men da lørdagen kom, forstod vi snart at denne dagen kom til å bli annerledes. Tidlig om morgenen den dagen hadde vi tatt oss en deilig svømmetur i det klare, varme vannet i lagunen. Mens vi gikk hjemover fra stranden, så vi at det nærmet seg et grått skip som hadde et illevarslende utseende. Det tok ikke lang tid før vi fikk vite hva slags oppdrag det hadde. En politimann fortalte oss at et korps som omfattet sju amerikanske militærpersoner, hadde kommet for å detonere gamle bomber på øya. Av hensyn til offentlighetens sikkerhet skulle alle hus evakueres, og innbyggerne var nødt til å tilbringe dagen i bunkere som japanerne hadde bygd under den annen verdenskrig.

Disse bunkerne, som besøkende på Tõrwã legger merke til nesten med det samme, utgjør et vitnesbyrd om en grufull fortid. På avstand ser øya på alle måter ut som et tropisk paradis, men når man kommer nærmere, ser man tydelig at Tõrwãs skjønnhet er skjemmet av sårene etter en krig som endte for omkring 50 år siden. Øya var en gang en viktig japansk flybase, og overalt finner man rustne levninger fra den annen verdenskrig — jagerfly, kanoner og torpedoer — overgrodd med tropisk vegetasjon.

Det er imidlertid de gamle bombene som vekker mest bekymring. Under krigen slapp amerikanske militære styrker mer enn 3600 tonn vanlige bomber, rakettbomber og napalmbomber over Tõrwã, og de japanske styrkene hadde dessuten et arsenal av bomber og andre våpen på bakken. Det er riktignok lite trolig at 50 år gamle bomber skal eksplodere, men de er alltid potensielt farlige, og derfor har øya fått besøk av sprengningskorps minst fem ganger siden 1945, det året da krigen endte.

Vi lurte på om det var noe reelt grunnlag for advarselen, så vi gikk bort til det stedet der sprengningskorpset hadde gått i land, og snakket med militærfolkene. Ikke bare var det et reelt grunnlag for advarselen, sa de, men bombeeksplosjonene kom til å begynne i løpet av den nærmeste timen! Vi fikk beskjed om at hvis vi ikke søkte tilflukt i en bunker, måtte vi forlate øya med det samme.

Vår venn bestemte seg for å bli på Tõrwã, og hun søkte tilflukt i et stort maskingeværreir sammen med flere familier. Hun fortalte oss senere at de eneste vinduene i denne gamle betongbunkeren var kanonportene, og at det var ubehagelig varmt og fullt av folk der inne. Å tilbringe dagen på et slikt sted minnet henne om krigsårene, og hun innrømmet at eksploderende bomber fascinerte henne som liten, men at de nå virket nokså skremmende.

Mannen hennes hadde sagt seg villig til å frakte oss til Wollet Island, åtte kilometer unna, i en liten båt med påhengsmotor. Bare noen minutter etter at vi hadde lagt ut fra land, hørte vi et kraftig drønn. Da vi snudde oss, så vi en søyle av røyk som steg opp i nærheten av øyas boligstrøk. Snart kom det enda en eksplosjon og så en tredje og mye kraftigere.

Vi forkynte på Wollet Island hele dagen, og rett som det var, hørte vi bombeeksplosjoner i det fjerne. De gamle bombene var blitt lokalisert og merket flere måneder i forveien. Det ble funnet eksplosiver mange steder — på strendene, ved flystripen og til og med i folks bakgårder! For å redusere tallet på eksplosjoner samlet sprengningskorpset en rekke mindre bomber og detonerte dem så samtidig.

Vi kom tilbake til Tõrwã like før solnedgang. Da vi nærmet oss øya, la vi merke til at den velkjente røyken fra vedkomfyrene ikke var å se. Vi forstod at noe var galt. Plutselig kom en liten båt fossende mot oss, og vi ble advart mot å komme nærmere. Det gjenstod fremdeles å detonere en stor bombe som befant seg under vann i nærheten av revet. Mens vi drev utover i skumringen, fikk vi dermed se noe som de fleste nålevende mennesker aldri har sett — en sprengning under vann av en bombe fra den annen verdenskrig, noe som førte til at en sky av vann og røyk ble sendt atskillige titalls meter opp i luften.

Heldigvis var det ingen på Tõrwã som ble skadet den dagen. Fikk sprengningskorpset endelig befridd øya for alle gamle bomber? Antagelig ikke. Lederen sa at han regnet med at øyboerne ville finne flere gamle eksplosiver i tiden framover. Dette gav oss naturlig nok noe å snakke med folk om mens vi gjorde oss ferdig med det forkynnelsesarbeidet vi skulle utføre på Tõrwã. Det var et privilegium å fortelle øyboerne om den tiden da Jehovas rike skal få «kriger til å opphøre til jordens ytterste ende». — Salme 46: 9.

Fortalt av Nancy Vander Velde

[Bilde på side 27]

En udetonert bombe