Elfenben — hvor mye er det verdt?
AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I KENYA
På en internasjonal konferanse i Harare i Zimbabwe i juni 1997 vedtok delegater fra 138 land å lempe på et sju år gammelt globalt forbud mot elfenbenshandel. Ifølge denne avgjørelsen, som kom etter en bitter debatt, kan tre land i det sørlige Afrika — Botswana, Namibia og Zimbabwe — under visse betingelser selge elfenben til ett land, Japan. Representanter fra det sørlige Afrika jublet over avgjørelsen og brøt ut i sang. Andre delegater var bekymret for hva dette kan komme til å bety for den afrikanske elefanten.
DA HANNIBAL gikk til kamp mot den romerske hær på 200-tallet før vår tidsregning, hadde han med seg en hel del tamme afrikanske elefanter. På den tiden fantes det trolig flere titalls millioner elefanter over hele Afrika, fra Kapp det gode håp til Kairo.
Situasjonen forandret seg. Én iakttager bemerket: «Øyer av mennesker i et hav av elefanter forandret seg til stadig mindre øyer av elefanter i et hav av mennesker.» Etter hvert som det ble flere mennesker, var det elefantene som tapte kampen om landområdene. En annen faktor som bidrog til at det ble færre elefanter, var at Sahara-ørkenen vokste mot sør.
Men noe som overskygget disse årsakene, var etterspørselen etter elfenben. I motsetning til ben av tigrer og horn av neshorn blir ikke elfenben tillagt noen mytisk farmasøytisk verdi. Ikke desto mindre er dette materialet utsøkt, vakkert, holdbart og lett å lage utskjæringer i. Fra gammelt av er elfenben av elefantstøttenner blitt regnet blant det som er verdifullt og ønskverdig.
Fire hundre år etter Hannibals tid gjorde romerne et kraftig innhogg i elefantbestanden i Nord-Afrika for å tilfredsstille et begjær etter elfenben. Dette begjæret har vært til stede hele tiden siden, særlig i den vestlige verden. Tidlig i vårt århundre var etterspørselen blitt enorm — ikke først og fremst etter kunstverk og religiøse gjenstander, slik tilfellet hadde vært tidligere, men etter pianotangenter. I USA ble det ifølge boken Battle for the Elephants bare i 1910 brukt omkring 700 tonn elfenben (fra 13 000 drepte elefanter) til å lage 350 000 klaviaturer.
Omfattende krypskytteri
Etter den første verdenskrig avtok etterspørselen etter elfenben, det ble innført nye lover som beskyttet dyrelivet, og elefantene begynte å øke i antall. Men tidlig på 1970-tallet begynte det igjen å bli slaktet ned et stort antall elefanter. Nå kom etterspørselen etter elfenben fra asiatiske land som nylig var blitt velstående.
Denne gangen var det to faktorer som bebudet katastrofe for de afrikanske elefantene. For det første var det bedre tilgang på lette, avanserte våpen. Plutselig var det en smal sak å meie ned, ikke bare enkelte elefanter, men hele flokker. For det andre fantes det nå elektrisk skjæreverktøy som gjorde at ubearbeidet elfenben raskt kunne omformes til salgbare gjenstander. Tidligere kunne en japansk utskjærer bruke et helt år på å arbeide med én enkelt støttann. Men med elektriske redskaper kunne en åttemanns bedrift som framstiller smykker og hankoer (populære japanske navnestempler), bearbeide støttennene fra 300 elefanter på bare én uke. Økende etterspørsel etter elfenben fikk prisene til å fyke i været. Størstedelen av fortjenesten gikk ikke til krypskytterne, men til mellommenn og forhandlere, som i mange tilfeller ble eventyrlig rike.
Elefantene ble slaktet ned i uhyrlig omfang. På omtrent 20 år mistet Tanzania 80 prosent av sine elefanter, hovedsakelig på grunn av krypskytteri. Kenya mistet 85 prosent av sine elefanter. Uganda mistet 95 prosent. Til å begynne med drepte krypskytterne for det meste hannelefanter, fordi det var de som hadde de største støttennene. Men etter hvert som det ble færre eldre elefanter, begynte krypskytterne også å skyte unger for å få tak i de små støttennene deres. I løpet av denne perioden ble det trolig slaktet ned over en million elefanter på grunn av etterspørselen etter elfenben, og følgen var at Afrikas totale elefantbestand ble redusert til 625 000.
Globalt forbud
Forsøk på å få kontroll over elfenbenshandelen og stoppe blodbadet slo sørgelig feil. Omsider, på en konferanse i Sveits i oktober 1989, forbød Konvensjonen om internasjonal handel med truede dyre- og plantearter (CITES) all handel med elfenben blant sine medlemsland. Forbudet ble understøttet med store bevilgninger som skulle beskytte ville elefanter.
Noen spådde at forbudet mot elfenbenshandel ville føre til høyere priser på svartebørsen og intensivert krypskytteri. Det motsatte skjedde. Prisene falt drastisk, og tidligere lukrative markeder tørket inn. I India sank for eksempel detaljhandelen med elfenben med 85 prosent, og de fleste av landets elfenbensskjærere måtte finne seg annet arbeid. Krypskytteriet gikk sterkt tilbake. I Kenya drepte krypskyttere minst 2000 elefanter i året før forbudet. I 1995 hadde dette tallet sunket til 35. Dessuten har Kenyas elefantbestand økt fra 19 000 i 1989 til omkring 26 000 i dag.
Environmental Investigation Agency, som har hovedsete i London, hyllet av disse grunnene forbudet mot elfenbenshandel som «et av de virkelig vellykkede bevaringstiltak i nyere tid». Men ikke alle deler denne begeistringen, særlig ikke i det sørlige Afrika.
Elefantene i det sørlige Afrika
Landene i det sørlige Afrika har mer enn 200 000 elefanter, omtrent en tredjedel av Afrikas samlede elefantbestand. Dette skyldes delvis at de har satt i verk effektive bevaringstiltak, og delvis at de har unngått de tungt bevæpnede militsgruppene som har slaktet ned flokkene i Øst- og Sentral-Afrika.
Men etter hvert som elefantbestanden øker, oppstår det ofte konflikter mellom elefantene og befolkningen på landsbygda. En voksen elefant har nemlig enorm appetitt og kan sette til livs opptil 300 kilo planteføde om dagen. Hvis det er en elefant i nabolaget, vet du det.
Africa Resources Trust, som har hovedsete i Zimbabwe, sier: «Elefanter blir betraktet med frykt, mistenksomhet og fiendskap av de fleste afrikanere på landsbygda. På bare noen timer kan elefanter ødelegge folks livsgrunnlag ved å spise opp avlinger eller trampe i hjel buskap. De skader også bolighus, skoler, fjøs, frukttrær, demninger og jordbunnen. Hver dag bringer lokalavisene nyheter om elefantenes herjinger.»
Landene i det sørlige Afrika er stolte av at de har klart å bevare livskraftige elefantbestander. Men vernearbeidet er dyrt, og de synes ikke at de fortjener å bli straffet på grunn av problemene i andre afrikanske land. Etter deres oppfatning vil en regulert handel med elfenben gjøre det mulig å kanalisere penger til bevaringstiltak og kompensere de tapene jordbrukerne lider.
Lagre av elfenben
I de landene der elefantene streifer omkring, hoper det seg opp elfenben. Det kommer fra elefanter som er blitt avlivet for at bestanden skal bli tynnet ut, fra elefanter som dør av naturlige årsaker, og fra illegale lagre som er blitt beslaglagt. Hva gjør man med dette elfenbenet?
Kenya brenner sitt elfenben. Siden juli 1989 har Kenya offentlig satt fyr på ubearbeidet elfenben som er verdt millioner av dollar, uten at landet har fått noen direkte kompensasjon fra utlandet. I 1992 brente også Zambia sitt elfenbenslager. Budskapet var ikke til å misforstå: Kenya og Zambia ville ikke ha noen befatning med elfenbenshandelen.
Andre land har tatt vare på sine lagre som en investering med tanke på framtiden. TRAFFIC, verdens største organisasjon for overvåking av dyrelivet, anslår at den samlede mengden elfenben som for tiden er lagret i afrikanske land, utgjør minst 462 tonn og er verdt 330 millioner kroner. Botswana, Namibia og Zimbabwe, de tre landene som nå har fått tillatelse til å handle med Japan, har 120 tonn elfenben på lager. Mange spør derfor: «Hvorfor skal elfenbenet ligge og samle støv i lagerbygninger i et område der folk har store økonomiske vanskeligheter? Hvorfor ikke selge det og kanalisere midlene til vernearbeidet?»
Noen er fortsatt bekymret
Mens noen afrikanske land hevder at det blir lettere å verne elefantene når man lemper på forbudet mot handel med elfenben, tror andre fullt og fast at det bare er et totalt handelsforbud som kan hindre at det på nytt blir satt i gang omfattende krypskytteri. Bekymringene dreier seg først og fremst om hvor strengt handelen blir regulert. Kommer det til å finnes smutthull i systemet, slik at krypskytternes elfenben kan selges på lovlig måte? Hva med spekulativt krypskytteri? Kan oppmykningen av forbudet føre til at enkelte skyter elefanter og hamstrer elfenben fordi de håper at det skal bli lempet enda mer på forbudet i framtiden?
Noe som øker disse bekymringene, er at det finnes flere våpen enn noensinne i Afrika. Borgerkriger har ført til at automatrifler har kommet i hendene på personer som på grunn av vanskelige økonomiske forhold er villige til å bruke dem for å tjene penger. Nehemiah Rotich, lederen for den østafrikanske villmarksforening, skrev: «Når det nå er satt en pris på elfenben [på grunn av den gjenopptatte handelen], er det ingen tvil om at disse våpnene vil bli vendt mot elefantene — det er tross alt mye lettere å skyte en elefant i en stor park enn å rane en bank i en by.»
Enda et problem er at det er både dyrt og vanskelig å hindre krypskytteri. For å patruljere de enorme områdene der elefantene streifer omkring, kreves det store økonomiske ressurser, noe det ikke er så lett å skaffe til veie i Øst-Afrika.
Hvilken framtid har elefanten?
Det gjenstår å se hvilke følger det får at det er blitt lempet på forbudet mot handel med elfenben. Men selv om dette skulle få et gunstig utfall, forsvinner ikke trusselen mot elefanten. Den trues også av den økende befolkningen, som trenger land til jordbruk og andre formål. Bare i det sørlige Afrika er det hvert år omkring 8000 kvadratkilometer land som blir avskoget — et område som er omtrent halvparten så stort som Israel. Etter hvert som havet av mennesker blir større, er øyene av elefanter dømt til å bli stadig mindre.
Bladet World Watch sier: «Det er én ting alle som har studert problemet, er enige om: Den afrikanske elefanten går vanskelige tider i møte. Mangelen på leveområder [på grunn av den økende befolkningen] vil uvegerlig føre til at mange elefanter dør en for tidlig død, på den ene eller den andre måten. Hvis de ikke blir drept av jegere med fellingstillatelse eller av viltvoktere som arbeider med å tynne ut bestanden — eller blir slaktet ned av krypskyttere — kommer mange flere til å dø av sult, slik at bestanden blir kraftig redusert.»
Disse dystre spådommene tar verken synspunktet eller hensikten til elefantens Skaper, Jehova Gud, i betraktning. Guds omtanke for de dyrene han har skapt, kommer tydelig til uttrykk i disse ordene av Jesus Kristus: «Selges ikke fem spurver for to mynter av liten verdi? Likevel blir ikke én av dem glemt innfor Gud.» (Lukas 12: 6) Hvis Gud ikke glemmer en liten spurv, kan vi være sikker på at han ikke overser situasjonen for den store elefanten.
[Ramme på side 16]
Om elfenben
«Elfenben er uten tvil et vakkert materiale. Det har en glød og en varme som skiller det ut fra alle andre materialer som brukes til utsmykninger og skulpturer. Men jeg har stadig på følelsen at folk glemmer at elfenben skriver seg fra støttennene på en elefant. Ordet elfenben assosieres ikke lenger med elefanten. Man plasserer det gjerne i bås med jade, teak, ibenholt, rav og til og med gull og sølv, men det er en vesentlig forskjell: De andre materialene kommer ikke fra et dyr; elfenben skriver seg fra en modifisert fortann. Når man holder et vakkert elfenbensarmbånd eller et utsøkt billedskjærerarbeid i hånden, krever det en viss forestillingsevne å se for seg at denne gjenstanden kommer fra en elefant som en gang vandret rundt og brukte støttennene sine når den skulle ete, grave, dytte, leke og slåss, og dessuten at elefanten måtte dø før man kunne holde gjenstanden i hånden.» — Elephant Memories av Cynthia Moss.
[Ramme på side 19]
Om elefanter
Elefanter har en kolossal styrke, og når de er sinte, rister det i bakken. En elefant kan gripe deg med snabelen og slynge deg gjennom luften som en stein. Men den kan også kjærtegne deg med snabelen eller forsiktig ta imot mat fra hånden din. Elefanter er intelligente, sammensatte og morsomme. De har et sterkt familiesamhold og pleier hverandres sår, holder vakt over sine syke og reagerer på et familiemedlems død. Mens de ignorerer levningene etter andre dyr, gjenkjenner de knoklene etter andre elefanter og reagerer med å spre dem eller begrave dem.
[Bilde på side 18]
To land har brent sitt elfenben; andre har tatt vare på sine lagre som en investering