Hvor farlig er fjernsynet?
Den 18. desember 1997 meldte avisoverskrifter at en tegnefilm på fjernsyn hadde gjort mange mennesker i Tokyo syke. Hundrevis ble innlagt på sykehus. «Noen barn kastet opp blod og andre fikk krampeanfall eller mistet bevisstheten,» meldte The New York Times. «Leger og psykologer sier at dette er en kraftig påminnelse om hvor sårbare barn kan være overfor visse av nåtidens fjernsynsprogrammer.»
New York-avisen Daily News sa: «Det brøt ut panikk i Japan i går etter at det ble vist et tegneseriemonster med flammende røde øyne, og hundrevis av barn over hele landet fikk voldsomme krampeanfall og kollapset.
Nesten 600 barn og noen voksne ble i all hast brakt inn på akuttmottak tirsdag kveld etter at de hadde sett . . . en tegneserie på TV.» Noen ble lagt inn på intensivavdelinger fordi de hadde pustevansker.
Yukiko Iwasaki, som er mor til en åtteåring, sa: «Jeg ble sjokkert da jeg så at datteren min mistet bevisstheten. Hun begynte først å puste da jeg dunket henne i ryggen.»
Produsenter av TV-programmer for barn kunne ikke forklare hvordan en animasjonsteknikk som de sa hadde vært brukt «hundrevis av ganger», kunne være årsak til en slik farlig og voldsom reaksjon.
Noen foreldre som er klar over hvilke farlige virkninger det å se på fjernsyn kan ha, holder nøye kontroll med hva barna ser på. Noen har til og med kvittet seg med TV-en. En far i Allen i Texas la merke til at før de kvittet seg med TV-en, hadde barna «konsentrasjonsvansker, problemer med å samarbeide, var irritable og led av kronisk kjedsomhet». Han fortsatte med å si: «I dag er nesten alle de fem barna våre — som er fra 6 til 17 år — blant de beste elevene i sin klasse. Uten TV utviklet de raskt forskjellige interesser som sport, lesing, kunst, data og så videre.
En hendelse som jeg husker spesielt godt, fant sted for omkring to år siden. Sønnen min, som da var ni år, ringte fra en venn som han var i selskap hos, og hvor det var meningen han skulle overnatte, og sa at han ønsket å komme hjem . . . Da jeg hentet ham og spurte hva som var problemet, sa han: ’Det er så kjedelig. Det eneste de har lyst til, er å sitte og se på TV!’»