Han gav ikke opp

DEN 5. oktober 1995 ble 14 år gamle Matt Tapio operert for svulst i hjernestammen. Det viste seg at svulsten var ondartet. Operasjonen var den første av mange han måtte gjennomgå de neste to og et halvt årene. Så fulgte kjemoterapi og strålebehandling.

Matt bodde i Michigan i USA, der han gikk på skole og overvar kristne møter. Han benyttet de mulighetene som bød seg til å snakke med lærere og klassekamerater om sin tro, og han deltok også i forkynnelsen fra hus til hus. Under sine jevnlige sykehusopphold — han tilbrakte 18 måneder av de siste to og et halvt årene av sitt liv på sykehus — leverte han hundrevis av bibelske publikasjoner til dem han traff der.

Det så flere ganger ut til at Matt ikke skulle overleve, men hver gang kom han seg igjen. En gang da han var på vei til sykehuset, fikk han et anfall og sluttet å puste. Det ble satt i gang hjertekompresjon og kunstig åndedrett, og han ble gjenopplivet. Da han kom til bevissthet, begynte han å gråte og sa høyt: «Jeg gir ikke opp! Jeg gir ikke opp!» Mange sa at det var Matts tro på Gud som holdt ham i live så lenge.

Matt fikk oppfylt et av sine største ønsker da han den 13. januar 1996 ble døpt som symbol på sin innvielse til Jehova Gud. Dåpen fant sted i et privat basseng på grunn av faren for infeksjon. Noen dager senere var han tilbake på sykehuset for å gjennomgå en ny operasjon. I august 1997 kastet Matt opp i flere uker, men tilstanden stabiliserte seg etter nok en operasjon.

Trass i alt dette fortsatte Matt å ha humoristisk sans, og han spøkte med legene og sykepleierne. De kunne ikke forstå hvordan han kunne ha en slik herlig sans for humor. En av legene sa til ham: «Matt, hvis jeg hadde vært i ditt sted, ville jeg ha dratt forhenget for, trukket dynen over hodet og bedt alle om å holde seg langt unna.»

I februar 1998 kom Matt hjem fra sykehuset. Det var en av de aller siste gangene han var hjemme. Han var så glad for å være i live og for å være hjemme igjen at så snart han kom inn gjennom døren, sa han: «Jeg er så glad! La oss be en bønn!» Så gav han uttrykk for sin glede overfor Jehova i bønn. To måneder senere, den 19. april, bukket han under for kreften.

Tidligere var et båndopptak av et intervju med Matt blitt avspilt under et av Jehovas vitners møter i Rikets sal. Han ble spurt: «Hva vil du si til dem av oss som har forholdsvis god helse, om tjenesten vår og om møtene?»

Matt svarte: «Gjør det du kan nå. . . . Du vet aldri hva som kan skje. . . . Men uansett hva som skjer, så slutt aldri å vitne om Jehova.»