’Vi lever ikke lenger for oss selv’
Fortalt av Jack Johansson
En afrikaner, en malawisk soldat, beordret meg til å ta oppstilling ved elvebredden i lyset fra frontlyktene på landroveren vår. Idet han løftet geværet sitt opp til skulderen, stormet Lloyd Likhwide bort til elven og stilte seg foran meg. Han sa inntrengende: «Skyt meg! Skyt meg i stedet! Ikke denne utlendingen som ikke har gjort noe galt!» Hvorfor var en afrikaner villig til å ofre livet sitt for meg, en europeer? La meg fortelle hvordan jeg kom til å bli misjonær i Afrika for nesten 40 år siden.
I 1942, da jeg var bare ni år gammel, døde min mor, og far ble alene med fem barn. Jeg var den yngste. Far, som var blant de første som ble Jehovas vitner i Finland, omkom i en drukningsulykke fire måneder senere. Min eldste søster, Maja, tok seg av oss andre, og vi klarte å beholde gårdsbruket vårt. Maja tok også ledelsen i familiens åndelige liv, og innen et år etter fars død ble hun og en av brødrene mine døpt som symbol på sin innvielse til Jehova Gud. Et år senere ble jeg døpt. Jeg var da elleve år.
En avgjørende beslutning
Da jeg hadde fullført min økonomiske utdannelse i 1951, begynte jeg å arbeide for Ford-selskapet i Finland. Seks måneder senere fikk jeg en overraskende henstilling fra en forstandig reisende tilsynsmann blant Jehovas vitner. Han spurte om jeg ville holde en tale på et stevne om pionertjenestens, eller heltidstjenestens, velsignelser. Jeg likte meg ikke helt, siden jeg var opptatt i verdslig heltidsarbeid og følte at jeg ikke ville kunne tale fra hjertet. Jeg la saken fram for Jehova i bønn. Jeg innså at kristne «ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde for dem», og jeg bestemte meg derfor for å prioritere annerledes, så jeg kunne tjene som pioner. — 2. Korinter 5: 15.
Sjefen min lovte å doble lønnen min hvis jeg ville bli i firmaet. Da han forstod at jeg hadde bestemt meg, sa han: «Du har truffet en riktig beslutning. Jeg har tilbrakt hele livet mitt her på dette kontoret, og i hvilken grad har jeg egentlig vært til hjelp for folk?» I mai 1952 ble jeg så pioner. Noen uker senere kunne jeg holde min tale om pionertjenesten og vite at det jeg sa, kom fra hjertet.
Da jeg hadde tjent som pioner i noen måneder, ble jeg dømt til seks måneders fengsel på grunn av min kristne nøytralitet. Deretter fulgte åtte måneder i fangeleir sammen med andre unge Jehovas vitner på øya Hästö-Busö i Finskebukta. Vi kalte denne øya Lille Gilead på grunn av det intensive bibelstudieprogrammet vi la opp for oss selv. Men målet mitt var å komme til det virkelige Gilead, Vakttårnets bibelskole Gilead, som lå ved South Lansing i staten New York.
Mens jeg fremdeles var internert på øya, fikk jeg et brev fra Selskapet Vakttårnets avdelingskontor med innbydelse til å tjene som reisende tilsynsmann for Jehovas vitner. Etter at jeg ble løslatt, skulle jeg besøke menighetene i den svensktalende delen av Finland. Jeg var da bare 20 år gammel og følte ikke at jeg var kvalifisert, men jeg satte min lit til Jehova. (Filipperne 4: 13) Forkynnerne i de menighetene jeg tjente, var hyggelige og så aldri ned på meg fordi jeg bare var «en gutt». — Jeremia 1: 7.
Mens jeg besøkte en menighet året etter, traff jeg Linda, som var på ferie i Finland, men bodde i USA. Da hun kom tilbake til Amerika, gjorde hun raskt åndelige framskritt. Det varte ikke lenge før hun ble døpt. Vi giftet oss i juni 1957. Senere ble vi invitert til Gilead-skolens 32. klasse, som begynte i september 1958. Da vi ble uteksaminert i februar året etter, fikk vi i oppdrag å tjene i Nyasaland, som nå heter Malawi, i Sørøst-Afrika.
Vår tjeneste i Afrika
Vi satte stor pris på å være ute i den offentlige tjenesten sammen med våre afrikanske brødre, som det den gang var over 14 000 av i Nyasaland. Noen ganger brukte vi en landrover når vi reiste omkring, og hadde med oss alt vi trengte. Vi besøkte landsbyer hvor det aldri før hadde vært hvite mennesker, og vi ble alltid godt mottatt. Når vi kom, troppet hele landsbyen opp for å betrakte oss. Etter en høflig hilsen slo de seg ned på bakken, hvor de ble sittende helt stille og studere oss.
Landsbyboerne bygde ofte en hytte spesielt for oss. Den kunne noen ganger være laget av leire og andre ganger av elefantgress og var akkurat stor nok til en seng. Hyenene lusket gjerne omkring rundt hytta om natten og utstøtte skremmende hyl like ved hodene våre. Men forkynnerne i Nyasaland skulle snart bli utsatt for noe som var langt farligere enn ville dyr.
Nasjonalismen volder problemer
Over hele Afrika begynte forskjellige uavhengighetsbevegelser å røre på seg. I Nyasaland ventet man at alle skulle slutte seg til det eneste politiske partiet som fantes der. Plutselig ble vår nøytralitet et hett nasjonalt stridstema. På det tidspunktet tok jeg meg av kontorarbeidet mens vår avdelingstilsynsmann, Malcolm Vigo, var bortreist. Jeg bad om å få et møte med dr. Hastings Kamuzu Banda, som da var statsminister i Nyasaland. To andre kristne eldste og jeg forklarte vårt nøytrale standpunkt for ham, og møtet endte på en fredelig måte. Til tross for dette krevde forfølgelsen sitt første dødsoffer omkring en måned senere, i februar 1964, da Elaton Mwachande ble stukket i hjel med spyd av en rasende pøbelflokk. De andre vitnene i hans landsby ble tvunget til å flykte.
Vi sendte et telegram til dr. Banda og oppfordret ham til å bruke sin myndighet til å stanse denne volden. Kort tid etter fikk jeg en telefon fra statsministerens kontor, og jeg ble da innkalt til et møte. Jeg gikk til dette møtet med dr. Banda sammen med en annen misjonær, Harold Guy, og Alexander Mafambana, et av de lokale Jehovas vitner. To andre ministere var også til stede.
Med det samme vi satte oss, begynte dr. Banda uten å si et ord å svinge et telegram fram og tilbake over hodet sitt. Til slutt brøt han stillheten og sa: «Herr Johansson, hva mener De med å sende et slikt telegram?» Enda en gang forklarte vi vår politisk nøytrale stilling for ham, og jeg tilføyde: «I betraktning av drapet på Elaton Mwachande, er De nå den eneste som kan hjelpe oss.» Dette svaret lot til å tilfredsstille dr. Banda, og han ble litt mer avslappet.
En av de ministerne som var til stede, hevdet imidlertid at vitnene i en bestemt avsidesliggende landsby ikke ville samarbeide med de lokale myndighetene. Den andre ministeren nevnte da en annen avsidesliggende landsby og påstod at vitnene der hadde snakket nedsettende om dr. Banda, men de var ikke i stand til å oppgi navnene på dem som hadde oppført seg slik. Vi forklarte at Jehovas vitner lærer at de alltid skal respektere de lovlige myndighetene. Dessverre lyktes det oss ikke å korrigere det feilaktige inntrykk dr. Banda og hans ministere hadde fått.
Vi var i livsfare
I 1964 oppnådde Nyasaland selvstendighet, og landet ble senere kalt republikken Malawi. Vår forkynnelse fortsatte noenlunde som normalt, men under et økende press. På denne tiden ringte vitnene i den sørlige delen av landet og sa at det hadde brutt ut politisk oppstand der. Vi forstod at det var nødvendig at noen straks reiste for å vurdere vitnenes situasjon og gi dem moralsk støtte. Jeg hadde tidligere reist på egen hånd inn i urskogen ved flere anledninger, og Linda hadde modig avfunnet seg med det. Men denne gangen bad hun meg innstendig om å ta med en ung lokal forkynner, Lloyd Likhwide. Det gikk jeg til slutt med på og tenkte for meg selv: ’Hvis det kan berolige henne, så gjør jeg det.’
Vi fikk beskjed om at vi måtte ta fergen over en bestemt elv før det gjeldende portforbudet trådte i kraft kl.18.00. Vi gjorde vårt beste for å klare det, men ble forsinket på grunn av de elendige veiene. Først senere fikk vi vite at det var gitt ordre om å skyte enhver som ble funnet på vår side av elven etter klokken seks. Da vi kom kjørende ned mot elven, så vi at fergen allerede hadde dratt over til den andre siden. Bror Likhwide ropte over for å få den til å komme og hente oss. Den kom, men en soldat på fergen ropte tilbake: «Jeg blir nødt til å skyte den hvite mannen.»
Først oppfattet jeg det som en tom trussel, men da fergen kom nærmere, beordret soldaten meg til å stå foran billysene. Det var da min afrikanske venn kastet seg mellom oss og bad soldaten om å skyte ham i stedet for meg. Det gjorde nok inntrykk på soldaten at han var villig til å dø for min skyld, og han senket geværet. Jeg tenkte på Jesu ord: «Ingen har større kjærlighet enn denne, at en overgir sin sjel for sine venner.» (Johannes 15: 13) Jeg var virkelig glad for at jeg hadde fulgt Lindas råd og tatt med meg denne kjære broren.
Dagen etter var veien tilbake til Blantyre sperret av unge menn som forlangte å få se bror Likhwides partimedlemskort. Det var bare én ting å gjøre — å komme seg gjennom flokken, og det snarest mulig. Jeg satte bilen i gir, og den fór fram med et rykk. De skvatt til side, og vi kom oss av sted. Hadde pøblene fått tak i bror Likhwide, ville det sannsynligvis ha betydd døden for ham. Da vi kom tilbake til avdelingskontoret, var vi begge temmelig oppskaket, men takknemlige for Jehovas beskyttelse.
Fengslet for sin tros skyld
Arbeidet vårt ble offisielt forbudt i Malawi i oktober 1967. Det var da omkring 18 000 Jehovas vitner i landet. To uker senere fikk vi høre at 3000 Jehovas vitner var blitt fengslet i Lilongwe, hovedstaden, som lå 300 kilometer fra oss. Vi bestemte oss for å dra dit samme natt, for om ikke annet å gi dem moralsk støtte. Vi fylte landroveren med litteratur fra Selskapet Vakttårnet og klarte med Jehovas hjelp å komme gjennom de mange veisperringene uten å bli undersøkt. Langs hele veien, i den ene menigheten etter den andre, lempet vi av kartonger med betimelig åndelig føde.
Om morgenen drog vi av gårde til fengselet. For et syn! Det hadde regnet hele natten, og våre kristne brødre og søstre var blitt holdt fanget utendørs på et inngjerdet område. De var søkkvåte, og noen forsøkte å tørke teppene sine på gjerdet. Vi fikk snakket med noen av dem gjennom gjerdet.
Saken mot dem ble holdt klokken tolv, og flere som utgav seg for å være Jehovas vitner, ble avhørt. Vi forsøkte å få øyekontakt med dem, men de stod der med uttrykksløse ansikter. Til vår store skuffelse fornektet de alle sin tro! Men så fikk jeg vite at de lokale Jehovas vitner ikke kjente noen av disse som sa at de ikke lenger var Jehovas vitner. Det var tydeligvis et forsøk på å ta motet fra de virkelige vitnene.
I mellomtiden kom det beskjed om at vi skulle bli deportert. Avdelingskontoret vårt i Blantyre var beslaglagt, og misjonærene hadde fått 24 timer på seg til å forlate landet. Da vi kom hjem, var det underlig å bli møtt av en politimann som åpnet porten for oss. Følgende ettermiddag kom det en polititjenestemann som med en viss beklagelse arresterte oss og kjørte oss til flyplassen.
Vi forlot Malawi den 8. november 1967, fullt ut klar over at våre kristne brødre der stod overfor en ildprøve. Vi hadde inderlig vondt av dem. Mange mistet livet, flere hundre ble torturert på det grusomste, og flere tusen mistet arbeidet sitt, hjemmet sitt og det de eide. Likevel bevarte nesten alle sin ulastelighet.
Videre til nye oppgaver
Trass i vanskelighetene falt det oss aldri inn å slutte i misjonærtjenesten. Vi tok nå imot et nytt oppdrag — denne gang i Kenya, et kontrastenes land både når det gjelder landskap og folketyper. Linda var betatt av masaiene. Den gangen var det ingen masaier som var Jehovas vitner. Men så traff Linda en masaikvinne som het Dorcas, og begynte å studere Bibelen sammen med henne.
Dorcas forstod at hun måtte legalisere ekteskapet sitt hvis hun skulle behage Gud. Han som var far til hennes to barn, ville ikke gå med på det, og hun forsøkte da å forsørge barna sine på egen hånd. Mannen var rasende på forkynnerne, men han var ulykkelig uten familien sin. Til slutt begynte også han på Dorcas’ oppfordring å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Han ordnet opp i livet sitt, ble et Jehovas vitne og giftet seg med Dorcas. Hun ble pioner, og mannen hennes og deres eldste sønn er nå eldste i menigheten.
I 1973 ble Jehovas vitners arbeid plutselig forbudt i Kenya, og vi måtte reise. Bare noen måneder senere ble forbudet opphevet. Men da hadde vi fått vårt tredje oppdrag. Vi skulle virke i Brazzaville i Kongo. Vi kom dit i april 1974. Nesten tre år senere ble vi misjonærer urettmessig beskyldt for å være spioner, og arbeidet vårt ble forbudt. På toppen av det hele brøt det ut kamper i Brazzaville etter at landets president ble snikmyrdet. Alle de andre misjonærene ble sendt til forskjellige land, men vi ble bedt om å bli så lenge som mulig. I flere uker gikk vi til sengs uten å vite om vi skulle få oppleve neste morgen. Men vi sov godt og stolte på Jehovas omsorg. De få månedene da vi var alene på avdelingskontoret, var sannsynligvis den perioden i vår misjonærtjeneste som har utgjort den største prøven på vår tro, og som samtidig har vært mest trosstyrkende.
I april 1977 måtte vi forlate Brazzaville. Da fikk vi oss en virkelig overraskelse! Vi ble bedt om å reise til Iran for å opprette et nytt avdelingskontor. Vår første utfordring var å prøve å lære farsi, eller persisk. Mens vi holdt på med det, kunne vi bare gi de aller enkleste kommentarer på menighetens møter, akkurat som små barn. I 1978 begynte revolusjonen i Iran. Vi ble der så lenge de verste kamphandlingene pågikk, men i juli 1980 ble alle vi misjonærer deportert.
Vårt femte oppdrag førte oss tilbake til Sentral-Afrika, denne gangen til Zaïre, som nå heter Den demokratiske republikken Kongo. Vi tjente i Zaïre i 15 år, også i en periode da arbeidet var forbudt. Da vi kom dit, var det omkring 22 000 aktive Jehovas vitner i landet — nå er det over 100 000 der!
Hjem igjen
Den 12. august 1993 ble forbudet mot Jehovas vitner i Malawi opphevet. To år senere ble Linda og jeg bedt om å dra tilbake dit hvor vi begynte — til Malawi, det vakre, tiltalende landet som blir kalt Afrikas varme hjerte. Siden januar 1996 har vi hatt den glede å arbeide blant Malawis godmodige og fredeligsinnete befolkning. Vi setter pris på å være tilbake og tjene blant våre trofaste malawiske brødre. Mange av dem holdt ut i 30 år med forfølgelse. Våre afrikanske brødre har vært en kilde til inspirasjon for oss, og vi er inderlig glad i dem. De har virkelig levd i samsvar med Paulus’ ord: «Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler.» (Apostlenes gjerninger 14: 22) Malawis nesten 41 000 Jehovas vitner kan nå fritt forkynne helt åpenlyst og holde store stevner.
Vi har satt stor pris på alle våre oppdrag. Linda og jeg har lært at alle slags opplevelser, uansett hvor vanskelige de måtte være, kan forme oss til bedre mennesker så sant vi holder fast ved «Jehovas glede». (Nehemja 8: 10) Jeg har hatt litt vanskelig for å tilpasse meg når vi har måttet forlate de stedene vi har fått i oppdrag å tjene. Men Lindas tilpasningsdyktighet — og spesielt hennes sterke tro på Jehova — har hjulpet meg og fått meg til å sette pris på den velsignelsen det er å ha «en god hustru». — Ordspråkene 18: 22.
For et glederikt og spennende liv vi har hatt! Om og om igjen har vi takket Jehova for hans beskyttende hånd. (Romerne 8: 31) Det har gått over 40 år siden jeg holdt den første talen om heltidstjenestens velsignelser. Vi er glad for at vi har ’prøvd Jehova og smakt at han er god’. (Salme 34: 8; Malaki 3: 10) Vi er overbevist om at det at vi ’ikke lenger lever for oss selv’, er den best mulige levemåten.
[Bilde/kart på side 24]
De landene vi har tjent i
Iran
Republikken Kongo
Den demokratiske republikken Kongo
Kenya
Malawi
[Bilde på side 21]
Underveis til Malawi via Cape Town i Sør-Afrika
[Bilde på side 23]
Da vi ble arrestert og deportert fra Malawi
[Bilde på side 25]
Dorcas, som er masai, sammen med sin mann