Hvordan det står til med menneskerettighetene i dag
FOR en tid siden utførte menneskerettighetsforkjempere et kunststykke. Først fikk de over 1000 organisasjoner i 60 land til å slutte seg sammen i en bevegelse som ble kalt Den internasjonale kampanjen mot landminer (ICBL). Så presset de fram en internasjonal traktat som forbød disse våpnene. Etter det fikk ICBL og bevegelsens utrettelige leder, den amerikanske aktivisten Jody Williams, Nobels fredspris for 1997.
Men slike prestasjoner må ses i et nøkternt lys. Som Human Rights Watch World Report 1998 påpeker, er menneskerettighetenes universelle stilling fremdeles «utsatt for vedvarende angrep». Og det er ikke bare små diktaturstater som har skylden for dette. Rapporten sier: «Stormaktene viste en markert tendens til å ignorere menneskerettighetene når disse var til hinder for økonomiske eller strategiske interesser — et uheldig trekk som heftet både ved Europa og USA.»
For millioner av mennesker verden over er det umulig å ignorere brudd på menneskerettighetene. Deres daglige tilværelse er fremdeles skjemmet av diskriminering, fattigdom, sult, forfølgelse, voldtekt, misbruk av barn, slaveri og voldsom død. For disse ofrene er det en avgrunn mellom de ønskverdige forholdene som blir beskrevet i den veldige stabelen av menneskerettighetstraktater, og den verden de kjenner. Ja, for de fleste mennesker er selv de grunnleggende rettighetene som blir regnet opp i de 30 artiklene i Verdenserklæringen om menneskerettighetene, fortsatt et uoppfylt løfte. La oss illustrere dette ved å se litt nærmere på hvordan det står til med noen av de opphøyde rettighetene som blir omtalt i erklæringen.
Likestilling for alle?
Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. — Artikkel 1.
I et tidlig utkast til artikkel 1 i Verdenserklæringen het det på engelsk: «All men are . . . equal.» Men det engelske ordet «men» kan både bety «menn» og «mennesker», så for å unngå at noen oppfattet det slik at denne uttalelsen ikke omfattet kvinner, insisterte de kvinnelige kommisjonsmedlemmene på at ordlyden måtte forandres. De fikk gjennomslag for sitt syn, og «all men are . . . equal» ble til «all human beings are . . . equal». (Uthevet av oss.) Uttrykket «human beings» har bare betydningen «menneske». Men førte den forandrede ordlyden i denne artikkelen til at kvinnenes stilling ble forandret?
Den 10. desember 1997, menneskerettighetsdagen, sa USAs førstedame, Hillary Clinton, i en tale i FN at verden fortsetter å «behandle kvinner som annenrangs borgere». Hun nevnte noen eksempler: Av verdens fattige befolkning er 70 prosent kvinner. To tredjedeler av verdens 130 millioner barn som ikke får skolegang, er jenter. To tredjedeler av verdens 96 millioner analfabeter er kvinner. Kvinner lider også i høy grad under vold i hjemmet og seksuell vold, noe som ifølge Hillary Clinton fortsatt er «blant verdens mest underrapporterte og utbredte brudd på menneskerettighetene».
Noen jenter blir offer for vold til og med før de er født. Særlig i enkelte asiatiske land velger en del mødre å avbryte svangerskapet hvis fosteret er en jente, ettersom de foretrekker sønner framfor døtre. Noen steder har forkjærligheten for sønner gjort fostervannsprøver med tanke på å bestemme barnets kjønn til en blomstrende forretning. Én klinikk som driver med kjønnsbestemmelsestester, annonserte sine tjenester ved å si at det er bedre å bruke 290 kroner nå på å fjerne et jentefoster enn å bruke 2900 kroner senere for å betale medgiften hennes. Slike annonser virker. En undersøkelse som ble foretatt på et stort asiatisk sykehus, viste at 95,5 prosent av de fostrene som ble påvist å være jenter, ble fjernet. Forkjærligheten for sønner er også til stede i andre deler av verden. Da en tidligere amerikansk mester i boksing ble spurt om hvor mange barn han var blitt far til, svarte han: «Én gutt og sju tabber.» FN-publikasjonen Women and Violence sier at «det vil ta lang tid å forandre folks holdning og mentalitet overfor kvinner — minst en generasjon, tror mange, og kanskje enda lenger tid».
Barn uten barndom
Ingen må holdes i slaveri eller trelldom. Slaveri og slavehandel i alle former er forbudt. — Artikkel 4.
På papiret er slaveriet avskaffet. Styresmakter har underskrevet en mengde traktater som gjør slaveri ulovlig. Men ifølge det britiske antislaveriselskapet, kjent som verdens eldste menneskerettighetsorganisasjon, «finnes det flere slaver i dag enn noen gang tidligere». Vår tids slaveri innbefatter en rekke forskjellige brudd på menneskerettighetene. Tvungent barnearbeid sies å være én form for moderne slaveri.
Derivan, en søramerikansk gutt, er ett trist eksempel. ’Han har fått store sår på de små hendene sine av å håndtere de grove bladene på sisalagaven, en plante som inneholder fibrer som det lages madrasser av. Jobben hans består i å hente bladene i et lagerrom og bære dem bort til en maskin omkring 90 meter unna. Ved slutten av hver tolvtimers arbeidsdag har han flyttet et tonn med blad. Derivan begynte å arbeide da han var fem. I dag er han elleve år gammel.’ — World Press Review.
FNs internasjonale arbeidsorganisasjon anslår at det i dag er en kvart milliard barn mellom 5 og 14 år som er barnearbeidere — en hær av små arbeidere som er nesten dobbelt så tallrik som den samlede befolkningen i Brasil og Mexico. Mange av disse barna uten barndom arbeider i gruver, der de trekker containere fylt med kull, eller de trasker i gjørme for å høste inn avlinger eller bøyer seg over vever for å lage tepper. Selv smårollinger på tre, fire og fem år er spent sammen i grupper for å drive med pløying, såing og innhøsting på åkrene fra morgen til kveld. En godseier i et asiatisk land sier: «Barn er billigere i drift enn traktorer og smartere enn okser.»
Valg og skifte av religion
Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion. — Artikkel 18.
Den 16. oktober 1997 mottok FNs generalforsamling en «foreløpig rapport om avskaffelsen av alle former for religiøs intoleranse». Rapporten, som er utarbeidet av menneskerettighetskommisjonens spesialrapportør, Abdelfattah Amor, redegjør for vedvarende brudd på artikkel 18. I sin omtale av en stor gruppe stater henviser rapporten til en rekke tilfeller av ’sjikane, trusler, mishandling, arrestasjoner, interneringer, forsvinninger og mord’.
I tråd med dette påpeker dokumentet 1997 Human Rights Reports, som er utarbeidet av det amerikanske regjeringskontoret for demokrati, menneskerettigheter og arbeid, at selv land med lange demokratiske tradisjoner «har prøvd å begrense frihetene til en uensartet gruppe av små trossamfunn og har plassert alle sammen i båsen ’kulter’». En slik utvikling gir grunn til bekymring. Willy Fautré, lederen for organisasjonen Human Rights Without Frontiers, som har hovedsete i Brussel, sier: «I ethvert samfunn er religionsfrihet en av de beste indikasjonene på hvordan det står til med folks generelle frihet.»
Øm rygg, men tom lommebok
Enhver som arbeider har rett til en rettferdig og god betaling som sikrer hans familie og ham selv en menneskeverdig tilværelse. — Artikkel 23.
Arbeiderne på sukkerplantasjene i Karibia kan tjene et par og tjue kroner om dagen, men utgiftene til husleie og redskaper medfører at de fra første stund pådrar seg gjeld til plantasjeeierne. Dessuten får de ikke lønn i kontanter, men i pengeanvisninger. Og ettersom plantasjens egen butikk er den eneste butikken arbeiderne kan nå, er de nødt til å gå dit for å kjøpe det de trenger av matolje, ris og bønner. Men som gebyr for å ta imot arbeidernes pengeanvisninger trekker butikken fra mellom 10 og 20 prosent av anvisningenes pålydende verdi. Bill O’Neill, som er visedirektør for en menneskerettighetsorganisasjon bestående av jurister, sa i et radioprogram som ble laget av FN: «Ved slutten av sesongen har de ingenting å vise til etter uker og måneder med oppslitende arbeid. De har ikke fått spart opp en eneste øre, og de har bare så vidt klart å komme seg igjennom den sesongen.»
Helseomsorg for alle?
Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg. — Artikkel 25.
’Ricardo og Justina er fattige latinamerikanske bønder som bor omkring åtte mil unna den nærmeste byen. Da Gemma, den lille datteren deres, ble syk, tok de henne med til et privat helsesenter i nærheten, men personalet avviste dem fordi det var opplagt at Ricardo ikke kunne betale for behandlingen. Dagen etter lånte Justina penger av naboene for å betale for offentlig transport og reiste den lange veien til byen. Da Justina og datteren omsider kom fram til byens lille offentlige sykehus, fikk Justina høre at det ikke fantes noen ledige senger, og at hun måtte komme tilbake neste morgen. Fordi hun ikke hadde noen slektninger i byen og ikke hadde råd til å leie et rom, tilbrakte hun natten på et bord på torget. Hun holdt datteren tett inntil seg for å gi henne trøst og litt ly, men til ingen nytte. Den natten døde lille Gemma.’ — Human Rights and Social Work.
På verdensbasis har hver fjerde person så lite som sju—åtte kroner om dagen å leve for. Disse står overfor det samme dilemmaet som Ricardo og Justina: Den private helseomsorgen er tilgjengelig, men den har de ikke råd til; den offentlige helseomsorgen har de råd til, men den er ikke tilgjengelig. Selv om verdens over én milliard fattige har fått ’rett til helseomsorg’, er dette et gode som sørgelig nok fremdeles er utenfor deres rekkevidde.
Den rystende listen over brudd på menneskerettighetene er uten ende. Hundrevis av millioner av mennesker befinner seg i slike situasjoner som de ovennevnte. Trass i den veldige innsatsen fra menneskerettighetsorganisasjonenes side og trass i bestrebelsene til tusenvis av aktivister som bokstavelig talt setter livet på spill for å hjelpe menn, kvinner og barn verden over, forblir menneskerettigheter for alle bare en drøm. Kommer menneskerettigheter for alle noen gang til å bli en realitet? Det gjør det så absolutt, men først må det finne sted en rekke forandringer. Den neste artikkelen kommer inn på to av disse.
[Bilderettigheter på side 8]
Gjengitt med tillatelse av MgM Stiftung Menschen gegen Minen (www.mgm.org)
[Bilderettigheter på side 9]
UN PHOTO 148051/J.P. Laffont—SYGMA
WHO-foto/PAHO av J. Vizcarra