Jeg takker Jehova for mine fem sønner
Fortalt Av Helen Saulsbery
Den 2. mars 1997 var en av de tristeste dagene i mitt liv. Omkring 600 venner og slektninger var samlet i Wilmington i Delaware i USA for å overvære begravelsen til min kjære mann, Dean. Han var en kristen eldste og den presiderende tilsynsmannen i en menighet av Jehovas vitner. Når jeg tenker på de 40 lykkelige årene vi var gift, har jeg så mye å være takknemlig for. Jeg vet at Dean er beskyttet på det tryggeste stedet som finnes — i Den Allmektige Guds, Jehovas, minne — og at vi kommer til å få se Dean igjen i framtiden.
DEAN lot seg verve i flyvåpenet etter at han var ferdig med high school i 1950. Han var ikke religiøs og var uenig med den katolske kirke, som jeg var glad i. Men vi var enige om at vi skulle oppdra barna våre som katolikker. Hver kveld knelte vi og bad en stille bønn. Jeg bad mine katolske bønner, og Dean sa det som lå ham på hjertet. I årene som fulgte, fikk vi fem sønner: Bill, Jim, Dean jr., Joe og Charlie.
Jeg var en trofast kirkegjenger og tok alltid guttene med meg. Men jeg ble skuffet over kirken, særlig fordi den blandet seg opp i Vietnamkrigen. Den nå avdøde kardinal Spellman sa til dem som var usikre på om USA gjorde det riktige: «Rett eller urett får være det samme, det gjelder mitt land.» Jeg kunne ikke gå med på at sønnene mine gikk i krig, selv om mitt kirkesamfunn var involvert. Når jeg bad, pleide jeg likevel å be om at minst én av sønnene mine skulle bli prest, og at mannen min skulle bli katolikk.
En ny måte å tenke på
En lørdag kveld var jeg sammen med noen katolske venner og en prest. Vi nøt alkohol og hadde det hyggelig sammen da en av kvinnene spurte presten: «Er det egentlig en dødssynd hvis man etter et slikt selskap som dette ikke klarer å stå opp neste morgen og gå til messe?»
«Nei da,» svarte han. «Det er helt i orden. Tirsdag kveld feirer vi messe på prestegården. Så da kan du komme til messe for å gjøre som du er pålagt.»
Jeg hadde lært fra barnsben av at en må gå til messe om søndagen uansett. Da jeg sa meg uenig med ham, bannet han og sa sint at en kvinne ikke skulle si imot en prest.
Jeg tenkte med meg selv: «Er det dette jeg har bedt om at sønnene mine må bli?» Selv om jeg visste at ikke alle prester var slik, begynte jeg å få mine tvil.
I midten av 1960-årene fikk vi besøk av Jehovas vitner i Philadelphia i Pennsylvania og senere i Newark i Delaware. Selv om jeg beundret deres kristne iver, pleide jeg å si: «Beklager. Jeg er ikke interessert, for jeg er katolikk.»
En kald formiddag i november 1970 kom så vitnene igjen. De stilte et spørsmål angående Bibelen og leste Salme 119: 105: «Ditt ord er en lampe for min fot og et lys for min sti.» De ordene gjorde inntrykk på meg. Jeg husker at jeg tenkte med meg selv: «Bibelen! Kanskje den er løsningen, men jeg har ikke engang en bibel.» Jeg hadde fått høre at katolikker ikke trenger en bibel, at den ville gjøre oss forvirret, og at det var meningen at bare prester skulle lese den og forklare den. Jeg mente at jeg var en lojal katolikk ved ikke å eie en bibel.
Den dagen tok jeg imot den bibelstudieboken som Jehovas vitner tilbød meg, og som het «Den sannhet som fører til evig liv». Jeg leste den samme uke og var overbevist om at jeg hadde funnet sannheten! Vitnene kom tilbake med to bibler. Den ene var en katolsk bibeloversettelse. Jeg ble overrasket over å se at de skriftstedene som var sitert i studieboken, stod der i den katolske bibelen. Da ble det startet et hjemmebibelstudium med meg, og det gikk fint framover. Jeg ble døpt i august 1972 sammen med min søster Sally, som også hadde begynt å studere Bibelen.
Mannen min, Dean, gjorde det aldri vanskelig for meg, men han syntes det var rart at jeg interesserte meg for noe annet enn katolisismen. Han hørte alltid på det jeg sa, og merket seg hva jeg gjorde. Før hadde jeg hatt lett for å skrike til guttene for å få dem til å høre på meg. Men jeg lærte at Bibelen advarer mot «vrede og skriking og spottende tale». (Efeserne 4: 31, 32) Dessuten oppdrar man ikke barn ved å skrike til dem. En gang hørte jeg Dean si til moren sin om Jehovas vitner: «Mor, disse menneskene lever etter det de sier!» Ikke så lenge etterpå gikk han med på å studere Bibelen. Han ble et døpt vitne i januar 1975.
Å oppdra fem sønner
Da jeg begynte å gå på møtene i Rikets sal, mente jeg at møtene varte for lenge for sønnene mine. Jeg lot dem derfor være hjemme hos faren. Det var deilig og avslappende for meg å gå alene. Men så var det en taler på møtet som snakket om lengden på kristne møter. Han spurte: «Har du noen gang tenkt på hvor lenge barna dine kan sitte foran TV-skjermen?» Det var det guttene mine gjorde akkurat da! Så jeg tenkte: «Ikke mer av det! De skal bli med meg!» Det var greit for Dean at guttene ble med meg, og etter hvert begynte også han å komme på møtene.
Det at vi gikk fast på møtene, gjorde at vi fikk et mer strukturert og regelmessig familieliv. Men det var ikke alt. Dean og jeg prøvde alltid å bli bedre foreldre. Når vi hadde tatt feil, innrømmet vi det, og vi var nøye med å følge Bibelens veiledning. Vi ville ikke være strengere med barna enn med oss selv. Det som var riktig for Dean og meg, var også riktig for sønnene våre. Og det var en selvfølge at vi deltok regelmessig i det offentlige forkynnelsesarbeidet.
Når det gjaldt underholdning, var det ikke lov å se voldsfilmer eller umoralske filmer. Vi fant på sunne aktiviteter vi kunne være sammen om som familie. Vi gikk for eksempel på skøyter, spilte bowling, spilte minigolf, drog til fornøyelsesparker, drog på landtur og spiste pizza om fredagskveldene. Dean var familiens kjærlige overhode. Gjennom hele vårt ekteskap var vi enige om at det var slik det skulle være. — Efeserne 5: 22, 23.
Da jeg begynte å studere sammen med Jehovas vitner i 1970, var Billy tolv år, Jimmy elleve, Dean jr. ni, Joe sju og Charlie to. Fra før av var de vant til å gå i kirken, men nå skulle de lære om Bibelen. Vi syntes det var spennende. Rett som det var, sa jeg til dem: «Se her! Kom og se på dette!» De kom, og vi snakket oppspilt sammen om det som var nytt for oss. Gjennom vårt studium av den høyeste autoritet på jorden, Bibelen, lærte guttene å bli glad i Jehova og å føle at de stod til ansvar overfor ham som sin Gud og Skaper — ikke bare overfor sin far og mor.
Før vi lærte Bibelens sannheter å kjenne, hadde vi pådratt oss mye gjeld. For å kvitte oss med noe av den solgte vi huset vårt og leide et hus isteden. Vi solgte også den nye bilen og kjøpte en bruktbil. Vi prøvde å leve så enkelt som mulig. Det gjorde at jeg ikke trengte å ta arbeid utenfor hjemmet, men kunne være hos guttene. Vi mente at sønnene våre trengte en mor hjemme. Dermed kunne jeg også bruke mer tid i den kristne tjeneste når guttene var på skolen. Med tiden, i september 1983, kunne jeg bli pioner (heltidsforkynner). Materielt sett hadde guttene riktignok ikke alltid de beste tingene, men de syntes ikke at de gikk glipp av noe de trengte. Alle sammen gikk på yrkesskole og lærte forskjellige fag, for eksempel hagebruk, tømrerarbeid, bilmekanikk og grafikk. De fikk seg et yrke, så de kunne livnære seg.
Jeg tenkte ofte på familielivet vårt og sa til meg selv: «Vi er nok en av de lykkeligste familiene i verden, selv om vi har lite materielt sett.» Det tok ikke lang tid før Dean begynte å trakte etter ansvar i menigheten, og guttene gjorde det samme. I 1982 ble Dean utnevnt til kristen eldste. Åtte år senere, i 1990, ble vår eldste sønn, Bill, utnevnt til eldste. Så ble Joe utnevnt samme år, Dean jr. i 1991, Charlie i 1992 og Jim i 1993.
Jeg vet at det var visse ting vi gjorde galt som foreldre, og det er ikke alltid lett å huske hva vi gjorde riktig. En venn spurte sønnene mine hva de husker fra sin kristne oppvekst, og særlig hvilke bibelske prinsipper de lærte tidlig som hjalp dem til senere å bli kvalifisert som kristne eldste. Det de svarte, gjør meg varm om hjertet.
Hva sønnene mine har å si
Bill: «Jeg husker spesielt godt det vi lærte av Romerne 12: 9—12. Der står det blant annet: ’Ha i broderkjærlighet inderlig hengivenhet for hverandre. Ta ledelsen i å vise hverandre ære. . . . Vær glødende i ånden. . . . Gled dere i håpet.’ Foreldrene mine hadde evnen til å vise hva det vil si å ha kjærlighet til andre. En kunne se at det å vise andre kjærlighet gjorde dem glade. Det var denne kjærlige atmosfæren i hjemmet som gjorde at Bibelens sannheter ble en naturlig del av vår tankegang. Det var det som gjorde at vi holdt oss til sannheten. Foreldrene mine levde og åndet for Bibelens sannhet. Derfor var det aldri vanskelig for meg å elske sannheten, og det har aldri vært vanskelig å holde fast ved den.»
Jim: «Et prinsipp som jeg særlig kommer til å tenke på, er Matteus 5: 37: ’La rett og slett deres ord ja bety ja og deres nei nei; for det som er ut over dette, er fra den onde.’ Brødrene mine og jeg visste alltid hva foreldrene våre ventet av oss, og i dem så vi levende eksempler på hva det vil si å være kristen. Det var alltid et harmonisk forhold mellom de to. De kranglet aldri. Hvis de var uenige om noe, så fikk vi guttene aldri greie på det. De var forent, og det gjorde dypt inntrykk på oss alle. Vi ville ikke skuffe mamma og pappa, og framfor alt ville vi ikke skuffe Jehova.»
Dean: «I Ordspråkene 15: 1 står det: ’Et mildt svar stiller voldsom harme, men et ord som volder smerte, får vrede til å stige opp.’ Pappa hadde et mildt sinn. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang kranglet med ham, ikke engang i tenårene. Han var bestandig mild, til og med når han var oppbrakt. Det hendte at han sendte meg inn på rommet mitt eller tok fra meg noen privilegier, men vi kranglet aldri. Han var ikke bare vår far. Han var også vår venn, og vi ville ikke skuffe ham.»
Joe: «I 2. Korinter 10: 5 snakker Bibelen om å ’føre enhver tanke i fangenskap for å gjøre den lydig mot Kristus’. Hjemme hos oss lærte vi at vi skulle være lydige mot Jehovas normer og retningslinjer. Sannheten var vårt liv. Å gå på møter hørte med til vår livsform. Fortsatt er det helt utenkelig for meg å gjøre noe annet på en møtekveld enn å gå på møtet. Den kristne tjeneste var også et fast trekk ved livet vårt, og det var aldri snakk om at det skulle være annerledes. Vennene våre var å finne i Rikets sal. Vi trengte ikke å skaffe oss venner andre steder. Hva mer kan en far gjøre for sine sønner enn å hjelpe dem inn på veien til livet?»
Charlie: «For mitt vedkommende er det Ordspråkene 1: 7 som skiller seg ut. Der står det: ’Frykt for Jehova er begynnelsen til kunnskap. Visdom og tukt har dårer foraktet.’ Foreldrene mine hjalp oss til å forstå at Jehova er en virkelig person, og å skjønne hvor viktig det er å framelske frykt for ham og kjærlighet til ham. De pleide å resonnere med oss og si: ’Ikke gjør dette fordi vi sier at du skal det. Hva synes du? Hva tror du Jehova føler når han ser dette? Hva tror du Satan synes om det?’
Det fikk oss til å se hva saken egentlig dreide seg om. Mamma og pappa kunne ikke være hos oss hele tiden. De kunne bare innprente Bibelens sannheter i vårt hjerte og sinn. Når vi var på skolen, på arbeidet og ute sammen med vennene våre, måtte vi stå på egne ben. Denne sunne frykten for Jehova hadde mye å si for oss, og den har vi fremdeles.
Dessuten snakket mamma ofte om de fine opplevelsene hun hadde i pionertjenesten. Hun var bestandig positiv til tjenesten, og det hadde stor innvirkning på oss. Vi lærte å bli like glad i mennesker som hun var, og vi skjønte at dør-til-dør-arbeidet kan gi mange gleder.»
Grunn til å være takknemlig
Sønnene mine er gift nå, og jeg har fem kjekke svigerdøtre, som alle er trofaste tjenere for Jehova. Jeg har også fått fem gutter til — ja fem sønnesønner! Alle blir opplært til å elske Jehova og til å sette hans rike på førsteplassen i sitt liv. Det er vår bønn at de en dag kommer til å bli eldste, akkurat som fedrene deres er og bestefaren deres var.
Ikke så lenge etter at Dean var død, skrev en av sønnene mine: «Jeg kommer virkelig til å savne pappa, for nå sover han. Nå har han ikke vondt lenger. Slutt på smertene. Slutt på operasjonene, nålestikkene og de intravenøse kanylene. Nå har han fred. Jeg fikk ikke tatt farvel med ham før han døde. Det er ikke alltid det går slik en har tenkt. Jeg kan bare si at jeg er fast bestemt på å leve mitt liv slik at jeg i hvert fall får tatt imot ham når han kommer tilbake!»
Jeg takker Jehova inderlig for min kjære mann og det sikre oppstandelseshåpet. (Johannes 5: 28, 29) Og jeg takker Ham inderlig for mine fem sønner!
[Bilde på side 23]
Helen Saulsbery og familien hennes i dag