De utfordringer og velsignelser det førte med seg å oppdra sju sønner

Fortalt av Bert og Margaret Dickman

Jeg ble født i 1927 i Omaha i Nebraska i USA, og jeg vokste opp i Sør-Dakota. Jeg kan huske guttedagene under den store depresjonen (1929—42). Det var noen harde år. Mor pleide å lage det hun kalte sultesuppe. Hun hadde litt fett oppi stekepannen og tilsatte litt vann, og så dyppet vi brødet i det. På den tiden var det mange familier som hadde det vanskelig.

FAMILIEN min var ikke religiøs. Til det så de for mye hykleri blant de protestantiske religionssamfunnene på stedet. Under den annen verdenskrig var jeg i hæren i to år, og det var med på å forme min tankegang. Det var da jeg fikk smaken på det å drikke og å spille om penger.

En gang jeg hadde permisjon fra hæren, gikk jeg på en dansetilstelning på stedet. Der traff jeg Margaret Schlaht, en pike av tysk-ukrainsk herkomst. Vi ble forelsket, og etter at vi hadde hatt fast følge i tre måneder, giftet vi oss i 1946. Innen det var gått åtte år, hadde vi fått sju sønner, og vi fikk erfare at det ikke er så lett å være foreldre.

I 1951 ble jeg utsatt for en alvorlig ulykke på sagbruket. Det var bare så vidt at jeg ikke mistet venstre underarm. Jeg lå på sykehuset i to år for å få utført hud- og bentransplantasjoner. I mellomtiden holdt Margaret skansen med fem gutter. Hun klarte seg gjennom denne vanskelige perioden takket være venner og naboer. Mens jeg lå på sykehuset, hadde jeg nok av tid til å tenke over meningen med livet. Jeg prøvde å lese Bibelen, men forstod ikke så mye.

Da jeg kom hjem fra sykehuset, flyttet vi ganske snart til Opportunity, en by i staten Washington, og jeg begynte i byggebransjen sammen med svogeren min. Nå lar jeg Margaret fortelle sin versjon av historien.

Jeg hadde hendene fulle!

Jeg vokste opp på en bondegård. Der dyrket vi korn, alte opp noen melkekuer og hermetiserte frukt og grønnsaker. Jeg hadde en sterk arbeidsmoral som lærte meg å mestre utfordringene senere i livet, og dem skulle det bli mange av. Vi klarte oss bedre enn de fleste under depresjonen, for vi hadde i det minste alltid mat.

Foreldrene mine hadde lite til overs for religion, men jeg gikk av og til på søndagsskole. Så giftet Bert og jeg oss da vi var 19 år. Vi giftet oss ikke i kirken — vi hadde bare en enkel seremoni i stuen hjemme hos foreldrene mine, og det var en kongregasjonalistisk prest som forrettet vielsen. I løpet av noen få år hadde jeg født sju sønner — Richard, Dan, Doug, Gary, Michael, Ken og til sist, i 1954, Scott. De var ikke alltid lette å holde styr på.

Etter at vi hadde flyttet til Opportunity, kom det en dame på besøk for å snakke om Bibelen. Jeg spurte henne om hun trodde på et brennende helvete, for det var en lære som virkelig skremte meg. Til min store lettelse fortalte hun at læren om et brennende helvete ikke finnes i Bibelen, og at læren om sjelens udødelighet heller ikke er bibelsk. Jeg hadde levd i frykt og redsel for å dø, men hadde ikke klart å få læren om et brennende helvete til å harmonere med at Gud er kjærlig. Jeg bestemte meg for at jeg aldri skulle lære barna mine slike usannheter.

I 1955 begynte jeg å studere Bibelen ved hjelp av boken «Gud er sanndru»a. Akkurat da begynte selvfølgelig en pinsevennpredikant å vise meg interesse i den hensikt å redde meg fra Jehovas vitner. Men han begikk en stor feil — han begynte å forkynne om et brennende helvete for meg! Han fikk til og med tre damer fra pinsemenigheten til å besøke meg, for at de skulle prøve å overtale meg til ikke å studere sammen med Jehovas vitner.

Mens jeg studerte Bibelen, satt Bert i stuen og lyttet. Senere begynte han å lese Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter, og han begynte å forstå litt mer. Han arbeidet skift og var ferdig på jobb ved midnatt. Jeg hadde allerede lagt meg når han kom hjem. En natt listet jeg meg ned og oppdaget at han satt og leste bøkene mine i smug. Jeg listet meg på tå tilbake til sengen, og det gjorde meg glad å se at han undersøkte på egen hånd. Senere studerte han også Bibelen, og i 1956 ble vi døpte Jehovas vitner.

Fordi jeg hadde fått sju sønner i løpet av åtte år, syntes jeg det var en utfordring å ta hånd om alle de daglige gjøremålene, sånn som å gi dem mat og klær og å holde huset rent og ryddig. Guttene lærte seg å hjelpe til hjemme. Jeg har mange ganger sagt at jeg ikke hadde én oppvaskmaskin — jeg hadde sju! Hver og én tok sin tørn i denne nødvendige rutinen. Bert var jo til stor hjelp. Han var konsekvent når det gjaldt oppdragelse og husregler, men samtidig holdt han kommunikasjonslinjene åpne. Guttene hadde respekt for sin far, men de var ikke redd for ham. Bert forsømte aldri det ansvar han hadde for å lære sønnene våre om det som de, med et smil om munnen, sier de husker at han kalte «biene og blomstene».

Den eldste sønnen vår, Richard, drog for å tjene ved Selskapet Vakttårnets hovedkontor i Brooklyn i New York i 1966. Det var litt av en prøvelse for meg å se den første forlate redet. Det gjorde vondt hver dag å se den tomme plassen hans ved bordet. Men jeg var glad for at han fikk nyttig erfaring og opplæring.

Nå lar jeg Bert fortelle videre.

Hvordan vi oppdrog guttene våre etter bibelske prinsipper

Margaret og jeg ble døpt på et områdestevne i Spokane i Washington. Utfordringen for oss var nå å oppdra guttene etter bibelske prinsipper — på den gammeldagse måten kan man kanskje si. Jeg så ikke gjennom fingrene med noen som helst form for løgn eller dobbeltmoral, og det visste guttene. Vi lærte dem at Jehova fortjener det beste.

Men de visste at de kunne betro seg til meg, for vi hadde et nært forhold og gjorde så mye sammen. Som familie likte vi å dra på stranden, å ha piknik på fjellet og å spille softball. Vi hadde dyr og en hage, og alle guttene tok i et tak der det måtte trengs. På den måten lærte de både å arbeide og å leke. Vi prøvde å ha likevekt i alt vi gjorde.

Et teokratisk eventyr

Når det gjelder de åndelige sidene av livet, gikk vi alle på de kristne møtene i Rikets sal sammen, og vi hadde vårt regelmessige familiestudium. I 1957 overvar vi et av Jehovas vitners områdestevner i Seattle i Washington. Under programmet ble familier oppfordret til å flytte for å tjene på steder der det var større behov for forkynnere av det gode budskap om Guds rike. Hele familien syntes dette var en god idé, og vi begynte å legge flytteplaner. I 1958 drog vi til Missouri og i 1959 til Mississippi.

I 1958 opplevde vi vårt første store teokratiske eventyr. Jeg bygde en campingvogn, og den trakk vi etter en gammel sekssylindret, treseters DeSoto, 1947-modell. Det året reiste vi, alle ni, i den bilen til New York for å overvære et internasjonalt stevne. Vi brukte flere uker på denne reisen fra Spokane på vestkysten til New York — en strekning på cirka 4200 kilometer! Vi campet underveis. Guttene husker denne turen som kvalitetstid og mye moro.

Oppdragelse ved hjelp av en kake

På det stevnet fikk vi boken Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradisb. Denne boken, sammen med Bibelen, ble grunnlaget for vårt ukentlige familiestudium. Alle guttene lærte tidlig å lese. Etter skoletid pleide Marge å ta seg tid til å være sammen med guttene og høre dem lese fra Bibelen. Vi passet på at TV-en ikke tok for mye av deres oppmerksomhet.

Familien bar preg av disiplin og respekt. En gang hadde Margaret bakt en stor kake — noe hun er spesialist på. Det hørte gulrøtter med til måltidet den dagen. Vi oppfordret alltid guttene til i det minste å smake på grønnsakene. Doug likte ikke gulrøtter. Han fikk beskjed om at han ikke kom til å få kake med mindre han spiste gulrøttene. Han nektet likevel å spise opp maten. Margaret sa: «Hvis ikke du spiser disse gulrøttene, så kommer hunden til å få kaken din.» Jeg tror ikke at Doug egentlig trodde henne — ikke før han så at Blackie slukte den deilige kaken hans! Han lærte noe av den opplevelsen, og det gjorde også de andre guttene. Som foreldre mente vi det vi sa.

Vi hadde mye moro

Margaret og jeg lot oss lede av Jesu uttalelse i Matteus 6: 33: «Fortsett da å søke først riket og hans rettferdighet, så skal alt dette andre bli gitt dere i tillegg.» Som familie prøvde vi å sette Rikets interesser på førsteplassen. Vi hadde alle glede av å delta i forkynnelsen sammen. Guttene pleide å bytte på å gå med meg fra hus til hus. Alle hadde sin egen feltveske og bibel og sin egen bibelske litteratur. Vi roste dem for alle de framskrittene de gjorde. Margaret omfavnet dem ofte. Ja, vi la vekt på å vise at vi var glad i dem. Vi tok oss alltid tid til guttene — vi hadde mye moro!

Etter hvert som guttene vokste opp, fikk de ansvar for slike ting som å hente folk til møtene og låse opp døren til Rikets sal, og de hjalp også til med andre oppgaver. De lærte seg å se på Rikets sal som sitt sted for tilbedelse, og de likte å være med på å vedlikeholde den.

Vi oppmuntret dem til å si noe på kristne møter. De holdt elevtaler på den teokratiske tjenesteskolen og lærte etter hvert å holde gode taler. Michael, den femte sønnen vår, likte ikke å snakke offentlig, og han syntes det var vanskelig å stå på podiet. Litt ut i talen kunne tårene begynne å trille av frustrasjon, for han klarte ikke å avslutte. Med tiden overvant han dette. Nå tjener han som reisende tilsynsmann. Han og hans kone besøker forskjellige menigheter, og da holder han foredrag flere ganger i uken. For en forandring!

Hva guttene syntes om den måten de ble oppdratt på

Våkn opp! kontaktet Michael for å høre hva han synes om å ha blitt oppdratt på den gammeldagse måten. «Vi så på far som en kjærlig oppdrager. Jeg husker at jeg som tenåring begynte å arbeide på en radiostasjon. Jeg hadde lyst på bil, slik at jeg i tillegg kunne begynne i heltidstjenesten som pioner. Sjefen på radiostasjonen tilbød meg sin todørs Ford Mustang kabriolet; en sportsbil som var populær blant de unge. Den hadde jeg virkelig lyst på, selv om jeg skjønte at den ville være upraktisk med tanke på å ta med andre i felttjenesten. Jeg var nok en smule nervøs da jeg gikk for å snakke med far. Da jeg fortalte ham om tilbudet, sa han: ’La oss snakke om det.’ Jeg visste hva det betydde. Han resonnerte med meg og gjorde meg oppmerksom på fordelene med en mer praktisk bil. Så jeg kjøpte en firedørs sedan, og etter å ha kjørt over 160 000 kilometer i forkynnelsen med den kunne jeg ikke si annet enn at ’far hadde rett igjen’.

Det at vi flyttet da vi var barn, først fra Washington til Missouri og så til Mississippi, var spennende. Vi syntes det var gøy. Vi syntes til og med at det var moro da vi alle ni et år bodde i en campingvogn som var 2,5 × 11 meter. Det lærte oss å holde orden og å komme overens, selv under trange boforhold. Det ble selvfølgelig til at vi lekte mye utendørs.

Noe annet jeg husker, og er veldig glad for, er hvordan far ledet drøftelsen av dagsteksten med oss. I 1966 gjennomgikk han et kurs for eldste ved Kingdom Farm i South Lansing i staten New York, og da så han at Betel-familien foretok undersøkelser for å komme med kommentarer til dagsteksten hver dag. Han gjorde den samme ordningen til en del av vår families rutine. Vi sju guttene fikk hver vår morgen i oppdrag å komme med en kommentar til det vi hadde undersøkt. Det hendte at vi beklaget oss over dette, men vi lærte oss å foreta undersøkelser og å ordlegge oss. Slike vaner varer livet ut.

Det gjorde inntrykk på meg å se alt det som mor og far gav avkall på for vår skyld. Da de to eldste brødrene mine, Richard og Dan, kunne ha tjent penger til familien, oppfordret foreldrene våre dem til å dra til Brooklyn i New York for å tjene ved Selskapet Vakttårnets hovedkontor. Foreldrene våre la også penger til side slik at fem av oss kunne reise med fly til New York og se hovedkontoret med egne øyne. Det gjorde dypt inntrykk på meg. Og det økte vår verdsettelse av Jehovas organisasjon.

Nå lar jeg far fortelle videre.»

Vi hadde våre tilbakeslag

Som alle andre familier har vi hatt våre problemer og tilbakeslag. Da guttene kom i den alderen at det kunne bli aktuelt med fast følge, måtte jeg gi dem veiledning om det å ikke haste inn i ekteskap med den første jenta de måtte føle seg tiltrukket av. Vi forsikret oss også om at de hadde passende anstand. Vi ville at de skulle få litt livserfaring før de valgte seg en livsledsager. Noen ganger gråt de og hadde midlertidig kjærlighetssorg, men etter hvert så de visdommen i Bibelens råd — særlig når det gjelder det å gifte seg «i Herren». Vi roste dem for den visdom de la for dagen. — 1. Korinter 7: 39.

Scott, vår sjuende sønn, gav oss grunn til å felle tårer. Han begynte å søke dårlig omgang på arbeidsplassen. Det endte med at han ble utstøtt av menigheten. Det var et hardt slag for oss alle, men vi respekterte de eldstes avgjørelse i saken. Scott måtte lære av bitter erfaring at det å tjene Jehova er den beste levemåten.

Vi gav aldri opp håpet om at han ville komme tilbake til menigheten. Etter fem år kunne vi glede oss over at han ble gjenopptatt i menigheten. Selv sier han om denne tiden: «En ting som hjalp meg mens jeg var utstøtt, var at selv om jeg hadde svært begrenset kontakt med familien, tvilte jeg aldri på at de var glad i meg.» Scott fortsatte å gjøre framskritt og har tjent som eldste de siste åtte årene.

Dessverre er to av barnebarna våre blitt utstøtt i de senere år. Men vi trøster oss med at tukt fra Jehova kan føre til positive forandringer.

En stor forandring i vårt liv

I 1978 hadde alle guttene til slutt flyttet hjemmefra. I årenes løp hadde jeg fått erfaring med varme-, ventilasjons- og klimaanlegg. I 1980 ble Margaret og jeg overraskende nok invitert til å tjene ved Selskapet Vakttårnets hovedkontor i Brooklyn i ni måneder. Og nå, 18 år senere, er vi her fremdeles!

Vi er blitt rikt velsignet. Det var ikke alltid lett å oppdra sønnene våre på den gammeldagse måten, etter Bibelens prinsipper, men vi har fått så mye igjen for det. For tiden tjener fem av guttene våre som eldste i menighetene, og én er reisende tilsynsmann. Vi har 20 barnebarn og 4 oldebarn, og de fleste av dem er i sannheten og trofaste mot Gud.

Vi har erfart sannheten i salmistens ord: «Se, sønner er en arv fra Jehova; livsfrukt er en lønn. Som piler i en veldig manns hånd, slik er ungdoms sønner.» — Salme 127: 3, 4.

[Fotnoter]

[Bilder på sidene 20 og 21]

Sammen med våre sønner og svigerdøtre (til høyre) og barnebarn (lengst til høyre) på vår 50-års bryllupsdag i 1996