Fuglen som kysser blomster — Watchtower ONLINE LIBRARY

Fuglen som kysser blomster

BRASILIANERNE kaller den beija-flor — fuglen som kysser blomster. Dette navnet passer bra med tanke på den rollen kolibrien spiller blant blomstene. Iakttakere som har merket seg de livlige fargene i fuglens fjærdrakt, kaller disse bitte små skapningene «levende juveler» og «vidunderlige små biter av regnbuen». Og de forskjellige artene har fått vakre navn, for eksempel topaskolibrier, blåbuk-smaragdkolibrier og metallhalekolibrier.

Det imponerende fargespillet er mest synlig på visse fjær på strupen og hodet hos hannkolibriene. Fjærene er forsynt med flere lag med luftfylte celler, som bryter lysbølgene i alle regnbuens farger, noe i likhet med det millioner av bitte små såpebobler kan gjøre.

I boken Creature Comforts, av Joan Ward-Harris, blir Selasphorus rufus, en rødbrun kolibri som er vanlig i den vestlige delen av Nord-Amerika, beskrevet på en vakker måte: «Den har en juvel på strupen — en fargeflekk. . . . Den strekker seg fra under kinnene og haken til strupen og brystet, lik smekken til et lite barn. Denne fargestrålende flekken kan rent ta pusten fra en. Den får fuglen til å se ut som om den er dobbelt så stor som den er, og som om den bokstavelig talt brenner.» Når fuglen farer av gårde, kan fargeflekken funkle i fiolett, smaragdgrønt eller en annen av regnbuens farger. Men snur den seg vekk fra lyset, får flekken plutselig en dyp fargetone, som svart fløyel.

Et luftakrobatisk vidunder

Kolibrien er kjent for sin suverene luftakrobatikk. På svirrende vinger som bare skimtes som tåke, holder den seg svevende ved en blomst en kort stund og suger til seg nektar. Så, med et rykk, piler denne sterke lille skapningen framover, bakover, sidelengs eller til og med opp ned med 50 til 70 — noen sier 80 — vingeslag pr. sekund! Den skal kunne komme opp i en hastighet på 50 til 100 kilometer i timen og så bråstoppe. Hvordan klarer kolibrien å utføre slike kunststykker?

Hemmeligheten ligger i den enestående måten dens kroppsdeler er konstruert på. De velutviklede musklene, som er festet til et fremtredende brystben, utgjør 25 til 30 prosent av kroppsvekten. Ettersom vingene er stive fra skulderen til vingespissen, gir både oppadgående og nedadgående slag løftekraft, ikke bare nedslaget som hos andre fugler. Begge vingeslagene sørger altså for stigning og framdrift mens skulderleddet kan dreie vingen 180 grader. Det er ikke så rart at fuglens luftakrobatikk kan trollbinde en.

Ville kolibrien bestå en utholdenhetsprøve? Ja, helt sikkert. Noen rødbrune kolibrier, for eksempel, trekker hvert år over 300 mil nordover fra Mexico, hvor de holder til om vinteren, helt til Alaska. De lar seg ikke affisere av de farene som er forbundet med høye fjelloverganger, hav og barskt vær.

En storeter

Kjærlighetsforholdet mellom kolibrien og de blomstene som den besøker, tjener et nyttig formål, nemlig kryssbestøvning. Men det den først og fremst blir tiltrukket av, er nektaren. Kolibrien må spise halvparten (noen sier det dobbelte) av sin egen vekt i karbohydratrik nektar hver dag for å dekke sitt enorme energibehov. Tenk om vi mennesker hadde måttet spise tilsvarende mye mat!

Til forskjell fra de fleste fugler er det sjelden kolibriene går. De spiser mens de flyr. De velger blomster som nebbet deres passer spesielt godt i, for lengden og formen på nebbet varierer sterkt fra art til art. I tillegg til nektar får de i seg proteiner ved å fange bananfluer og plukke bladlus av planter. Hvordan får fuglen nektar fra de blomstene som den kysser?

Kolibrien bruker tungen som redskap når den tar til seg føde. Joan Ward-Harris skriver: «Kolibriens tunge er lang, smal, kløftet og en smule hårete på spissen; to krøllete furer deler den og danner bitte små renner som nektaren ved hjelp av kapillarvirkningen føres i til den blir svelget.»

Hvis du plasserer et fôrbrett nær et vindu og klarer å lokke til deg kolibrier, kommer du aldri til å se deg lei på den underholdningen som disse sjarmerende energibuntene kan by på. Men gi dem mat bare om du er innstilt på å sørge for dem så lenge årstiden varer, for kolibrien vil være avhengig av denne matkilden for å kunne ta seg av familien sin, som befinner seg i et reir i nærheten.

Paringsleken

Noen kolibriarter i Mellom- og Sør-Amerika tiltrekker seg sin elskede ved å synge. Atthis ellioti i Guatemala har svært melodiøse toner. Og sangen til Hylocharis leucotis lyder som «ringingen til en liten, behagelig stemt sølvbjelle». Men de færreste kolibrier er kjent for å være sangfugler. De gjentar bare noen få monotone, skurrende toner om og om igjen, mens de andre ganger summer med nebbet lukket og fargeflekken oppsvulmet.

Noen kolibrier gir en strålende oppvisning i luftakrobatikk i forbindelse med paringsleken. Det gjør den rødbrune kolibrien, som er som et flammende lyn som stuper ned fra store høyder til et punkt rett over hunnen som sitter og ser på, og så — akkurat i tide — kaster den seg oppover og former bokstaven J. Den beveger seg fram og tilbake i bunnen av J-en for så å vende tilbake til det høyeste punktet eller fly av gårde med sin make. Under denne prangende oppvisningen kan den komme opp i 200 vingeslag pr. sekund!

Fine hjem

Kolibriens reir er «en av de fineste konstruksjonene i verden,» hevder en iakttaker. Joan Ward-Harris viste en av Våkn opp!s medarbeidere et reir hun hadde funnet. Dette lune hjemmet var 4,5 centimeter i diameter og cirka 1 centimeter dypt og laget slik at det kunne utvides etter hvert som ungene, som er på størrelse med humler, vokste. Det er en spennende opplevelse å ha et reir i håndflaten — en bitte liten skål som er laget av mykt plantemateriale. Det blir også laget reir av små fjær som blir vevd sammen med spindelvev. I reiret blir det lagt to eller tre kritthvite egg som er «som like perler».

Når hunnen mater ungene sine, stikker hun nebbet langt ned i den lille halsen deres og gulper opp den nødvendige næringen. Vanligvis forlater de flygeferdige ungene instinktivt reiret etter bare tre uker, og de spiser og vokser helt til deres indre klokke sender dem av gårde på det lange trekket mot mildere vintervær.

Fryktløs

Et overraskende trekk ved kolibrien er at den er så fryktløs. Dette kan komme til uttrykk når den tilsynelatende farer opp på grunn av fôringsautomater eller territorium. I Sør-Amerika ble to kolibrier av arten Boisonneaua jardini iakttatt mens de modig kastet seg over en ørn som trengte seg inn på deres reirområde. De viste dermed at de er villig til å ta kampen opp med en Goliat når det er nødvendig. Men noen ganger mister kolibrier livet på grunn av andre fiender, for eksempel slanger, frosker, edderkoppnett eller piggete blomster, eller på grunn av samlere.

Det er imidlertid mange som gjør seg til venns med kolibrien, og som gleder seg til den tiden på året da den kommer tilbake for å fortsette sin energiske levemåte. Ved å studere disse skaperverkets funklende juveler nærmere vil du bli enda mer begeistret for dem — hvis de skulle velge å kysse blomstene i hagen din.

[Ramme på side 17]

FAKTA OM KOLIBRIEN

• Med 320 arter er kolibriene den nest største fuglefamilien på den vestlige halvkule

• De er fugleverdenens minste: Biekolibrien (Mellisuga helenae) på Cuba er cirka seks centimeter lang fra stjert til nebb

• Den største kolibrien er totalt 22 centimeter lang og finnes i det vestlige Sør-Amerika fra Ecuador til Chile

• Deres viktigste utbredelsesområde omfatter området rundt ekvator i hele Sør-Amerika, fra havets nivå til over 4500 meter over havet, og noen øyer i Karibia og Stillehavet

• Under sommermånedene finnes de så langt nord som i Alaska og så langt sør som på Ildlandet

• På et tidspunkt ble millioner drept for å bli brukt som dekorasjoner i den europeiske motehandelen; noen arter ble sannsynligvis utryddet

[Bilder]

Patagona gigas (kjempekolibri) (naturlig størrelse)

Biekolibri (naturlig størrelse)

[Rettigheter]

[Bilde på side 15]

Selasphorus rufus (rødbrun kolibri)

[Rettigheter]

THE HUMMINGBIRD SOCIETY/Newark Delaware USA

[Bilde på side 15]

Anthracothorax dominicus

[Bilde på side 15]

Biekolibri (forstørret)

[Rettigheter]

[Bilde på side 16]

Rødbrystet eremittkolibri

[Rettigheter]

[Bilde på sidene 16 og 17]

Calypte anna (annakolibri) (forstørret)

[Rettigheter]

Patricia Meacham/Cornell ornitologiske laboratorium

[Bilde på side 17]

Archilochus colubris (hunnkolibri og unger)