Kolibriene — fascinerende, fjærkledde akrobater
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Brasil
EN ØRLITEN skapning med en fjærdrakt som spiller i alle regnbuens farger, kommer dalende. Så stanser den plutselig foran en lyserød hawaiirose og står stille i luften. Den beveger seg hurtig forover og rygger så rett bakover. Enda en gang skyter den lille skapningen forover, og dens lange, tynne nebb forsvinner i blomsten. Vingene skimtes bare som en tåke omkring den. Lyden de gir fra seg, minner om lyden av et summende insekt. På et øyeblikk beveger den lille skapningen seg så til siden, for deretter plutselig å fare rett opp og forsvinne.
Denne fjærkledde luftakrobaten er en kolibri, en av de mange fascinerende skapningene som Gud har frembrakt til glede for oss. Den lyd denne fuglens vinger lager, har gitt den dens engelske navn, hummingbird. Fordi kolibrien lynsnart beveger seg fra blomst til blomst, blir den her i Brasil også kalt «den som kysser blomstene».
Halsbrekkende kunststykker
Det går bare et minutt. Så kommer en annen kolibri farende ingensteds fra — slik ser det i hvert fall ut. Hva er det som gjør disse skapningene til slike fantastiske flygere?
Én ting er deres vingemuskler. De er uvanlige idet de representerer mellom 25 og 30 prosent av kroppsvekten. Vanlige fugler beveger vingene sine opp og ned. Men det gjør ikke kolibriene. Deres enestående, små vinger beveger seg forover og bakover som padleårer. Selv om bevegelsen ikke er roterende, er virkningen omtrent den samme som virkningen av en helikopterrotor. Rotoren skråstilles for eksempel når helikoptret beveger seg forover og bakover. En kolibri gjør det samme med vingene sine.
Det finnes andre fugler som kan sveve i luften uten å bevege kroppen, men kolibrien er ekspert hva dette angår. En kolibri er dessuten den eneste fugl som kan stige vertikalt på et øyeblikk. Og hva med det å rygge? Det finnes ingen annen fugl som kan gjøre det. Vingeplanet heller ganske enkelt bakover. Huiii! Der kommer en annen kolibri farende.
Kolibriens vingeslagstakt er ganske enkelt forbløffende. De kolibriene som flyr hurtigst, kan komme opp i 90 slag eller flere pr. sekund. Den ørlille Calliphlox amethystina, som veier under to gram, skal kunne bevege vingene 80 ganger i sekundet. Som en kontrast kan nevnes en kjempekolibri, Patagona gigas, som bare gjør mellom åtte og ti slag med vingene pr. sekund. Dette er forbausende nok færre ganger enn større fugler beveger vingene sine i sekundet.
Kolibriene er virkelig enestående akrobater. Spesielt i forbindelse med paringsleken lager hannene et fargesprakende show. Forfatteren C. H. Greenewalt beskrev den betagende paringsdansen som den nordamerikanske kolibrien med den rubinfargede strupen (rødstrupekolibrien) fremfører i luften, på denne måten:
«Hunnen . . . setter seg på en gren ganske nær bakken. Hannen stiger høyt opp i luften og stuper så ned med voldsom kraft og stanser like foran sin trollbundne tilkommende. Deretter stiger den bratt, slik at den lager en u-formasjon.
Under denne forestillingen velger hunnen en posisjon — eller hannen velger den for henne — som gjør at hun kan se hvordan lyset reflekteres fra hans fjærdrakt, som spiller i alle regnbuens farger, og hun kan på den måten ikke bare glede seg over hans luftakrobatikk, men også over en vakker fargeprakt.»
De rene energibuntene
Kolibriene kan bevege seg med bemerkelsesverdig stor hastighet. Ved normal flukt er hastigheter på omkring 85 kilometer i timen blitt målt, og topphastigheter på omkring 115 kilometer i timen forekommer ikke sjelden. De artene som trekker, vekker enda større forundring, for de tilbakelegger kolossale avstander. Av de tre kolibriartene som finnes i Nord-Amerika, trekker den arten med den rubinfargede strupen og den rødbrune arten omkring 3200 kilometer til sitt vinterkvarter. Den tredje arten, kolibrien med den brede halen, flyr fra det sørlige Mexico til Rocky Mountains i Colorado og Wyoming, en avstand på mellom 2400 og 3200 kilometer. Når en tenker på at denne lille skapningen bare er sju og en halv centimeter lang, kan en virkelig lure på hvordan den kan klare det.
Men noe som er enda mer imponerende, er vel at kolibrien med den rubinfargede strupen antas å fly tvers over Mexicogolfen nonstop — en strekning på 800 kilometer. Den har fått en usedvanlig evne, idet den kan lagre «brenselfett» som veier opptil halvparten av dens egen vekt, før en slik nonstop-flytur.
Kolibriene utvikler en overveldende energi. Greenewalt sammenlignet kolibrien med en mann på cirka 75 kilo som har et daglig kaloriforbruk på 3500 kalorier. For at forholdet skulle bli det riktige, ville en slik mann måtte forbruke 155 000 kalorier pr. dag. Det ville bety at han måtte spise omkring 130 kilo karbonadekaker hver dag!
Nå har naturligvis også kolibriene en glupende appetitt. Sukker er deres viktigste energikilde, og de konsumerer halvparten av sin egen vekt i sukker hver dag, foruten at de skaffer seg de nødvendige proteiner i form av insekter og små edderkopper. Mellom 50 og 60 måltider med nektar eller blomsterhonning hver dag er ikke småtterier. Det er ikke noe rart at en kan se dem svirre rundt blomster dagen lang og komme farende for å få seg litt i skrotten hvert tiende eller hvert 15. minutt.
Juvéler i fuglenes verden
Alle de 319 katalogiserte kolibriartene lever på de amerikanske kontinenter, fra Alaska til Tierra del Fuego eller Ildlandet, og på de nærliggende øyene. De fleste av dem finnes i de tropiske delene av Sør- og Mellom-Amerika. Ecuador inntar lederplassen med 163 arter. Brasil har minst 105 arter.
Den minste kolibrien, humlekolibrien, som også er den minste av alle fugler, finnes i Cuba. Den er bare fem centimeter lang og er som navnet antyder, omtrent på størrelse med en stor humle. Den største kolibrien, Patagona gigas, kan bli mellom 12,5 og 15 centimeter lang.
Det som er bemerkelsesverdig ved kolibrien med den rubinfargede strupen, er at hannen har en flekk på strupen som skinner i solen som den juvélen som har gitt fuglen dens navn. Det finnes en rekke forskjellige arter som har slike skinnende flekker på strupen. Blant andre arter skiller de voksne hannene seg ut ved sine metallglinsende, fargesprakende fjær. Men det finnes enkelte hunner med en fargeprakt som er like strålende som hannenes.
Kolibrienes strålende farger skyldes ikke pigmenter, men oppstår ved at lyset blir kastet tilbake fra spesielle strukturer på fjærenes overflate. Du kan forstå hvordan dette virker, hvis du tenker på en diamant og hvordan den bryter en solstråle i alle regnbuens farger. For at du skal få et glimt av kolibriens fargesprakende fjærdrakt, må lyset derfor komme inn over skuldrene dine og falle direkte på fjærene. Men vær snar, for hvis fuglen gjør et aldri så lite kast med hodet, slik at det kommer til å helle noen grader, vil hele fargeprakten forsvinne.
Kolibriene er dessuten utstyrt med noen overdådige fjærprydelser. Noen arter har lange, flotte halefjær. Disse lyser som signalflagg når fuglene svirrer omkring blant blomstene. Noen har dunaktige dusker på bena. Andre har noen bartlignende tuster i munnvikene som gir dem et flott utseende.
Og for en beundringsverdig variasjon av nebb kolibrifamilien kan fremvise! Sverdkolibrien, som holder til i Andesfjellene, er for eksempel blitt beskrevet som et nebb med en fugl på. Ramphomicron microrhynchum, som har en sjelden, purpurfarget rygg, har imidlertid det minste av alle nebb, som egner seg godt til blomster med korte honninggjemmer. Sigdkolibrien derimot besøker av naturlige grunner blomster med lengre sporer.
I 1962 gjenoppdaget den brasilske naturforskeren Augusto Ruschi den strålende kolibrien med viftehale (Loddigesia mirabilis) i de peruanske Andesfjellene. Denne fascinerende fuglen er så sjelden at den var blitt betraktet som utdødd. Når den vakre hannen utfører sin frierdans, bøyer den de to kunstferdige halefjærene under seg og vifter med dem mens den hele tiden svirrer foran sin trollbundne dame.
Atferd og annet
Hvis du noen gang har hatt anledning til å betrakte en gruppe kolibrier, vil du uten tvil være enig i at de er både praktfulle og stridslystne, nysgjerrige og fryktløse. De kommer helt innpå den som mater dem, og de vil kanskje til og med spise av hånden din.
Disse skapningene vil forsvare sitt område uansett hvilken fugl som måtte trenge inn i det, selv om det er en av deres egen art. En kolibri vil svirre rundt hodet på en kråke og fryktløst gå til angrep på den og til slutt få jaget den bort. En har iakttatt kolibrier i nærkamp med hauker. Selv om hauken er 100 ganger større, vil den lide et ydmykende nederlag og bli nødt til å trekke seg tilbake. Og hvis to kolibrier skulle treffes ved den samme blomstrende busken, begynner de straks å krangle og forsøker å jage hverandre vekk.
Kolibriene tilbringer livet i luften eller sittende på en gren. De er aldri nede på bakken. Selv et bad tar de når de flyr. De dukker ned i dammer, flagrer gjennom en foss eller flyr gjennom fuktig løvverk.
Trass i sin enestående skjønnhet har de én «mangel», som de ikke kan skjule. Med unntagelse av Schistes geoffroyi har kolibriene ingen sangstemme. En spurv som måtte være til stede ved en hvilken som helst sangfestival for kolibrier, ville ta førstepris. Noen kolibrier gir fra seg en umelodiøs piping, men, akk — det er alt!
Kolibriene er virkelig noen fascinerende, små skapninger — viltre og fryktløse og svært så stridslystne! Det vil være vel anvendt tid å iaktta disse fuglene, som kan fremvise en variasjon hva farger og form angår, som savner sidestykke. Og hvis du har hatt anledning til å betrakte dem i deres naturlige omgivelser, vil du uten tvil være enig i at de er noen fascinerende, fjærkledde akrobater.