Mitt besøk hos en «utdødd» fugl
JEG har alltid vært fascinert av det imponerende mangfold av vakre fuglearter. Da jeg planla en reise til Bermuda, kom jeg over en omtale av en sjelden fugl kalt bermudapetrell. «Den bitte lille bestanden som har overlevd av denne arten,» står det i en fuglebok, «begrenser seg til øygruppen i Castle Harbour, den mest avsidesliggende delen av Bermuda. Her befinner den seg under streng overvåking og blir beskyttet av en forvalter.»
Dette vakte min nysgjerrighet! Fast besluttet på å få se denne ukjente fuglen kontaktet jeg dr.philos. David Wingate, Bermudas tidligere naturverninspektør. Han er nå pensjonert, men da jeg kontaktet ham, var han også naturforvalter av øygruppen i Castle Harbour. Dr. Wingate var så vennlig at han gav meg lov til å være med ham på et besøk til bermudapetrellens beskyttede hekkeplass.
Et «levende museum»
Castle Harbour naturreservat ligger i nærheten av Bermudas største øyer ute i Atlanterhavet, som ligger omkring 90 mil øst for Nord-Carolina i USA. Øya Nonsuch er den største av de ni små øyene som utgjør dette reservatet. Nonsuch er på omkring 60 mål og ligger i østenden av Bermuda. Under dr. Wingates ledelse ble øya gjort om til et «levende museum» for å gjenoppbygge det som er igjen av Bermudas naturlig hjemmehørende plante- og dyreliv.
Det er en vakker, skyfri dag da vi drar av sted med dr. Wingates lille motorbåt fra Nonsuch til en annen øy like ved. En fiskeørn svever like over den stille havoverflaten, og de hvite fjærene på undersiden av vingene reflekterer vannets skarpe turkisblå farge. Nydelige småtropikkfugler flyr entusiastisk rundt i kurtiserende spillflukt, og de lange halefjærene vipper opp og ned. Dette synet ville vanligvis ha gjort meg ganske opprømt, men i dag klarer jeg bare å tenke på bermudapetrellen.
Den «utdødde» bermudapetrellen dukker opp igjen
Dr. Wingate forteller: «De første kolonistene fortalte om sjøfugler som bare kom på land om natten og når de hekket — begge deler er karakteristisk for bermudapetrellen. På den tiden var det titusener av bermudapetreller, men så inntraff det en forandring. Omkring år 1560 innførte spanierne svin til Bermuda. Dette viste seg å være katastrofalt for bermudapetrellen, for svinene spiste eggene deres og antageligvis også fugleunger og fullvoksne fugler. Bermudapetrellen var også en viktig del av kolonistenes kosthold. Og da rotter ved et uhell ble brakt til Bermuda i 1614, døde enda flere av fuglene. Rottene svømte ut til de små øyene der bermudapetrellene hekket, og spiste eggene og ungene deres. Så fra å være en bestand på mange tusen ble den i 1630 ansett for å være fullstendig utryddet.»
Gjennom båtens motordur spør jeg: «Hvordan ble bermudapetrellen gjenoppdaget?»
Dr. Wingate svarer: «I 1906 fant naturforskeren Louis Mowbray en levende sjøfugl med et merkelig utseende på en øy i Castle Harbour. Den ble til slutt identifisert som en bermudapetrell. Senere, i 1935, ble det funnet en flygeferdig fugleunge som hadde truffet et fyrtårn og dødd. Og i 1945 fant man en fullvoksen bermudapetrell som var skylt opp på stranden på Coopers Island, en av Bermuda-øyene. Dette var mange nok beviser til å sette i gang en ekspedisjon for å lete etter flere eksemplarer av denne ’utdødde’ arten. Ekspedisjonen ble ledet av ornitologen dr. Robert Cushman Murphy ved det amerikanske naturhistoriske museum og av Louis S. Mowbray, konservator ved akvariet på Bermuda — sønnen til Louis Mowbray, som fant bermudapetrellen i 1906.»
Dr. Wingate smiler mens han tenker tilbake: «Jeg følte meg privilegert da jeg ble spurt om jeg ville være med på ekspedisjonen; jeg var jo bare en skolegutt på 15 år som var svært interessert i fugler! Den søndagen, den 28. januar 1951, er en dag som har hatt innvirkning på resten av livet mitt. Jeg kommer aldri til å glemme den gleden som lyste av ansiktet til dr. Murphy da han og Mowbray ved hjelp av en renneløkke lyktes å fange en levende bermudapetrell som befant seg nede i en dyp sprekk! Regjeringen erklærte straks at øyene i Castle Harbour skulle være reservat for bermudapetrellen. Øya Nonsuch ble innlemmet i reservatet i 1961, og året etter flyttet min kone og jeg hit, slik at jeg kunne være forvalter.»
«Hvor mange bermudapetreller fant dere på den første ekspedisjonen?» spør jeg, idet vi nærmer oss naturreservatet.
«Bare åtte hekkende par ble funnet det første året,» svarer han. «Det var så vanskelig å finne reirene at det tok ti år å lokalisere hele bestanden, som på den tiden bestod av 18 hekkende par. Etter enda 35 år hadde bestanden økt til 52 par.»
Hjelp fra menneskene
«Bermudapetreller legger egg i jordhuler som er fra 2 til 3,5 meter lange, og som er buet, slik at lyset ikke når reiret,» fortsetter dr. Wingate. «For å skaffe flere hekkeplasser begynte vi å lage kunstige jordhuler. De ble laget ved å grave en grøft og så legge et tak av betong over grøften. I enden har reirhulen en luke som kan åpnes. Dette gjør det mulig for oss å sjekke reirene og se om det er lagt egg som er klekt ut, og om det er egg som ikke er klekt ut. Når et egg som ikke er klekt ut, er blitt forlatt, kan vi ta det med oss og undersøke det og forsøke å finne ut hva som gikk galt. I midten av 1960-årene førte bruken av insektmidlet DDT til at eggeskallene ble tynnere og dermed ble knust. Nå er vi bekymret for at slike kjemikalier som PCB [polyklorerte bifenyler] kan ha den samme virkningen. Selv om PCB er forbudt i Nord-Amerika og Europa, er det fortsatt lovlig å bruke disse kjemikaliene i mange utviklingsland.»
Det er også andre problemer. Dr. Wingate sier: «Det er en vedvarende kamp om hekkeplassene mellom bermudapetrellene og de mer aggressive tropikkfuglene. En bermudapetrell velger kanskje å hekke i en grunn fordypning i en jordhule, og så bygger en tropikkfugl reiret sitt akkurat ved inngangen. Den frekke inntrengeren vil ødelegge bermudapetrellens egg eller angripe og drepe ungen. Begge arter vender alltid tilbake til den samme hekkeplassen, så problemet fortsetter år etter år. For å redde bermudapetrellen har vi begynt å sette opp enkle treplater ved inngangen til hulene deres. Platen har et ellipseformet hull som er akkurat passe stort til at bermudapetrellen kommer seg gjennom det, men som holder den litt større tropikkfuglen ute. I dette tilfellet utgjør tre millimeter forskjellen mellom liv og død.»
I reservatet
Endelig er vi framme ved den lille øya. Mellom dønningene går vi forsiktig ut av båten og opp på de forrevne klippene. For å komme fram til reirene må vi klatre over bratte, spisse klipper. Et av reirene kan man bare komme til ved hjelp av en stige. Dette er kanskje bare rutine for dr. Wingate, men for meg er det noe helt spesielt og spennende!
Dr. Wingate undersøker området rundt hvert reir og vurderer sporene. Kommer parene fortsatt tilbake til reirene sine? Er det fotspor inn og ut av hulene? Finnes det noen egg som ikke er klekt ut? Vi finner et slikt egg, men siden foreldrene ikke har forlatt det, lar dr. Wingate det ligge. Bermudapetrellene vil ofte fortsette å ruge på et uklekt egg og ikke gi opp. Dr. Wingate oppdager også noe uventet — en unge i et reir som han ikke engang visste det var et egg i! Dette funnet oppveier skuffelsen over det uklekte egget.
At alle disse anstrengelsene er bryet verdt, blir helt tydelig når dr. Wingate åpner luken på en reirhule og jeg ser ned på en liten, grå dunball — en bermudapetrellunge. Nå og da rører den litt på seg fordi den blir forstyrret av lyset. I andre huler får jeg se voksne fugler som ruger på egg.
Dr. Wingate har reddet mange fugleunger som har vært i vanskeligheter. En tropikkfugl angrep en unge og brakk ungens nebb. I ren desperasjon limte dr. Wingate nebbet sammen igjen. Så overrasket og glad han ble da ungen overlevde! En annen gang reddet han en liten unge som var blitt forlatt av foreldrene sine altfor tidlig. Han hadde den i en eske og matet den med reker, blekksprut, tran og vitaminer. Til slutt var den i stand til å fly utover havet. Så langt har anstrengelsene for å gjenopprette bermudapetrellens bestand langsomt gitt resultater. Bermudapetrellen er faktisk blitt kalt et symbol på håp for naturvernere rundt omkring i hele verden. Dr. Wingates mål er at Nonsuch til slutt skal ha 1000 hekkende par. Det gjenstår å se om drømmen hans går i oppfyllelse.
Mitt besøk hos den «utdødde» bermudapetrellen får meg til å fundere. Når Skaperen legger merke til at en vanlig spurv faller til jorden, må han også legge merke til at en hel art er truet. (Matteus 10: 29) Hvor godt det er å vite at den tid skal komme da menneskene ikke lenger vil være en trussel for noen av jordens arter! — Jesaja 11: 6—9. — Innsendt.
[Kart på side 16]
(Se den trykte publikasjonen)
BERMUDA
Øya Nonsuch
[Bilde på side 18]
Bermudapetrell inne i en reirhule
[Rettigheter]
Jeremy Madeiros, naturverninspektør, Bermuda
[Bilde på side 18]
Inngangen til en reirhule
[Bilde på side 18]
Dr. Wingate peker på treplaten ved inngangen til en bermudapetrells reirhule
[Bilderettigheter på side 16]
Jeremy Madeiros, naturverninspektør, Bermuda
Jordklode: Mountain High Maps® Copyright © 1997 Digital Wisdom, Inc.
[Bilderettigheter på side 17]
© Brian Patteson
Jeremy Madeiros, naturverninspektør, Bermuda