William Whiston

I ENGELSKTALENDE land er Whiston kjent blant dem som studerer Bibelen, for å ha oversatt den jødiske historieskriveren Flavius Josefus’ skrifter til engelsk. Josefus’ verker, som ble skrevet i det første århundre, har kastet betydelig lys over det jødiske folks historie og de første kristnes verden.

WHISTONS TROSOPPFATNINGER

Whiston brukte sitt skarpe intellekt på mange områder, spesielt vitenskap og religion. Han var av den oppfatning at Bibelens skapelsesberetning er korrekt, og at det design og den eleganse og orden som kommer så tydelig til uttrykk i naturen, vitner om en guddommelig Arkitekt.

Whiston mente dessuten at grunnen til at kristenheten var blitt så splittet, var at presteskapet hadde avveket fra Bibelen til fordel for læresetninger og tradisjoner som ble forfektet på kirkemøter og av de såkalte kirkefedrene.

Fordi Whiston anerkjente Bibelen som en bok som åpenbarer sannheten om Gud, forkastet han helveteslæren. Han mente at den var absurd, grusom og en hån mot Gud. Men det som i særlig grad gjorde at han kom i konflikt med kirkelederne, var at han forkastet treenighetslæren. Den går ut på at Gud er tre likestilte og like evige personer – Faderen, Sønnen og Den hellige ånd – men at det likevel ikke er tre guder, men én gud.

FRA Å VÆRE EN HØYT ANSETT AKADEMIKER TIL Å BLI EN UTSTØTT

Etter å ha gjort grundige undersøkelser kom Whiston til at treenighetslæren ikke ble framholdt av de første kristne, men ble antatt senere, da kristendommen ble blandet med hedensk filosofi.a Vennene hans advarte ham mot å offentliggjøre det han hadde kommet fram til, men Whiston følte ikke at han kunne ignorere det han oppfattet som en forvrengning av Jesu sanne natur som Guds Sønn og et skapt vesen.

Ved Cambridge universitet fikk man ikke undervise hvis man framholdt tanker som var i strid med den anglikanske kirkes lære, så Whiston risikerte å miste professoratet sitt. Men han forholdt seg ikke taus. Newton, derimot, som også forkastet treenighetslæren, gav bare i det skjulte uttrykk for sitt syn. Whiston skrev: «Ingen verdslige motiver overhodet . . . skal få meg fra det.»

I 1710 ble Whiston bortvist fra Cambridge. Fordi han nektet å gå på akkord med sine trosoppfatninger, gikk han fra å være en høyt ansett akademiker til å bli en utstøtt. Selv da lot han seg ikke kue. Samtidig som han hadde anklagen om kjetteri hengende over seg, skrev han en rekke essays om kristendommen slik den ble utøvd av de første som fulgte Jesus. (Primitive Christianity Revived) Senere grunnla han et selskap til fremme av den opprinnelige kristendommen. Selskapets møter ble holdt i hans hjem i London.

Til tross for at Whiston mistet professoratet og i en tid hadde økonomiske problemer, fortsatte han å skrive og å holde forelesninger på kaffehus i London. Som et bidrag til forståelsen av hvordan livet var på de første kristnes tid, offentliggjorde han i 1737 sin oversettelse av Josefus’ skrifter.

På grunn av sine modige, men upopulære standpunkter blir Whiston av mange betraktet som «en eksentrisk skikkelse», sier forfatteren James E. Force. Men andre beundrer ham som bibelforsker, som en sannhetssøkende og som en som var fast bestemt på å leve i samsvar med sin tro.