KALDEA

(Kaldẹa), KALDEERE.

Kaldea var opprinnelig navnet på den sørlige delen av den babylonske elvesletten, det fruktbare deltaområdet ved utløpet av Tigris og Eufrat. En gang i tiden kan disse elvene ha rent ut i Persiabukta hver for seg. Byene Eridu og Ur var da sannsynligvis havnebyer. Men i årenes løp kan avleiringene fra elven ha fylt opp bukta slik at kystlinjen forskjøv seg mot sørøst og Eufrat og Tigris begynte å flyte sammen i et felles løp ut mot havet. Den viktigste byen i dette området i oldtiden var Ur, Abrahams hjemby, som Abraham og hans familie forlot på Guds befaling en gang før 1943 f.v.t. (1Mo 11: 28, 31; 15: 7; Ne 9: 7; Apg 7: 2–4) Omkring 300 år senere sørget Satan Djevelen for at noen kaldeere på plyndringstokt tilføyde den trofaste Job store tap. – Job 1: 17.

Etter hvert som kaldeernes innflytelse kom til å gjøre seg gjeldende stadig lenger mot nord, begynte hele det babylonske område å bli omtalt som «kaldeernes land». Jesaja forutsa i sine profetier både at kaldeerne skulle få stor makt, og at deres rike senere skulle bli omstyrtet. (Jes 13: 19; 23: 13; 47: 1, 5; 48: 14, 20) Kaldeerne hadde særlig stor makt på 600-tallet og 500-tallet f.v.t., da kaldeeren Nabopolassar og hans etterfølgere Nebukadnesar II, Evil-Merodak (Awil-Marduk), Neriglissar, Labasji-Marduk, Nabonid og Belsasar var herskere i Babylon, den tredje verdensmakt. (2Kg 24: 1, 2; 2Kr 36: 17; Esr 5: 12; Jer 21: 4, 9; 25: 12; 32: 4; 43: 3; 50: 1; Ese 1: 3; Hab 1: 6) Dette dynastiet endte da ’kaldeerkongen Belsasar ble drept’. (Da 5: 30) Mederen Dareios ble «gjort til konge over kaldeernes rike». – Da 9: 1; se BABYLON nr. 2.

Kaldeerne var fra gammelt av kjent for sin innsikt i matematikk og astronomi. En spesiell gruppe «vismenn» på Daniels tid som utgav seg for å kunne utøve spådomskunst, ble kalt kaldeere. – Da 2: 2, 5, 10; 4: 7; 5: 7, 11.