HOREB

(Họreb) [tørr; øde].

«Den sanne Guds fjell», tydeligvis identisk med Sinai-fjellet. (1Kg 19: 8; 2Mo 33: 6) Det ser imidlertid ut til at navnet Horeb også ble brukt i mer generell betydning, om fjellområdet rundt Sinai-fjellet, det som også blir kalt Sinai-ødemarken. – 5Mo 1: 6, 19; 4: 10, 15; 5: 2; 9: 8; 18: 16; 29: 1; 1Kg 8: 9; 2Kr 5: 10; Sl 106: 19; Mal 4: 4; jf. 2Mo 3: 1, 2; Apg 7: 30; se SINAI nr. 1 og 2.

Ved Horeb viste Jehovas engel seg for Moses midt i den brennende tornebusken og gav ham i oppdrag å føre israelittene ut av Egypt. (2Mo 3: 1–15) Da israelittene senere var blitt utfridd og befant seg ved Refidim, klaget de over at de ikke hadde vann å drikke. Etter Jehovas anvisning gikk da Moses, ledsaget av noen av Israels eldste, til en klippe i Horeb, sannsynligvis fjellområdet Horeb, og slo på klippen med sin stav, og på mirakuløst vis begynte det å strømme fram vann fra klippen. (2Mo 17: 1–6; jf. Sl 105: 41.) Flere hundre år senere, da profeten Elia flyktet for den hevngjerrige dronning Jesabel, drog han til Horeb via Be’er-Sjeba. – 1Kg 19: 2–8.