REFIDIM

(Rẹfidim) [fra en rot som betyr «å bre ut» el. «å forfriske»].

Et av de stedene hvor israelittene slo leir under vandringen fra Rødehavet til Sinai-fjellet. Etter at de hadde brutt opp fra Sin-ødemarken, slo de først leir i Dofka, deretter i Alusj og til slutt i Refidim. (2Mo 17: 1; 4Mo 33: 12–14) Siden det ikke var drikkevann i Refidim, klaget folket til Moses og trettet med ham. På Guds befaling tok Moses med seg noen av de eldste til «klippen i Horeb» (sannsynligvis ikke Horeb-fjellet, men Horebs fjellområde) og slo på klippen med staven. Da strømmet det vann ut av klippen, tydeligvis helt ned til folket som lå i leir i Refidim. – 2Mo 17: 2–7.

Amalekittene angrep israelittene i Refidim, men anført av Josva beseiret Guds folk fienden. (2Mo 17: 8–16) Ifølge sammenhengen i beretningen ser det ut til at det var mens israelittene oppholdt seg i Refidim, at Moses’ svigerfar kom med Sippora og hennes to sønner til Moses og foreslo at Moses skulle utnevne førere som kunne hjelpe ham med å dømme folket. – 2Mo 18: 1–27.

Det er usikkert nøyaktig hvor Refidim lå. De ulike beliggenhetene som er blitt foreslått av geografer, er basert på deres oppfatning av hvilken rute israelittene fulgte fra Sin-ødemarken til Sinai-fjellet. Mange geografer har i nyere tid ment at Refidim lå i Wadi Refayied, et lite stykke nordvest for det som tradisjonelt regnes for å være Sinai-fjellet. Ved siden av wadien ligger en høyde med samme navn. Det kan være at det var her Moses stod med armene hevet under slaget mot amalekittene.