LIBNA

(Lịbna) [fra en rot som betyr «hvit»; el. muligens: «styrakstre»].

1. Et sted hvor israelittene slo leir i ødemarken. Beliggenheten er ukjent. – 4Mo 33: 20, 21.

2. En kanaaneisk kongeby som ble inntatt av Josva før erobringen av Lakisj. (Jos 10: 29–32, 39; 12: 15) Libna var en av de byene i Judas område som ble gitt til «Arons sønner». (Jos 15: 21, 42; 21: 13; 1Kr 6: 57) Flere hundre år senere bodde kong Josjias svigerfar i denne byen. – 2Kg 23: 31; 24: 18; Jer 52: 1.

På 900-tallet f.v.t., på den tiden da edomittene gjorde opprør, gjorde også Libna opprør mot Judas konge Jehoram. (2Kg 8: 22; 2Kr 21: 10) I 732 f.v.t. brøt assyrerkongen Sankeribs hær opp fra Lakisj og slo leir ved Libna. Han hadde sendt en hæravdeling fra Lakisj til Jerusalem for å true byen. Mens assyrerne oppholdt seg ved Libna, fikk de melding om at Tirhaka, kongen i Etiopia, hadde til hensikt å angripe dem. I et forsøk på å framskynde en overgivelse av Jerusalem sendte Sankerib nå for annen gang sendebud til Juda-kongen Hiskia, denne gangen med trusselbrev. Jehovas engel slo deretter i hjel 185 000 mann i assyrerhæren, som etter alt å dømme fremdeles lå i leir ved Libna. – 2Kg 19: 8–35; Jes 37: 8–36.

Noen har ment at oldtidens Libna kunne være identisk med Tell al-Safi. Det finnes imidlertid sterke vitnesbyrd som taler for at Tell al-Safi er identisk med oldtidens Gat, så dagens forskere er mer tilbøyelige til å identifisere Libna med Tell Bornat (Tel Burena), som ligger 8 km nordnordøst for Lakisj.