Sammenkomster i Frankfurt, Berlin og St. John’s

VI FORTSETTER nå beretningen fra sammenkomsten «Ren tilbedelse» som ble holdt i Frankfurt. Vi var kommet fram til den store avslutningsdagen, søndag 26. august. Det regntunge skylaget lettet, og sola brøt igjennom og lot sine stråler flomme over området der sammenkomsten ble holdt. En av presidentens sekretærer kom med en 15 minutters rapport om arbeidet i USA som framkalte applaus og forbausede utrop. Deretter talte fire andre medlemmer av Brooklyn Betelfamilien, tre av dem på tysk. Av hele den amerikanske delegasjonen talte således fire på landets eget språk, noe våre tysktalende brødre satte stor pris på.

Så blir det ettermiddag, og tiden er inne til at det offentlige foredraget som er blitt bekjentgjort vidt og bredt, skal holdes. Stadion fylles, og tusener tar også plass inne på sykkelbanen. Det vrimler av oppslåtte parasoller som skal beskytte damene mot solen. Orkestret, som består av 150 mann, spiller et halvtimes potpurri over et utvalg av Rikets sanger og viser seg å være godt sammensveist. Noen minutter over kl. 15 introduserer ordstyrer Frost taleren, som nå har stått overfor en rekke slike veldige forsamlinger. Så er foredraget atter i gang, og det blir oversatt på en glimrende måte. Budskapet slår den falske religion med dobbelt kraft — først kommer det på engelsk og så på tysk. Den veldige forsamlingen utgjør nå hele 47 432. Selv om den er stor, unnlater ikke en dyktig talers kraftige argumenter å gjøre inntrykk. Taleren blir atten ganger avbrutt av applaus.

Blant tilhørerne er også overborgermesteren i Frankfurt am Main. Han sitter på den midtre balkong på tribunen. Han er kommet noen minutter for sent til å få hilse på taleren før foredraget og til å få rette noen velkomstord til denne største forsamling Frankfurt noen gang har sett. Uten å foretrekke en mine lytter han til denne direkte avsløring av falsk, frafallen kristendom. Henimot slutten kommer ordstyrerens assistent for å ledsage ham ned og ut på banen for å introdusere ham for bror Knorr og la ham få anledning til å rette noen anerkjennende ord til forsamlingen hvis han fremdeles har lyst. Borgermesterens tid er dessverre meget knapp, han må gå med det samme og sender derfor et bud med sitt kort til Selskapets president hvorpå han gir uttrykk for sin beundring for Jehovas vitners organisasjon og talerens mot til å holde fram dette skarpe budskapet fra de gamle hebraiske skrifter.

Bror Knorr avsluttet sitt offentlige foredrag med å rette en oppfordring til alle interesserte til personlig å studere Bibelen. For å hjelpe dem tilbød han alle som var til stede, gratis et eksemplar av Vakttårnet og brosjyren Can You Live Forever in Happiness on Earth? [Kan du få leve evig i lykke her på jorden?] Titusenvis av hender klappet som takk. Når de 47 432 tilhørerne kommer i tillegg til dem som hørte dette offentlige foredraget ved Selskapets president i London, Paris, Luxembourg, Bryssel og Rotterdam, blir det hittil samlede antall tilhørere i Europa 106 587.

Ingen hadde det travelt med å komme av sted da foredraget var over. Det var praktisk talt like mange til stede ved avslutningen på sammenkomsten, og alle som ble tilbake, ble rikelig velsignet. Et telegram fra Washington ble lest opp. Det var undertegnet av de 700 brødre som holdt på med forberedelsene til oktober-sammenkomsten der borte. Konventkomiteens rapporter ved konventtjener H. Knoeller og hans assistent W. Becker, var meget interessante. Det var godt å få vite at han hadde hatt omsorg for kassen, som alltid er et problembarn, og at den inneholdt tilstrekkelig med tyske mark til at alle utgifter i forbindelse med sammenkomsten kunne bli dekket. Ordstyrer Frost talte deretter over emnet «Vær fryktløse til den fullbyrdede ende», og hans tale var en utfordring til kommunistmyndighetene og deres regime, som hundrevis av vitner fra Øst-sonen som nå var forsamlet her, ville vende tilbake til, og det likså hemmelig som de var kommet.

Presidentens avslutningstale innga alle styrke og fast besluttsomhet, spesielt de som skulle bli tilbake i det splittede Tyskland. Han la umiskjennelig glede for dagen da han leste et noe uvanlig telegram som gikk ut på følgende: Sytti borgere av den nye verden med kurs for Montreal sender hilsener fra stratokrysseren i 6000 meters høyde. Så leste han et utfyllende telegram med dette innholdet: Hilsninger fra Montreal etterat vi er ankommet i god behold. Sammen med 575 har vi i kveld del i de gode ting fra London og Paris. Deretter kastet bror Knorr et lite tilbakeblikk på enkelte taler, og la særskilt vekt på vårt tankeliv og vår handlemåte. Han sammenlignet den nye verdens optimisme og den gamle verdens pessimisme.

«Vi elsker livet,» sa han. Fordi disse brødre i Hitlers konsentrasjonsleirer klynget seg til livet med en bestemt hensikt for øye, er de blant de levende i dag og er til stede her ved sammenkomsten og utfører de ting de hadde satt seg fore, og det vil de holde på med inntil Harmageddon-slaget bryter ut. Da de kom ut av konsentrasjonsleirene, forkynte de vidt og bredt Guds rike og var optimistiske til sinns, og nå, se hva som er her fordi de snakket! De tusener av nye vitner som er kommet til, er et anbefalingsbrev om deres arbeid. Det vi har å gjøre, er å holde organisasjonen ren så de andre får fortsatt kan strømme inn, for det er dit Gud nå leder disse andre får. Deretter uttrykte bror Knorr sin takk til Frankfurts befolkning med deres borgermester i spissen for den hjelp han hadde ytet til sammenkomsten. Stadionbetjeningen og de 4901 frivillige konventarbeiderne ble heller ikke glemt. Det var gledelig å høre at tyske brødre skulle sendes over til Amerika og studere ved Gilead-skolen. De ville således bli i stand til å utføre misjonsarbeid i andre land. Man hadde også planer for utvidelse i Tyskland. Avdelingskontorets bygning i Wiesbaden skulle utbygges, spesielt for å kunne ta imot en stor ny presse som skulle importeres fra avdelingskontoret i Sveits. I Tyskland har man ikke sitt eget Våkn opp!, bare noen få eksemplarer kommer i posten, men på denne nye pressa skulle det tyske Våkn opp! trykkes i Wiesbaden og spres ut over hele Tyskland. Man håpet å greie alt dette i løpet av de neste ti måneder. For en glede!

Så fulgte opplysninger i forbindelse med hjemreisen, en sang og en avslutningsbønn av konventets ordstyrer. Men hvilken demonstrasjon fulgte ikke deretter! Det store orkestret spilte opp, og tyskerne stemte i en sang hvori de anbefalte bror Knorr og hans medvitner til Gud. Lommetørklær kom fram, og man viftet iherdig til ham. Hundrevis brøt sperringen og strømmet bortover mot plattformen, de yngste løp, de eldre tok det litt roligere. Da han gikk ned av plattformen, var han omringet av en kompakt masse. Hvor rørende var ikke dette utslag av takknemlighet! Det varte en tid før han atter var å finne på kontoret sitt i tribunebygningen, ikke for å gå hjem, men for å vente og se konventdeltagerne vel av sted.

På en utmerket måte hadde man gjort forberedelser til å sende disse titusener om kvelden fra den lille jernbanestasjonen med dens tre perronger ved sportsplassen, og instrukser var blitt gitt. Atter fikk man være vitne til fin organisering forat hele det veldige apparat skulle virke knirkefritt, uten forvirring, friksjon, bekymring eller uhell. Det ble reist opp banner med kretsenes navn på, og de som hørte til der, samlet seg om det. Kvelden falt på. Den veldige skaren satt gruppevis inne på stadion eller ved andre samlesteder og ventet tålmodig. Gjennom høyttalere fikk passasjerene til de tretti ekstratog som skulle gå, beskjed om å innfinne seg når avgangstiden for deres respektive tog nærmet seg. Det første toget kom inn på stasjonen klokken 21.20 med kurs for Wetzlar, Siegen og andre steder. Når meldingen kom, satte de som skulle med det bestemte toget, seg i bevegelse, og fulgte etter sine banner. Som de gikk nedover gaten og sidevegene i det vekslende lysskjæret av lamper og mørke fra skyggene av store trær, i glad samtale, uten at noen barneskrik hørtes, minte det bibelstudenter om hvorledes Israels barns millioner marsjerte med sin tunge oppakning til samlingsstedet før de forlot Egypt.

Presidenten og en del andre av oss gikk ned til jernbanen for å se på avreisen. Det første toget ble fort fylt og gikk klokken 21.25. Så gikk det slag i slag, fra denne plattformen og fra en på motsatt side, mens ordinære hurtigtog rett som det var kjørte forbi på et mellomiggende spor for full fart mot sine bestemmelsessteder. Vennene tok plass i sine kupéer uten at det ble noen sammenstimling og trengsel. Noen fant seg plasser ved vinduene for å kunne lene seg ut og vinke og rope farvel. Fra vognene hørtes sang, og når togene gikk og farvelropene lød, vinket vi igjen og ropte Auf wiedersehen! Gute Reise! osv. Vi ble stående der til klokken var 10.35, og da var elleve tog klarert og forsvunnet i det fjerne. Vi hadde liten lyst til å gå før det siste av de tretti tog hadde forlatt stasjonen, om lag ti minutter over tolv, men til sist dro vi til Wiesbaden. For et syn det hadde vært! Og hvilken opplevelse! Jernbanebestyrelsen var veldig imponert over den orden og den raskhet Jehovas vitner la for dagen da de gjorde det mesterstykke å klarere et tog hvert sjette minutt for de 25 000 passasjerer.

De mange busser ble også fylt og sendt av sted på løpende bånd. Men flere tusen venner ble igjen for å ta seg av oppgaver i forbindelse med alle de ting som måtte gjøres etter konventet. Ja, det var mange som tilbrakte enda en natt i halmen. Før klokken 8 mandag morgen kom vennene i store flokker til Wiesbaden Betel for å bese det. De kom med busser, personbiler og motorsykler. Den ene gruppen etter den andre ble vist gjennom hjemmet, fabrikken og kontorene. De ble veldig oppmuntret, interessert og fornøyd. «Wie schön, wie sauber!» sa de. Slik gikk det hele dagen, og flere kom på tirsdag. Til slutt hadde 2346 hatt anledning til å bese seg. Blant dem var om lag 800 som hadde vært i Hitlers konsentrasjonsleirer under nazi-regimet, og det var en glede for Wiesbaden-familien å se dem igjen.

Sammenkomsten fortsetter i Berlin

Mandag morgen skulle bror Knorr møte de tyske områdetjenerne. Tidlig tirsdag morgen forlot han Wiesbaden Betel sammen med avdelingstjeneren og sitt øvrige reisefølge og dro til flyplassen Rhein-Main i nærheten av Frankfurt. De som holdt på med demonterings- og opprydningsarbeid etter sammenkomsten, kom under vær med det og dro av sted med lastebiler og andre kjøretøyer for å gi ham en hjertelig avskjed. En stor bukett blomster som var blitt igjen etter sammenkomstens blomsterarrangement, fulgte med inn i flyet. Og så, klokken 9 om morgenen, en halv time før fastsatt tid, lettet flyet med kurs for Berlin, fløy over den sovjetrussiske sonen og til den amerikanske sonen i byen. En og en halv time senere da de dro ut fra flyplassen Tempelhof i Berlin, ble de mottatt av over 300 brødre.

Selskapet hadde ikke gjort noe for å bekjentgjøre sammenkomsten i Berlin for offentligheten forat ikke det kommunistiske folkepolitiet skulle få snusen i det og gjøre det vanskelig for våre brødre i Østsonen å komme. De som ble innbudt, var naturligvis bare brødrene og venner i Berlin. Imidlertid hadde den amerikanske radiostasjonen i Berlin, RIAS, den selvsamme morgen bekjentgjort sammenkomsten, slik at hele Østsonen var klar over at Jehovas vitner skulle møtes i Waldbühne (Skogteatret). Så ble det da bekjentgjort i alle fall!

Etter å ha spist middag på kontoret i Berlin dro bror Knorr og hans ledsagere til Waldbühne, hvor 17 232 vitner ved seksjonssammenkomsten i dagene 29.—31. juli 1951 vedtok en resolusjon som en protest mot kommunistmyndighetene i Øst-Tyskland. Den ble etterfulgt av den tyske avdelingstjenerens offentlige foredrag «Det er senere enn du tror», og 33 657 personer var da til stede.

Til tross for at Jehovas vitners arbeid nå er forbudt i Øst-Tyskland, var 13 563 forsamlet i dette store friluftsteatret. Det ble anslått at 8000 av dem var kommet fra Østsonen. Etter en kort innledning med sang og bønn holdt bror Knorr ettermiddagens åpningstale «Forny sinnet for den nye verdens levemåte». Deretter talte hans sekretær, bror Henschel, som ble etterfulgt av bror Schrøder, som fikk spesiell applaus da han ble introdusert som en av lærerne ved Gilead. Så talte bror Frost og berettet i korte trekk om de internasjonale sammenkomstene i London og Frankfurt. Til sist kom bror Knorr igjen fram på talerstolen, og gjennom sin tolk, bror A. Rütimann fra Sveits, holdt han en manende og oppildnende tale for dem, hvori han flettet inn ting fra foredraget «Den rene, ubesmittede tilbedelses triumf». Så ble sammenkomsten som hadde vart uavbrutt i fire timer, avsluttet med en lovsang til Jehova. Som i Frankfurt, så også her. Bror Knorr kunne ikke unngå en stor demonstrasjon av brødrene som ville uttrykke sin takk, og det gikk temmelig sent for ham å komme ut.

Den kvelden var det et møte med områdetjenerne, og bror Knorr ba dem berette om de interessante opplevelsene våre medtjenere har hatt i sitt arbeid «under jorden». Neste dag ble 237 nyinteresserte døpt. Klokken åtte samme morgen dro bror Knorr med følge til København, hvor den neste lands-sammenkomsten skulle holdes.

Newfoundlands største sammenkomst

Fra flyplassen Rhein-Main dro bror Franz og bror Hannan tirsdag kveld av sted i retning av Nord-Amerika. En halv time før flyet gikk, hadde de besøk av en hel del av de konventdeltagerne som holdt på med opprydningsarbeidet. De kom i sine arbeidsklær og sang en farvelsang da deres brødre steg inn i flyet. Onsdag morgen landet de på flyplassen Gander på Newfoundland, som er den tiende største øya i verden og som nylig er blitt Canadas tiende provins. Herfra fløy bror Franz med en to-seters Fleet Canuck-maskin som ble ført av Gileadstudenten G. Ernst. Han er vår første misjonær som har sin egen flymaskin og som flyr omkring i arbeidet sitt som områdetjener. Bror Hannan og daværende avdelingstjener C. Clemons kom senere med en ordinær TAC-maskin som tok dem med de 19 luftmilene fram til St. John’s på sør-østkysten. Her tok de inn på misjonærhjemmet som er tilknyttet avdelingskontoret. Da de første Gilead-studentene kom dit seks år tidligere, var det bare 35 Rikets forkynnere på Newfoundland. Nå har de 21 organiserte kretser, og har hatt et høydepunkt på 315 forkynnere. Derav tilhører 59 kretsen i St. John’s. De holder sine møter i Rikets sal bak misjonærhjemmet. På forsiden sto en plakat som henledet oppmerksomheten på det offentlige foredraget «Kan religionen overvinne verdenskrisen?» som skulle holdes 2. september.

Også her hadde de pirret offentlighetens nysgjerrighet angående emnet ved å male spørsmålet «Kan den?» på fortauene, kantesteinene langs med gatene og på store steiner. Den 23. august fikk man nærmere opplysning ved at løpesedlene i forbindelse med foredraget ble delt ut. Plakater ble satt i vinduene, noen gikk med plakater i gatene og tre store banner ble strukket tvers over gatene på de mest trafikerte steder, derav en like ved rulleskøytebanens bygning hvor det offentlige foredraget og den tre-dagers sammenkomsten skulle holdes. Etter som de beste lokalene i St. John’s blir kontrollert av katolske og protestantiske organisasjoner, var rulleskøytebanens lokale det beste som var for hånden. Utenfor bygningen, på baksiden, ble det lagd et kjøkken, og maten ble servert gjennom salens lange, åpne vinduer.

Konventet ble åpnet fredag 31. august klokken 9.30. Tross regn og overskyet vær, var 90 til stede. Vi hadde et meget hyggelig konvent de tre dagene det varte. De mange Gilead-studentene og newfoundlenderne gjennomførte det fine programmet på en ypperlig måte. Blant talerne var også en newfoundlender fra St. John’s som var tollembetsmann da Selskapets litteratur og Jehovas vitners organisasjon ble forbudt under den annen verdenskrig, men som fikk sannheten ved å lese litteraturen som sensor.

Det ble oppfordret til pionertjeneste for å øke tallet utover de 41 alminnelige pionerer som allerede var i tjenesten. Fire ba om søknadsskjema til Gilead-skolen. Lørdag morgen ble det holdt dåp, og åtte stykker ble døpt i en beholder av seilduk som var installert i misjonærhjemmets kjelleretasje. Blant de tre søstre som ble døpt, var også den søsteren fra Woody Island i Placentiabukten som det ble berettet om i The Watchtower for 15. juli i fjor i det brevet som bar overskriften «Results of a Long-delayed Back-Call» [Resultatene av et gjenbesøk som lenge var blitt utsatt]. (Det berettes her om en kvinne på en meget isolert øy som tok et par brosjyrer av en pioner, og som senere forsto at dette var sannheten, men som måtte vente i fire år før hun atter fikk forbindelse med Jehovas folk. Hele den lange tiden hadde hun vært tro mot det nye hun hadde lært og hadde fortalt om sannheten til andre på øya.) Nå greidde hun ikke bare å komme til sammenkomsten, men hun hadde også mannen sin med. Det var virkelig en glede å høre henne berette i mikrofonen fra plattformen om hvorledes pioneren først hadde kommet til henne, og hvordan hun hadde prøvd å bli kvitt ham, men at hun senere fant sannheten i de bøkene hun hadde fått av ham.

Gilead-studenten G. Stover (som hadde tatt seg hyre på forskjellige båter og arbeidet seg fram til London og Paris og tilbake igjen) og brødrene Franz og Hannan refererte taler, rapporter og opplevelser fra sammenkomstene i London og Paris. Noe av det første som ble gjort fredag morgen, var å lese et telegram som nettopp var ankommet: «55 rikt oppmuntrede konventdeltagere på veg mot New York, mellomlandet på Gander, sender sine hjerteligste hilsninger med ønske om en vellykket sammenkomst for ren tilbedelse på Newfoundland.» (Datert Gander flyplass den 31. august klokken 7.21.)

Søndag var det regn og kaldt, og lokalet var ikke oppvarmet, den store flyoppvisningen skulle etter programmet ta til i dag, og i morgen var det Labour Day (en arbeidernes fridag). Og likevel kom hele 260 for å høre det offentlige foredraget som ble holdt av Selskapets visepresident. Det ble påhørt med stor oppmerksomhet, og etter foredraget ble brosjyren Religion Reaps the Whirlwind [Religionen høster storm] delt ut gratis, og mange eksemplarer ble mottatt med begeistring. Så fornøyde var de at mange interesserte tilhørere ble igjen for å overvære avslutningen på sammenkomsten, og vi hadde en tilhørerskare på 200. Da sammenkomsten var forbi, var alle fylt med glede og takknemlighet. Den hadde vært den hittil beste på Newfoundland, og ga løfter om god framgang og økning av arbeidet der. Det betydde virkelig noe for så mange å kunne møtes sammen, etter å ha reist lange veger, ad store omveger, med somletog og lokalbåter. Neste dag møtte en stor skare konventdeltagere opp på den lokale flyplassen for å ta en hjertelig avskjed med Selskapets to representanter fra Brooklyn Betel.