Høsttid i Nord-Europa
SOMMERVARMEN var i ferd med å avta i Europa da N. H. Knorr, president for Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, sammen med sin sekretær, M. G. Henschel, besøkte landene i nord. Men sommeren hadde gjort sitt arbeid godt, og bøndene var travelt opptatt ute på åkrene med å høste inn rugen og hveten som glitret gyllent i solen. Noen brukte moderne traktorer og slåmaskiner til innhøstingen, men det var også dem som brukte sigden når de høstet, akkurat som på Jesu tid.
De som reiste til Jehovas vitners konventer i København, Vaasa, Helsinki, Stockholm og Lillehammer i denne høsttiden, ble minnet om de illustrasjoner Jesus brukte da han underviste sine disipler om evangelieforkynnelsen og tidsperioden ved slutten på den onde verden under Satan: «Da han så folket, ynkedes han inderlig over dem; for de var ille medfarne og forkomne, lik får som ikke har hyrde. Da sa han til sine disipler: Høsten er stor, men arbeiderne få; be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!» (Matt. 9: 36—38) Disse konventdeltagere fikk erfare dette; det var så mange velvillige mennesker å hjelpe til å lære Bibelens sannheter at de kunne arbeide dag og natt og likevel ikke være i stand til å stå til tjeneste for enhver som ønsket bibelstudier. De arbeidet i den åndelige høsttid og ba også den Høyeste om å sende flere vitner ut på tjenestefeltet.
Det fantes ikke tvil hos konventdeltagerne om at tiden for den store høst som Jesus forutsa i Matteus 13: 39—43, er kommet. Nå betrakter han noen skapninger som fruktbart korn og andre som ubrukelig ugress, for de bærer ikke frukt til Jehovas ære, men bærer seg at som den ondes sønner. Med andre ord, skapningene ville bli delt eller atskilt, og de som ikke ærer Jehova, har ikke annet å vente seg enn evig ødeleggelse som ved ild i Harmageddon-slaget.
Som i andre deler av verden er dette atskillelsesarbeidet i gang også i Nord-Europa. Selskapets president besøkte sine brødre i den delen av feltet for å hjelpe dem med å spre det gode budskap om Riket, for etter som folk hører dette evangeliet, påskyndes atskillelsesarbeidet.
DANMARK
Onsdag den 29. august kom bror Knorr og bror Henschel fra de store sammenkomstene i Frankfurt og Berlin og landet på Kastrup flyplass, København. De skulle tjene Danmark, som har litt mer enn fire millioner innbyggere. Først kjørte de i bil til en liten landsby i Nord-Sjælland for å besøke avdelingstjeneren, bror West, som hadde vært syk i over to måneder. Denne syke bror ble oppmuntret og styrket av besøket, og alle brødrene håpet at han ville komme seg igjen snart. Han var svært skuffet over at han ikke kunne være til stede på konventet som skulle holdes i København. Dagen etter reiste de to besøkende brødre tilbake til København for å gjennomgå forskjellige ting på avdelingskontoret. Der traff de bror K. M. Jensen, som var blitt utsendt fra Brooklyn Betel for å tjene brødrene i de skandinaviske land og tale ved konventet.
Konventet ble holdt i dagene fra den 31. august til den 2. september i den moderne K. B.-hallen. Etter som hallen ikke ligger akkurat i byens sentrum, ble forkynnerne sendt ut i averteringsarbeidet og felttjenesten fra 55 forskjellige steder i byen. Man fant ut at dette var det mest praktiske for å få gjennomarbeidet hele byen og spare tid. Klokken 14.00 begynte konventet for alvor, og til alles store glede ble det utgitt en ny Sangbok på dansk som inneholdt de samme sanger som den Sangbok som ble utgitt i New York på Yankee Stadion i 1950.
Et ualminnelig og lærerikt tjenestemøte ble ledet av Christian Rasmussen, som er uteksaminert ved Vakttårnets bibelskole Gilead. Hvis folkemengden hadde vært større enn de 4461 som var til stede, ville det ha vært umulig å gjennomføre det. Arbeidet over hele landet ble vist ved hjelp av et meget stort kart hvor områdeinndelingen var avmerket, og hvor kretsenes beliggenhet var angitt med røde merker og landets pionerer med blå merker. Det var installert elektriske lys på kartet, som viste de viktigste tallene som ble nevnt i løpet av tjenestemøtet. De hadde et spesielt punkt angående vellykket pionertjeneste, og konventdeltagerne ble forsikret om at det var nok av blå maling til å lage flere blå merker på kartet med!
København hadde faktisk aldri sett en slik avertering som konventdeltagerne holdt på med. Folk var forbauset over å se dem bære hundrevis av plakater over hele byen. Det ble brukt mange biler og sykler i averteringsarbeidet også. Videre var det 6000 små merker til å feste på jakkene, lik dem som ble brukt på konventet i London, og dette slo godt an i Danmark. Når vi viser hvem vi er, treffer vi ofte velvillige mennesker. En bror som reiste med trikken, fikk bevis for dette da en mann så på merket på jakken hans og sa: «Jeg vet at De er et av Jehovas vitner. Jeg har hørt så mye om dere, og jeg treffer Jehovas vitner overalt. Nå vil jeg ha mer greie på arbeidet og læren deres.» Etter dåpstalen var det 259 som viste at de ønsket å symbolisere innvielsen av sitt liv til Jehovas tjeneste, og dette fikk de anledning til å gjøre senere ved dåp i et innendørs svømmebasseng.
Foredragene og demonstrasjonene ble meget godt framført under hele konventet. Alle så fram til det offentlige foredraget av bror Knorr om «Kan religionen overvinne verdenskrisen?» som skulle være søndag ettermiddag. I 1950 var det 6571 som var til stede ved det offentlige møtet under Jehovas vitners seksjonssammenkomst, og en religiøs avis skrev da at det kunne Jehovas vitner klare bare én gang. Ville ordene deres holde stikk? En time før det offentlige møtet var K. B.-hallen fullstappet. Ved siden av hovedsalen lå Tennishallen, og den ble brukt for dem som ikke kunne komme inn. Da tilhørertallet ble regnet ut, viste det seg å være 6912 mennesker til stede. Det var en tankevekker for de velvillige menneskene og for publikum som overvar møtet, bare å se folkemengden og høre det kraftige budskapet som fikk tilhørerne til å sitte stille helt til det var slutt. Det ble lagt merke til at en teolog som pleide å reise over hele landet og holde foredrag mot Jehovas vitner, var blant tilhørerne. Han hadde det travelt med å gjøre notater, og etter som foredraget skred fram, så han ut til å bli mer og mer forvirret og uvel. De rammende sannheter om den falske religions fiasko virket nok som en god drakt pryl på ham. At det var alminnelig interesse for foredraget ble vist ved den kjensgjerning at det ble delt ut 2342 gratiseksemplarer av en brosjyre etter foredraget.
Etter konventet reiste bror K. M. Jensen og bror Leo Larsen, en gileaditt fra Island som var på besøk i Danmark, til noen av de største byene i Danmark og holdt mange foredrag. Antall til stede var: Aarhus, 540; Aalborg, 406; Odense, 362; og Vejle, 215.
Det er en meget god ånd blant forkynnerne i Danmark. Bare i København er det omtrent to tusen aktive arbeidere, og i hele landet har de hatt et høydepunkt på 6064. De fire millioner dansker blir nådd med sannhetsbudskapet fra Guds ord, og når vi ser tilbake på det forrige besøk Selskapets president gjorde i Danmark i 1947, kan vi se hvor stor innhøstning det har vært; den gang var det 2977 arbeidere.
FINNLAND
I grålysningen den 3. september kom brødrene Knorr og Henschel til Helsinki flyplass for å tilbringe en travel uke sammen med Betelfamilien og Rikets forkynnere i Finnland.
Tirsdag kveld gikk brødrene Knorr og Henschel og avdelingstjeneren, W. H. Endres, en gileaditt, inn på toget til Vaasa. Tidlig onsdag morgen kunne de se de vide, flate åkrene som sto fulle av korn. I denne nordlige delen av Finnland, hvor somrene er meget korte, er det alltid fare for at hele avlingen kan gå tapt hvis frosten kommer for tidlig; og bøndene hadde det derfor travelt.
Da toget kom til Vaasa kl. 9,00, nådde brødrene Knorr og Henschel det nordligste punktet på alle sine reiser, men det var ikke kaldt i været. Det var tydelig at noe ualminnelig var i gjære i denne byen med 40 000 innbyggere. På torget sto det et fire meter høyt tårn lik det som finnes på bladet Vakttårnets omslagsside, og på dette tårnet ble det offentlige foredraget avertert. Andre plakater, store og små, var spredt over hele byen og i forretningene. Vaasa er en by hvor de taler to språk. Etter som denne to-dagers sammenkomsten i Nord-Finnland ble holdt på både finsk og svensk, var det nødvendig å trykke løpesedler og plakater og averteringsmidler på de språkene. Avisene hadde noen dager artikler om besøket som presidenten for Selskapet Vakttårnet gjorde i Vaasa, og de tok også inn bildet hans.
Rådhuset i byen, som var leid til sammenkomsten, var blitt rikelig dekorert på veggene og i taket. Mange finske brødre som kom fra enkle bondehus med bare ett værelse, ble overrasket da de så konventsalen, for de hadde ikke tenkt at de skulle få et så vakkert sted til konventet.
Dette var bare begynnelsen på deres glede. Da konventet begynte, ble en ny, fullstendig, 96-siders Sangbok utgitt på finsk. Konventets møter var ordnet slik at de finske brødrene holdt sine foredrag i én sal og de svenske i en annen. Når bror Knorr eller Henschel skulle tale, kom begge gruppene sammen. Taleren sto da midt på podiet og den finske tolk på den ene siden og den svenske tolk på den andre.
Høydepunktet om ettermiddagen kom da bror Knorr talte om hvordan sann, ren og ubesmittet religion skal triumfere. Han viste at falsk religion ikke hadde klart å dekke menneskenes behov, og at det var behov for sann religion. Ved slutten av sin tale viste bror Knorr fram en ny publikasjon på finsk, brosjyren Utviklingslæren kontra den nye verden. Den blir et virkelig stridsvåpen mot kommunistene, hvis falske religion omfatter troen på utviklingen og ikke på en Skaper. Det var 308 brødre til stede.
Om kvelden sluttet mange av byens folk og velvillige mennesker seg til forsamlingen i salen, og bror Knorr begynte på det offentlige foredraget, som ble oversatt til både finsk og svensk. Det var mange fremstående forretningsmenn og prester til stede. Alle hørte med oppmerksomhet på taleren. Forsamlingen var på 670, og det interessante er at det var flere fremmede til stede enn vitner. Ved slutten av foredraget ble enda en publikasjon overraskende utgitt. Bror Knorr opplyste at et eksemplar av den nye brosjyren Kan du få leve evig i lykke her på jorden? ville bli delt ut gratis både på finsk og svensk.
Selv om det offentlige foredraget var over, var det likevel mange viktigere ting i vente for brødrene. Torsdag morgen ble det holdt en tale om dåpen, og 14 nye vitner for Jehova ble døpt. En av dem var en ung bror som noen få dager tidligere var kommet til områdetjenerens hjem med disse enkle ordene: «Jeg søker Gud.» Områdetjeneren tilbrakte mye tid sammen med ham og viste ham fra Bibelen om Jehova Guds storslagne hensikter. Samtalene deres var nok til å overbevise ham om at det var sannheten, og han innvigde sitt liv til å gjøre Guds vilje. På sammenkomsten bemerket han: «Dette er første gang jeg noensinne er blitt behandlet som et menneske.» Han hadde vært nødt til å arbeide hardt hele sitt liv og kunne ikke få tid til å studere om Gud. Nå er han fri til å tjene sin Skaper.
Bror Knorr avsluttet formiddagens møte med foredraget «Forny ditt sinn for den nye verdens levemåte». Dette foredraget inneholdt rikelig med praktiske og verdifulle råd og opplysninger om hvordan en bør innrette sitt liv og utvikle sinnet. Så ble enda en publikasjon utgitt, en innbundet bok på finsk, «Dette betyr evig liv». Det kom en tordnende applaus fra brødrene, som forsto at dette var den første finske innbundne bok som var fremstilt i Finnland på ti år. Alle jublet. Den kvelden var det mange lykkelige Rikets forkynnere på toget da det kjørte ut fra Vaasa. De snakket om og tenkte på den nye verden, sang de nye sangene og fortalte opplevelser.
Konventet i Helsinki i slutten av uken førte med seg nye opplevelser, nye gleder og nye problemer. Før om årene var den største og best utstyrte salen i Finnland, Messuhalli, blitt leid. Dette året fikk brødrene vite at denne salen var blitt tinget for hele september og oktober til høstens varemesse. Det eneste andre valget de hadde, var Ratsastushalli. Den var i virkeligheten ikke en forsamlingssal, men nærmest en ridehall. Bare tre dager før konventet fikk brødrene rede på at byen hadde bestemt at det ikke kunne tillates flere enn 2000 mennesker inne i hallen. Grunnen de oppga, var at det var for få utganger. Eierne av hallen ga tillatelse til å bryte en åpning i den ene enden og lage en nødutgang. Da ble det gitt tillatelse til å ha 3500 i hallen. Men dette var fremdeles ikke nok til å gi plass til den menneskemengden som var ventet. Det ble leid et sirkustelt, og den dagen sammenkomsten begynte, var tjue brødre travelt opptatt med å rigge opp teltet på plassen ved siden av hallen. Etter som hallen ble brukt til ridning, var den skitten, og det fantes ikke seter på ridebanen. Noen tribuner ble hentet og satt opp langs veggene. Benker var et problem, for det var ingen som ville leie dem ut. Da så en bror en stabel av dem rage over gjerdet til en militærleir. Disse ble leid, og dermed var det sørget for sitteplasser.
Da den klare morgensolen sendte sin velkomsthilsen til de besøkende konventdeltagerne i Helsinki, var det foregått en strålende forvandling. Ratsastushalli var ikke lenger en ridehall; den var skueplass for en stor teokratisk sammenkomst. I den ene enden hvor hestene vanligvis opptrådte, sto det en vakkert dekorert scene, og foran den var det hundrevis av velordnede sitteplasser. Vinduene var rene. Det var ikke lenger noe støvdekke på benker eller vegger. Brødre og søstre fra Helsinki krets hadde brukt mange timer på å gjøre stedet rent og skinnende. Til og med hestelukten var vekk. På marken utenfor var det blitt satt opp fire provisoriske bygninger, og der fikk brødrene mat og forfriskninger. Det ble tilberedt over sju tusen måltider ute i friluft. To rekker med 15 feltkjøkkener var i bruk. Det var inspirerende å se hvordan arbeiderne samarbeidet bak kulissene med å tilberede maten og holde det hele rent.
Da sammenkomsten begynte klokken 9.15 fredag morgen, var hallen nesten full av brødre. Programmet var akkurat det samme som i Vaasa. Lørdag ble 156 døpt. Legg til de 14 i Vaasa, og det blir i alt 170 nye teokratiske forkynnere. Innhøstingen foregår i Finnland.
Tjenesten på feltet var meget virkningsfull. Noen gikk ut i averteringsarbeidet på gaten med løpesedler og plakater. Andre arbeidet fra hus til hus. En gruppe på omtrent 70 dro ut på en sykkel-parade gjennom gatene i Helsinki med plakater bundet bak på hver sykkel. En kunne se en nesten ubrutt rekke av skilter i byen etter som arbeiderne stilte seg opp i gatene. I omtrent to timer paraderte syklene gjennom sentrum, og så dro de ut til utkantene av byen. Folk la godt merke til averteringen. Det ble brukt 25 000 løpesedler med spørsmål som skulle vekke folks nysgjerrighet. De ble delt ut før sammenkomsten begynte. Det ble brukt 175 000 vanlige tofargede løpesedler. Over 12 000 plakater og vindusskilt ble brukt, og det ble satt opp 27 store skilt som var 1,5 ganger 3 meter. I byens sentrum var det satt opp fire av de 4 meter høye kvadratiske «Vakttårn» for å avertere det offentlige møtet. Nesten alle ikke-kommunistiske aviser skrev artikler om konventet.
Det var meget gledelig å se hvor godt de to amerikanske Gilead-studentene, brødrene Endres og Bruton, klarte seg i Finnland. De var kommet i februar 1950, og til tross for at det finske språk er temmelig vanskelig å lære, hadde de vært flittige til å studere, og ved sammenkomsten var de i stand til å holde foredrag for brødrene på finsk og snakke med dem som de møtte rundt om i hallen. Deres anstrengelser var virkelig rosverdig, og det viser hva som kan gjøres av folk som innstiller seg på å lære et nytt språk for å kunne delta i forkynnelsen av Riket.
Sammenkomstens høydepunkt kom ved det offentlige møtet søndag ettermiddag. Hallen var fullstappet en time før foredraget begynte, og det satt mennesker utenfor på gressplenen, på steiner, i sirkusteltet, i bespisningsområdet, ja, overalt hvor det var mulig å høre budskapet gjennom høyttalerne. Ved den endelige opptelling viste det seg å være 5080. Når en legger til de 670 i Vaasa, var det i alt 5750 som hørte det offentlige foredraget i Finnland. Det var et fint skritt til å øke hastigheten i innhøstingsarbeidet. Det var interessant å legge merke til at sammenligningen mellom lørdag kveld og søndag ettermiddag viste en forskjell på 40 prosent. Mange flere finner kommer snart til å bli samlet til den teokratiske organisasjon.
Foredragene til brødrene Knorr og Henschel ble samtidig tolket til svensk for en gruppe på omtrent 100 svensktalende brødre og velvillige mennesker som var samlet i et restaurantværelse i bygningen. Tolken, bror Harteva, som var den første som fikk sannheten i Finnland, hørte gjennom hodetelefoner og oversatte til svensk mens en annen bror oversatte til finsk.
Etter som både finsk og svensk er anerkjent som offentlige språk i Finnland, foreslo bror Knorr at innhøstingsarbeidet blant den svensktalende befolkningen skulle vises ytterligere oppmerksomhet. I noen kretser var det både finner og svensker, og de kunne ofte ikke snakke med hverandre. Det blir derfor organisert egne svenske kretser over hele Finnland hvor det bor svensktalende folk, og alle møtene kan holdes på svensk. Dette krever mer tjeneste av områdetjenerne, og bror Knorr ordnet det slik at den svenske seksjonstjeneren kunne sendes til Finnland to ganger i året for å holde områdesammenkomster for den svensktalende befolkningen.
Utvidelsen i Finnland har vært utmerket. Da bror Knorr var på sitt forrige besøk der i 1947, var det 2696 forkynnere i Finnland. Høydepunktet for 1951 er 5078, nesten en fordobling av forkynnerantallet på fire år, og det er utmerket for et land på 4 015 000 innbyggere.
Det var i sannhet en uke med mange velsignelser og rike erfaringer for brødrene i Finnland, og alle har det samme sinn. De ser med glede fram til sine tjenesteprivilegier. Gilead-studenten Nikkila, seksjonstjeneren, fremholdt at selv om det er svært kaldt i vintermånedene, kommer forkynnerne til områdesammenkomstene og fortsetter å fremme og påskynde økningen i Finnland.
SVERIGE
Stockholm-konventet i dagene 14.—16. september var det som sto i tankene på Rikets forkynnere. Brødrene over hele Sverige var meget ivrige etter å komme til dette konventet, ikke minst på grunn av de begeistrede beretningene om «Sammenkomsten for ren tilbedelse» i London, som var gitt av de 270 svenske brødre som hadde vært til stede der. Ved henvendelse til Statsbanenes hovedstyre ble det gitt 25 prosent rabatt på billettprisene for konventdeltagerne, og dette gjorde det mulig å reise for noen som ellers ikke hadde nok penger.
Averteringen av det offentlige møtet omfattet de vanlige midlene, mindre plakater som forkynnerne kunne bære på kroppen i gatearbeidet, og større som skulle bæres på stenger, 200 000 løpesedler og annonser i avisene. Utenom dette ønsket brødrene å avertere på trikkene og i bussene, og selskapet som hadde med den slags avertering, var meget villig til det. Men før en kontrakt kan bli gyldig, må ordlyden på plakaten oversendes til sporvognselskapet for å bli godkjent. Da de fikk ordlyden, nektet de å godkjenne den.
Selve trikkene hadde ikke noen plakater for det offentlige foredraget, men det forhindret ikke at det kunne averteres på trikkene og bussene, noe som ordstyreren pekte på for konventdeltagerne den første dagen. Alle deltagerne ble utstyrt med merker til å feste på jakkeoppslaget, og etter som de fleste av dem måtte bruke de offentlige transportmidlene til stadighet, måtte trikkene og bussene kjøre levende avertissementer, og det var ikke så få av dem heller. Disse merkene tjente også som identifikasjonspapirer i temmelig uventede situasjoner. En bror gikk til et postkontor for å hente noe rekommandert post, og da han ikke hadde noen annen identifikasjon på seg, pekte han på merket og sa han var et av Jehovas vitner. Da ble kvitteringen hans godtatt uten flere vanskeligheter. En annen forkynner hadde mistet overgangsbilletten sin for undergrunnsbanen, men fikk komme over på neste linje fordi han hadde på seg merket som identifiserte ham som en konventdeltager.
Det var ventet et høydepunkt på 4000 til stede i Eriksdalshallen, men det ble en gledelig overraskelse å se at hallen på det nærmeste var full ved det første møtet. Fredag kveld hadde antallet vokst til 3335, og lørdag steg tallet til 4050. Den kvelden ble 141 døpt. Utenom det offentlige møtet var sammenkomstens største tilhørerskare søndag kveld, da 4205 fylte hallen og alle ganger hvor det var blitt tillatt å ha høyttalere.
Temaet ren tilbedelse kom delvis fram i alle foredragene, og tilhørerne ble gjort oppmerksom på sine plikter og privilegier i forbindelse med det. Brødrene kom med mange uttalelser om sin takknemlighet og glede over de kraftige og fyndige uttalelser bror Knorr ga dem i foredragene «Forny ditt sinn for den nye verdens levemåte» og «Den rene, ubesmittede tilbedelses triumf». Brødrene Henschel og Jensen fra Brooklyn Betel ga utmerket veiledning og undervisning. Tre svenske Gilead-studenter som tjener i Sverige, talte i en foredragsrekke om «Vis hel gudhengivenhet», i hjemmet, på arbeidsplassen og i kretsen til Jehovas vitner. Bror Eneroth, avdelingstjeneren, ga brødrene råd om hvordan de kunne handle i samsvar med ren tilbedelse når den nye loven som regulerer religionsfriheten, trer i kraft i januar, og fortalte hvordan det da vil bli mulig å melde seg ut av statskirken uten å være nødt til å slutte seg til en annen menighet som er anerkjent av staten. En annen programpost som ble godt likt, var intervjuet med fem unge forkynnere i alderen ni til fjorten år.
Det offentlige foredraget «Kan religionen overvinne verdenskrisen?» ble holdt søndag ettermiddag. Enhver bekymring om hvorvidt det ville bli mulig å plasere dem som ikke kunne komme inn, på fotballplassen bak hallen, ble jaget på flukt da solen brøt fram, og en svak bris feide bort skyene som var tilbake på himmelen. Hver eneste tomme inne i hallen var opptatt av sittende eller stående mennesker, og det var mange flere i den enn det var opplyst at den kunne romme. På fotballplassen var det over tusen mennesker, og alt i alt var det en folkemengde på 6211 som hørte det manende foredraget og tok gunstig imot det.
Og så kom den siste talen av bror Knorr, den som alle de tilstedeværende siden har sagt de aldri kommer til å glemme, selv om noe av det andre de mottok på dette konventet i tidens løp kommer til å forsvinne fra hukommelsen. Det var den vidunderlig enkle, men megetsigende fortelling om den fraværende Far som skrev kjærlige brev, 66 stykker, til sin sønn, som av sin mor ble opplært til å ta imot og forstå disse brevene, og de forskende spørsmålene til enhver som var til stede: «Tror du at disse brevene er fra din Far? Leser du dem om og om igjen? Forsøker du å rette deg etter de rådene som blir gitt i dem?» Denne åpenhjertige talen som ble holdt ekstemporalt, rørte den store forsamlingen og alle hjerter åpnet seg for den himmelske Far i stille tilbedelse og takknemlighet. Så, ved slutten av sin tale, satte bror Knorr billedlig talt et stort utropstegn etter alle formaningene om fortsatt nidkjært arbeid i Guds hellige arbeid i Sverige da han plutselig kom med denne gledelige overraskelsen til forsamlingen: Utvidelsen i Sverige skulle bli kjennetegnet med og støttet av at det blir sørget for et nytt og større Betelhjem, som skulle bygges opp helt fra grunnen av, og som også skulle omfatte et trykkeri. Det skulle også bli dannet et stedlig selskap til å fortsette arbeidet på et varig grunnlag. Disse gode og uventede nyheter fikk virkelig taket til å løfte seg. Selv da brødrene fikk høre at de kunne vente å bli bedt om å støtte saken finansielt ved å låne penger til byggeomkostningene, klappet de med største begeistring i hendene. De hadde arbeidet for utvidelse i Sverige også, som i andre land. Da bror Knorr besøkte landet i 1947, var det 3092 forkynnere, men i 1951 var det nådd et høydepunkt på 5140.
NORGE
Det neste landet som sto for tur til å få besøk av brødrene Knorr, Henschel og Jensen fra Brooklyn Betel, var Norge. Her holdt Jehovas vitner sin sammenkomst i Turnhallen ved Lillehammer, og det var den største og mest oppmuntrende sammenkomst som de norske brødrene har hatt hittil. Da bror Knorr besøkte Norge i 1947 var det 972 forkynnere her; denne gangen hadde det vært et høydepunkt på 2066! Igjen kommer det tydelig fram at høstarbeidet foregår intenst. Flere og flere rettsindige mennesker samles inn til organisasjonen for ren tilbedelse. For nærmere detaljer om sammenkomsten på Lillehammer henviser vi til bladet Våkn opp! for 22. oktober 1951, som inneholdt et referat om den.