De alpine land har del i den teokratiske utvidelse
ETTER å ha fullført en meget oppmuntrende tur i Nord-Europa steg N. H. Knorr, Selskapet Vakttårnets president, og hans sekretær, M. G. Henschel, opp i et fly i Oslo mandag den 24. september kl. 8 om morgenen. Deres bestemmelsessted var Zürich i Sveits, men det var ingen direkte rute dit. Det var nødvendig å bytte fly i København, men det passet bra inn i programmet, for det var noen få viktige saker som ikke var blitt behandlet ved besøket i Danmark noen få uker tidligere. Da flyet landet kl. 9.30 var det noen få danske brødre som ventet bak sperringen på Kastrup flyplass. Ingen hadde tid til å sitte ned, og minuttene fløy av sted.
Fra Danmark gikk det direkte til Zürich uten mellomlanding. Klokken 13.30 var det en gruppe på om lag tretti sveitsiske brødre, deriblant bror Zuercher, avdelingstjeneren, som vinket til de ankommende brødre da de steg ut av flyet på flyplassen i Zürich. Det var en hyggelig velkomst til Sveits, og det ble satt stor pris på den. Ikke lenge etter var brødrene plasert i en bil og på vei mot Bern. Utsikten var vidunderlig, som den nesten alltid er i Sveits, men langs hele veien kunne man se at det ble gjort forberedelser til forsvar av landet. Uniformerte menn utførte sine årlige plikter. Ut over markene var det antitankhinder, og her og der ble det gjort foranstaltninger til på kort varsel å kunne blokere veiene med store steinblokker. Det som på avstand syntes å være hyggelige, fargeglade landsens hus, viste seg på nærmere hold å være forsvarsanlegg. Selv det fredelige Sveits lever derfor i fryktens skygge.
Da de ankommende brødre kom til det fine Betelhjemmet i Bern, ble de mottatt av brødrene Hoffmann og Schwafert fra Wiesbaden Betel (det tyske avdelingskontoret), som var kommet for å undersøke hvordan det lå an med overføringen av en rotasjonspresse til Tyskland så Selskapets to blad som er så etterspurt, kunne bli trykt der.
Tirsdag morgen tok man en liten tur sørover til Genève. Det var ikke helt klart, så mye av utsikten ble skjult i tåken. Men Genfersjøen var et vakkert syn med sine skip og rekreasjonssteder, og særlig de terrasseformede vingårdene som mil etter mil strakte seg langs kysten. Bestemmelsesstedet var misjonærhjemmet i Genève. Reisen tok flere timer slik at bare to timer kunne brukes til en samtale og en lunsj med gileadittene som er stasjonert i Genève. Det var én ting de gjerne ville vise de reisende før disse dro tilbake igjen, og det var Reformasjonsmuren. Muren ligger i en park og er blitt reist til minne om de dager da lærde menn brøt med mange av den romersk-katolske kirkes hedenske læresetninger. Inskripsjoner viser de reformer som ble gjennomført, og det er statuer av menn som Calvin, Beza, Huss og Knox som sto i spissen for reformasjons-bevegelsene.
Det var nødvendig å sette opp farten på tilbaketuren til Bern, for det var planlagt et møte om kvelden for avdelingene i Bern-kretsen i Der Grosse Kasinosaal. Det var gått mange år siden denne hallen, som er den fineste i Bern, var blitt benyttet av Jehovas vitner. Dommer Rutherford hadde talt der for over femten år siden, men deretter lyktes det fordomsfulle religiøse elementer å få vedtatt en bestemmelse som nektet Jehovas vitner å holde møter der. Denne bestemmelsen sto fremdeles ved makt, men da en bror på en meget vennlig måte henvendte seg til bestyrelsen og forsøkte å resonnere med dem om tilbedelsesfrihet og påpekte Jehovas vitners plettfrie fortid og samtidig fastholdt sin anmodning om å få leie salen, gjorde dette et meget gunstig inntrykk, og salen ble utleid til Jehovas vitner. Det var derfor i skyggen av en teokratisk seier at 890 forkynnere fra Bern med omegn møtte opp i Kasinosaal for å høre bror Knorr og bror Henschel. Når man kastet et blikk tilbake på Selskapets presidents foregående besøk der i landet, kunne man se hvor stor økningen hadde vært. I 1947 var det 1645 forkynnere, men nå er det 2756 som forkynner i fjellandet Sveits.
I Sveits, som overalt ellers, har det vært vanskelig å få tak i nok papir til trykkingen, men på grunn av den årvåkenhet brødrene har lagt for dagen når det gjelder å skaffe papir, har man holdt produksjonen av det trykte budskap gående. Når myndighetene baserer tildelingen på tidligere forbruk, må en organisasjon som er i vekst, forsøke å overvinne problemene. En rekke land får litteratur fra Sveits, som er et viktig sentrum for den teokratiske virksomhet.
TIL ØSTERRIKE
Man ble litt heftet på flyplassen i Zürich. Hver gang noen spurte om avgangstiden, utsatte folkene fra British European Airways tiden noen minutter. Til sist fikk man vite grunnen: Flyplassen i Wien var blitt stengt på grunn av det dårlige været, og man ventet på klarsignal fra de amerikanske myndighetene på flyplassen i Tulln i den russiske sonen i Østerrike. Da alt var i orden, lettet flyet og fløy via München og Linz, og til sist befant det seg over Wien. Skydekket lå lavt, og det tomotors flyet kretset over flyplassen mens det litt etter litt mistet høyde inntil det brøt gjennom skydekket noen få hundre fot over jorden. Det var et hyggelig øyeblikk da flyet endelig tok marken, for det betydde at de østerrikske brødre etter lange tider endelig ville få et besøk av Selskapets president. Brødrene var kommet igjennom Hitler-regimets undertrykkelse, den gang nazistene og kardinalen i landet hadde samarbeidet, og nå kunne de, skjønt de var okkupert av fire store militærmakter, få besøk av presidenten.
I mange år hadde Jehovas vitner og velvillige mennesker i Østerrike lest med stor glede om de reisene bror Knorr og bror Henschel hadde foretatt. Når de leste disse artiklene, pleide mange å spørre: «Når skal vi ha det store privilegium å få ha disse brødrene i vår midte og bli forent på en stor sammenkomst?» Endelig var den dagen kommet da de gode nyhetene om bror Knorrs og bror Henschels forestående besøk og en stor sammenkomst i Wien ble kunngjort i de 150 kretsene rundt om i landet.
Fylt med glede begynte enhver å gjøre travle forberedelser til festen. Det var naturligvis store og viktige forberedelser som måtte treffes i forbindelse med møtesalen, og brødrene i Wien visste også at de mange tilreisende ville trenge mat og losji, så de gjorde alt de kunne forat de skulle få det så bra som mulig. De som bodde i andre kanter av landet, begynte å samle penger til reisen, mens andre måtte ordne med feriene og sine private saker, slik at de ikke skulle gå glipp av en eneste time av samværet med brødrene.
Det var ikke lett å velge møtesal etter som Wien, selv om den er en by på 2 000 000 innbyggere, ikke har noen virkelig pen sal som var stor nok til å kunne romme det ventede antall, og årstiden tillot ikke at man samlet seg i friluft. Til sist falt valget på Konzerthaus. Det er et vakkert lokale hvor bare god klassik musikk blir spilt, og folk så forbauset opp da de så de lyse, gule plakatene som inviterte dem til å komme dit for å høre Mr. Knorr fra New York tale over emnet «Kan religionen overvinne verdenskrisen?» Det ble også strukket et banner tvers over inngangen til Konzerthaus som bekjentgjorde foredraget mange dager i forveien, og ingen av dem som gikk forbi kunne unngå å se det.
Bror Knorr og bror Henschel var blitt ventet torsdag 27. september kl. 15.00 på en bestemt flyplass sør for Wien. Til tross for regn og vind hadde en stor skare av brødrene glade begitt seg av sted og gått en hel time fra trikkens endeholdeplass fram til flyplassen for å gi bror Knorr, bror Henschel og bror Rütimann (fra Betelhjemmet i Sveits), som skulle tolke de engelsktalende brødre, en hjertelig velkomst. Små barn sto med blomsterbuketter i de små hendene sine, kinnene deres glødet av spent forventning, for de hadde allerede hørt så meget i forbindelse med bror Knorrs besøk. Og så kom skuffelsen. I siste minutt fikk de vite at flyet måtte gå ned på en annen flyplass vest for Wien. De få som hadde kommet med biler, greidde å komme tilbake til byen så tidlig at de rakk å møte den bussen som hadde brakt de tilreisende med fra den flyplassen, og de var glad over å være de første som fikk hilse på brødrene i Wien.
Samme dag var det stor spenning på de forskjellige jernbanestasjonene. Ekstratogene kom med hundrevis av brødre fra Steiermark, Kärnten, Salzburg, Øvre Østerrike, Tyrol og Vorarlberg. To hundre var også kommet fra Sveits, og noen brødre fra England, Italia, Nederland, Danmark, Sverige, Jugoslavia, Tyskland og Sambandsstatene, og de bidro til å gjøre det til en rent internasjonal sammenkomst. Språkvanskelighetene var snart overvunnet, og fremmede mennesker kom med bemerkninger om hvilket godt inntrykk det hadde gjort på dem å se den harmoni og kjærlighet som var mellom Jehovas vitner enda de aldri hadde sett hverandre før.
Fredag morgen den 28. september kl. 9.00 begynte sammenkomsten, og mer enn 2000 stemte i en lovsang til Jehova. I denne salen er man vant til at sangerne bare befinner seg på scenen, men denne gangen var det annerledes; alle i salen sang og det av et fullt hjerte. Antallet på de tilstedeværende vokste fra 2426 om fredagen til 2773 om lørdagen, og mange måtte stå.
Lørdagen brakte foruten møtets velsignelser, en hyggelig overraskelse. Bror Knorr ble intervjuet av en reporter fra Radiostasjonen II, og samme kveld, kl. 10.15, ble dette kringkastet. Det var blitt opplyst om dette i salen, og alle skyndte seg hjem og stilte radioen inn på den stasjonen. For første gang i Wien bar radiobølgene ut ord til ære for den Høyeste, han som hadde skapt dem. Klart og tydelig kunne man høre stemmene til bror Knorr, bror Rütimann og den herren som intervjuet dem. Hvilket vitnesbyrd var ikke dette for mange, deriblant også for dem som tror at de kan bli kvitt Jehovas vitner ved ganske enkelt å ignorere dem!
Det var en annen ting som var en god hjelp i averteringsarbeidet for det offentlige foredraget, og som ga mange anledninger til å avlegge vitnesbyrd for folk på gatene, i trikkene, i butikker og restauranter. Da sammenkomsten begynte, fikk alle et bittelite kort hvorpå det var trykt en innbydelse til folk om å komme og høre det offentlige foredraget. Dette lille kortet ble festet til kåpen eller jakkeoppslaget. Dette bidro sikkert til å gjøre Wiens befolkning nysgjerrig, og mange var takknemlig for å få en forklaring. Alle la merke til det, og Jehovas vitner ble byens samtaleemne. Det var disse små kortene som hadde fått radiostasjonen til å be om et intervju.
Programmet på sammenkomsten var fylt med instruktive og oppmuntrende taler av bror Knorr, bror Henschel og andre brødre. To taler som bror Franz, Selskapets visepresident, hadde holdt ved de andre store sammenkomstene, ble lest opp for brødrene, så de fikk et program som lignet svært meget på det deres brødre i London, Frankfurt og andre steder hadde hatt. Da menneskene med god vilje fant ut at alle talerne var heltidstjenere, bemerket mange som først nylig var blitt kjent med sannheten, hvor stor pris de satte på at det ikke var som i andre religiøse organisasjoner hvor man nok taler godt, men i det daglige liv ikke var villig til å gjennomgå de gjenvordigheter en sann Herrens etterfølger blir utsatt for.
De lykkelige timer fløy av sted, og søndagen, den siste dagen, kom bare så altfor fort. Alle tre salene i Konzerthaus så vel som foyeren og salongene var knyttet sammen med høyttalere. Lenge før klokken 15.00 da det offentlige foredraget skulle ta til, var hver eneste plass opptatt, og 4467 personer lyttet med den største oppmerksomhet til bror Knorrs redegjørelser. De var så logiske, i samsvar med fakta og bygd på Bibelen, at mennesker som aldri hadde hatt noe kjennskap til emnet før, uttrykte sin verdsettelse av det de hadde hørt, og en veldig applaus viste at forsamlingen og taleren var på samme bølgelengde.
Det var 3373 som ble igjen for å høre bror Knorrs avslutningsord. Da øyeblikket var inne til at bror Knorr måtte si «farvel», klappet brødrene så lenge at det syntes som om de med dette ville forsøke å holde ham igjen enda en liten stund.
Ved slutten av den annen verdenskrig, i 1945, viste den første rapporten fra Østerrike at det var 421 forkynnere som forkynte det gode budskapet om Teokratiet. Etter som årene er gått, er det kommet flere hundre til hvert år som tar del i forkynnelsen av Riket. I juni 1951 ble det nådd et høydepunkt på 2702 forkynnere. Det er mer enn uvanlig i et land hvor befolkningen er mer enn 90 prosent katolsk og hvor om lag 25 prosent av landet er okkupert av russiske styrker og underlagt kommunist-propagandaen. Brødrene er ved godt mot, og de er glad over den hjelpen de får av ni studenter fra Vakttårnets bibelskole Gilead, som blant annet omfatter avdelingstjeneren bror Voigt.
Både i Østerrike og i alle landene i Vest-Europa har den teokratiske organisasjon fått et godt rotfeste. Jehova har rikelig velsignet det arbeid som brødrene og søstrene har utført, og økningen har vært enestående. Den glede som de og deres brødre rundt om i verden har lagt for dagen, har sin årsak i de velsignelser de har fått, og også i de rapporter som på en eller annen måte er kommet gjennom det såkalte «jernteppe» fra de trofaste forkynnere i Øst-Europa. Skjønt arbeidet er blitt forbudt av kommunistmyndighetene, har de enkelte forkynnere av det gode budskap om Guds rike trofast holdt ved i sitt arbeid og forkynt for folket når og hvor som helst det har vært mulig. Til tross for voldsom motstand og at hundrevis av brødre er blitt fengslet, ble det i tjenesteåret 1951 nådd nye høydepunkter i antall forkynnere i Tsjekkoslovakia (3705), Ungarn (2583) og Jugoslavia (617). Dessuten var det over 15 000 som rapporterte i Polen. Men forkynnerne er i virksomhet også i andre kommunistiske land, og av og til hører man fra dem. Alt dette står som et vitnesbyrd om at det siste advarselsbudskap lyder slik som Jehova har forutsagt i Bibelens profetier, og Jehovas vitners fryktløshet og trofasthet mens de hevder den rene ubesmittede tilbedelse overfor sine og Guds fiender «er et bevis på ødeleggelse for dem [fiendene], men på frelse for [Jehovas trofaste]; og det er en antydning fra Gud». — Fil. 1: 27—29, NW.