Høydepunktet på sammenkomsten for Ren tilbedelse i Washington

FOR lang tid siden bestemte og erklærte Jehova Gud at bare de skapninger som tilber ham, vil få leve. Alle andre guder og de som tilber dem, vil bli utryddet for bestandig! At virkeliggjøringen av denne rettferdige tingenes tilstand nærmer seg med raske skritt, kommer klart fram når man betrakter den senere tids historiske hendelser. Den lange rekke av internasjonale sammenkomster som Jehovas vitner holdt i 1951, viser for eksempel tydelig at den rene ubesmittede tilbedelse av den høyeste Gud, Jehova, har veldig framgang over hele jorden.

Den første av disse sammenkomstene for rene tilbedere ble holdt i London i dagene 1.—5. august, fulgt av lignende stevner i Frankrike, Luxembourg, Belgia, Nederland, Tyskland, Danmark, Finnland, Sverige, Norge og Østerrike. Alle disse sammenkomstene som når det gjaldt tilslutning slo alle rekorder, hadde det samme gjennomgangstema: ren, sann tilbedelse til ære og opphøyelse av Jehova! Det passet derfor godt at en slik rekke av storslagne sammenkomster skulle bli avsluttet to uker etter sammenkomsten i Wien med en lignende sammenkomst i Washington på Griffith Stadion, det største forsamlingssted som var tilgjengelig og som var blitt leid fra 12.—14. oktober.

FESTFORBEREDELSER

Det ble skaffet åtte eller ni tusen plasser i hoteller og gjestgiverier innenfor en radius av 80 kilometer fra stadion, og noen hoteller lagde til og med om spisesalene sine til soverom for vitnene. Men selv dette løste på ingen måte innkvarteringsproblemene. Tusenvis av rom måtte skaffes hos private. Enkelte radiostasjoner hjalp til i dette uvanlige arbeid og oppfordret sine lyttere til å henvende seg til Innkvarteringskomitéen. En mann som reagerte på det, sa at han skulle reise bort akkurat de dagene, men han ville legge inn nøkkelen til naboene, så kunne bare vitnene komme og være som hjemme i leiligheten hans. Takket være denne store gjestfrihet ble ni konventdeltagere godt innkvartert der. Etterat 19 000 timer var blitt brukt i arbeidet med å gjennomtråle distriktet Columbia over tre ganger, lyktes det til sist å få plasert 22 000 i privathjem.

Det var litt av et problem hvordan man skulle greie å servere alle deltagerne mat i den trange passasjen under tribunene, men ved Guds ufortjente godhet ble også dette problemet løst til største forundring for verdslige iakttagere. En hel stab av rørleggere, mekanikere, elektrikere og snekkere — alle innvigde Herrens tjenere satte i gang, og ikke lenge etter hadde de lagd kjøkken og spisesal. En gammel utrangert dampkjel ble rigget til, og ved hjelp av en gassbrenner fikk man utviklet 15 punds trykk i sju mindre kjeler. Kjøttkverner, blande- og skrellemaskiner, maskiner som kunne skjære opp brød, en hel rekke store, dype stekepanner og tre store stekeovner ble også installert, samt en veldig oppvaskmaskin med en kapasitet på 14 000 serveringsbrett i timen.

Da helseinspektøren så de store galvaniserte kjelene som ble varmet opp med damp og som stadig inneholdt rykende varm kaffe som Nescafé Corporation hadde bidratt med, utbrøt han forbauset: «Genialt!» Hvor «geniale» Jehovas folk er til å overvinne vanskeligheter i forbindelse med sammenkomster, ble også tydelig vist da det gjaldt å skaffe nok trematerialer. En manglet en hel del, og et av vitnene stilte en teig av sin egen skog til disposisjon. Andre vitner hogde, og seks uker senere ved konventet, spiste deres brødre og søstre ved bord som var lagd av den skogen.

Mellom fire og fem tusen velsmakende måltider ble servert i timen, og i løpet av de tre dagene ble det konsumert over 5,4 tonn poteter, nesten 6 tonn kjøtt og fisk, 36 000 bokser melk og 51 000 kopper kaffe. Hertil kommer det forfriskningsstedene serverte, 36 000 smultringer som ble lagd på stedet, 48 000 smørbrød, 49 000 stykker pai, 72 000 iskremer og 80 000 varme pølser.

Fredag kveld var det 31 688 til stede. Det var en av de store overraskelsene, dette at det kom så mange. Reserverte vogner kom fra Cincinnati, Chicago og Detroit i tillegg til ekstratog med reserverte vogner fra New York. Mer enn sytti leide busser rullet inn fra nord, sør og vest. Mange kom luftveien, men de fleste kom med bil. Det kom representanter fra hver eneste stat i USA, fra Canada og Mexico, fra El Salvador og Panama, fra Columbia, Ecuador, Peru og Chile og fra øyene rundt omkring — Cuba, Haiti, Puerto Rico, Newfoundland og Hawaii — og alt dette bidro til å gjøre det til en internasjonal sammenkomst for den vestlige halvkule.

Grunnen til at denne store skare var kommet sammen, var ikke bare for å nyte et festmåltid ved Herrens bord, men også for å vise Washingtons innbyggere, både høye og lave, hva som er ren, ubesmittet tilbedelse av Jehova Gud. Dette innebar at de ville gå fra hus til hus, blande seg med menneskene på gatene, snakke med dem på deres arbeidsplasser og innby alle til å komme og høre og se selv og få et førstehånds kjennskap til at det finnes en gruppe sanne kristne som utgjør kjernen i en ny verdens samfunn. Dette var programmet for fredag morgen, og etter å ha hørt G. Hannans tale «Innsamlingen av de andre får», dro forkynnerne ut på feltet.

Det ble delt ut 1 000 000 løpesedler til innbyggerne i Washington. Gjennom dem ble det oppfordret til å komme og høre Selskapet Vakttårnets president tale over et emne som allerede var et samtaleemne over hele Europa, nemlig «Kan religionen overvinne verdenskrisen?» I løpet av de tre dagene skaffet forkynnerne seg 2 234 bibler, 22 310 blad, 38 890 store bøker, 105 000 brosjyrer (innbefattet dem som ble delt ut etter det offentlige foredraget), og 320 000 traktater. Det «internasjonale» preg ble også her understreket, for denne litteraturen var på 27 forskjellige språk.

VIKTIG RETTLEDNING FOR REN TILBEDELSE

Etter 15 minutters innledende sang holdt sammenkomstens ordstyrer, C. A. Steele, fredag ettermiddag en tale over emnet «Forvandling ved å fornye sinnet». Den nåværende tingenes ordning med dens falske former for tilbedelse går på den veien som leder til tilintetgjørelse, og det kan ikke gjøres noe for å reformere den. Jehovas sanne tilbedere må derfor følge apostelen Paulus’ råd: «Slutt med å la dere forme etter denne tingenes ordning, men bli forvandlet ved at dere fornyer deres sinn.» — Romerne 12: 2, NW.

«Fortsett i tjenesten» var den neste talen på programmet, og den ble framført av H. C. Covington. Du må være aktiv i vitnearbeidet og være utholdende så du ikke faller bort på denne siden av seiren. Det må ikke være slik at du arbeider bare hver gang du får litt stimulans, og heller ikke må du være som en meteor som flammer klart opp på himmelen, og så dør fullstendig bort. Du må tjene hele tiden, til stadighet.

Den neste timen var avsatt til å styrke en svak gren av den teokratiske tjeneste, nemlig selve kretsbokstudiene. Fire brødre (J. T. Gorra, D. Adams, M. Quackenbush og E. R. Wilson) behandlet dette emnet, og ved sterke og logiske argumenter og praktiske demonstrasjoner fikk konventdeltagerne mange viktige og nye impulser. Følgende ting ble særlig framholdt: Kretsbokstudiet er et sentrum for sinnets utvikling, et lærdomssenter for både gamle og nye forkynnere, et sted for uformelle offentlige møter og et sentrum for tjenesten som kan dirigere forkynnernes gruppearbeid.

Og så var tiden inne for ettermiddagens møte, og den veldige flombelysningen — det var ialt 800 lyskastere — gjorde det så lyst som om det skulle være midt på dagen. Etter tretti minutter med «Sanger og opplevelser» fulgte en times foredrag av A. D. Schroeder, registrator ved Vakttårnets bibelskole Gilead i South Lansing, New York. Det var et meget vitenskapelig foredrag som var bygd over New World Translation of the Christian Greek Scriptures, [Den nye verdens oversettelse av de kristne greske skrifter] som første gang ble gitt ut for et år siden på Jehovas vitners store internasjonale konvent på Yankee Stadion i New York. Bror Schroeder påpekte denne oversettelsens store overlegenhet og fordeler, noe som har gjort den meget ansett blant fremtredende bibelforskere som ikke er Jehovas vitner.

Deretter ga visepresidenten for Selskapet Vakttårnet, F. W. Franz, en meget interessant beretning om de reiser han nylig hadde foretatt i Europa og de mange sammenkomster for ren tilbedelse han hadde overvært. Dette var ikke noen kald rapport med tall og slikt, men en som behandlet ting som gikk direkte til hjertet, og personlige inntrykk, og som viste den teokratiske organisasjons enhet, fred og trivsel. Det spilte ingen rolle hvilket land han besøkte eller hvilket språk han talte, bror Franz fant den samme ånd, den samme kjærlighet og hengivenhet til Jehova blant de sanne tilbedere i hvert eneste land.

Bror Franz fortalte også om noe som hadde hendt samme dag klokken 12.30. Bror E. A. Kennedy fra Vest-statene som var ammunisjonsoffiser i det samme artillerikompani som president Truman var kaptein for under den første verdenskrig, besøkte Det Hvite Hus hvor han ble mottatt av general Harry H. Vaughan, Trumans personlige militære rådgiver. Etter å ha oppfrisket gamle minner (Vaughan tjenestegjorde også i samme kompani) spurte bror Kennedy om det var mulig å få hilse på sin gamle sjef, president Truman. Og det gikk greitt. Generalen tok ham uten videre med inn på presidentens kontor, og bror Kennedy oppfrisket bekjentskapet med sin tidligere kaptein. Deretter forklarte han hvorfor han var i Washington, nemlig for å være til stede ved Jehovas vitners sammenkomst for ren tilbedelse, og etter som Truman nylig hadde kommet inn på uenigheten innen religionen i en tale for religiøse pilegrimer som hadde vært forsamlet i Washington, så kom bror Kennedy nå for å gi ham et eksemplar av boken What Has Religion Done for Mankind? [Hva har religionen gjort for menneskeheten?] hvori han ville finne årsaken til uenigheten. Presidenten tok imot boken. Bror Franz unnlot imidlertid å nevne hvem som skulle foreta gjenbesøket, men foreslo at presidenten skulle gjøre som borgermesteren i Frankfurt hadde gjort, overvære søndagens offentlige foredrag.

DEN ANNEN STORE DAG

Lørdag morgen holdt M. G. Henschel en enkel og likefram tale til konventdeltagerne og spesielt for de nyinteresserte som bare for kort tid siden hadde slått lag med Jehovas vitner. Han forklarte dem hensikten og betydningen med at man innvier seg til Gud og tar dåpen, skritt som må tas av hver og én som forlater den falske religion og vender seg til den rene tilbedelse av Jehova. Etter denne talen ble det døpt 558 menn, kvinner og barn av alle aldre og fra mange nasjoner. Ved sin dåp ga de et tydelig vitnesbyrd om at den rene tilbedelsen har framgang på jorden. Så fulgte en post som viste forskjellige metoder man kunne benytte seg av ved presentasjonen av det gjeldende tilbud, et abonnement på Våkn opp! Deretter dro forkynnerne ut på feltet hvor de kunne være til ettermiddagens møte begynte kl. 14.00 med sanger og erfaringer.

Ingen som var til stede vil glemme den vedvarende aplaussen som rystet Yankee Stadion foregående år da man fikk forklaringen på Salme 45: 17 angående den nye verdens fyrster. Det var derfor med den dypeste forventning og største interesse konventdeltagerne i Washington lyttet til F. W. Franz da han talte om Esaias 32: 1, «Fyrstene skal styre etter rett.» Han viste at dette ikke er en profeti som dreier seg om tiden etter Harmageddon, men snarere en som får sin oppfyllelse i dag. Derfor er sarim i den bibelske betydningen av ordet, allerede i full virksomhet i Guds synlige organisasjon, til ære for Jehova og til velsignelse for Hans folk.

Den rekke foredrag som deretter fulgte, gjaldt pionergjerningen. Det viste seg at fem av seks pionerer på pionerlisten var til stede i Washington, hele 5032. Og likevel, som T. J. Sullivan, W. H. Wheeler, L. A. Swingle og H. E. Miller framholdt, er det et skrikende behov for pionerer. Pionergjerningen er den viktigste beskjeftigelse man kan ha. Innvigde Guds tjenere som ikke av bibelske grunner er forhindret, skulle innstille seg på pionerlivet, tre inn i pionernes rekker og bli der. Derved ville de unngå denne gamle verdens forhindringer og snarer. Hvor alvorlig konventdeltagerne tok denne alvorlige og likefremme talen, ble vist ved at 1157 spurte etter og fikk pionersøknadsskjemaer!

Om ettermiddagen var det 40 639 til stede, og dermed falt den tidligere tilskuerrekorden for Griffith Stadion som ble satt ved verdensmesterskapet i baseball i 1924. Lørdag kveld steg tallet til 42 936, og det var bra, for foruten at flere som hadde vært til stede ved sammenkomstene i Europa, fortalte om sine erfaringer, ble det holdt to viktige taler. Den første av disse «Se med fatning verdens ende i møte», ble holdt av Grant Suiter, Selskapet Vakttårnets sekretær. Han trakk opp kontrastene mellom den ro de som tilber den nye verdens Gud, Jehova, legger for dagen, og den forvirring de stiller til skue som tilber denne gamle verdens gud, Djevelen.

Da presidenten for Selskapet Vakttårnet, N. H. Knorr, gikk ut til plattformen for å holde kveldens hovedtale «Den rene ubesmittede tilbedelses triumf», ble han hilst med stor begeistring, for han var nettopp kommet tilbake fra rekken av européiske konventer. Fra begynnelse til slutt var talen hans preget av en tydelig og begeistret tillit. «Jehova utfordrer alle denne verdens guder,» sa han. Ikke bare Indias 330 000 000 guder, men også guden i Kreml og paven i Vatikanet, Dalai Lama i Tibet og alle de øvrige. Gudenes kamp er nær, og det er ingen som helst tvil om hvem som vil vinne. «Kampen kan bare få ett utfall, og Jehova vil seire som Gud, den eneste levende og sanne Gud i universet!»

HØYDEPUNKTET BLE NÅDD AVSLUTNINGSDAGEN

Programmet for avslutningsdagen var virkelig spekket med verdifulle og oppmuntrende ting. Om morgenen var det anledning til å få høre enda flere uttrykke sin verdsettelse av de européiske konventene, og deretter ga K. M. Jensen en meget interessant beretning om sitt besøk på Island og i de skandinaviske land. U. V. Glass talte om «Frivillige på Hans veldes dag», og holdt fram at Jehovas vitner ikke blir tvangsinnrullert slik innbyggerne i denne gamle verden blir det. Nei, de tjener frivillig og med glede fordi de har kjærlighet til Gud og hans rike. Avdelingstjeneren i Canada, Percy Chapman, holdt deretter en meget kraftig tale om enkelte av Daniels profetier som er blitt oppfylt fra og siden 1918. Morgenens program ble avsluttet med C. Quackenbush’s meget livfulle tale over emnet «Guds ord er en sikker veileder.» Det er ikke vitenskapsmennene, heller ikke politikerne eller de økonomiske trollmenn eller de sosiale reformatorer — nei, — det er ikke disse blinde, snublende og usikre ledere — men det er Bibelen, Guds sannhetsord, som er den eneste sikre veileder.

Etter som det var så mange spansktalende konventdeltagere til stede, ble det søndag klokken 12.45 arrangert et møte utenfor programmet for dem. Det korte varslet og den veldige trengselen inne på stadion bidro nok til at mange ikke kunne møte opp. Men de 162 som møtte, satte sikkert pris på tiltaket. Med liv og begeistring hørte de på John Burgeois, en spansk områdetjener i Sambands-statene, som ga et resymé av det som hadde skjedd på sammenkomsten fram til da. George Papadem, en representant fra Cuba, berettet deretter om hvilken vidunderlig framgang Rikets arbeid har der på øya. Og til slutt berettet Fred Franz om sammenkomstene for ren tilbedelse i Europa.

KAN RELIGIONEN OVERVINNE VERDENSKRISEN?

Hvor mange ville komme for å få vite svaret? Det var konventdeltagernes store spørsmål etter som tiden nærmet seg for det offentlige foredrag. Foredraget var blitt godt bekjentgjort. Ikke bare forkynnerne selv, men også de største avisene i Washington, og radio- og televisjonsstasjonene hadde gitt sammenkomsten en god del publisitet. Det var tydelig at Griffith Stadion ikke kunne romme alle selv om det var blitt satt opp 4000 ekstra stoler inne på selve banen. Sylvan Friluftsteater ble derfor leid. Teatret ligger like ved det 555 fot høye Washington-monumentet, og det ble truffet foranstaltninger for å overføre talen dit. Mens begge disse plassene begynte å fylles, sørget et orkester på 70 musikere og Selskapets Radiostasjons mannskor, som består av 18 brødre fra Brooklyn Betel-familien, for musikken ved å framføre vakre melodier fra Rikets sanger.

Da stadion var fylt til trengsel og 10 000 var forsamlet i Sylvan-teatret, holdt N. H. Knorr sitt nå så verdensberømte foredrag for den veldige forsamlingen på 57 500. Hvilken fryktløs tordentale mot kristenhetens forsømmelighet! Hvilken fryktløs forkynnelse av Jehovas vrede mot dens religiøse ledere! Bror Knorr var i fin form. Hele systemet av mikrofoner, forsterkere og høyttalere fungerte utmerket og la ingen demper på gløden i hans tale. Det var til og med en avdeling med 40 høreapparater for tunghørte, og i en annen avdeling arbeidet en tolk febrilsk med hendene sine for å gjengi hver stavelse for de døvstumme som satt foran ham. Over 200 lydbåndapparater tok opp hver eneste nyanse i denne kraftige talen til beste for tusener som ikke hadde anledning til å være til stede. Det var i sannhet en verdig avslutning på denne rekken av nasjonale og internasjonale sammenkomster for ren tilbedelse i 1951!

Før denne store sammenkomsten i Washington gikk over i historien, kom konventtjeneren J. O. Groh med sin konventrapport, og så holdt bror Knorr avslutningstalen på denne velsignelsesrike tre dagers sammenkomsten. Han talte om «Enheten i Guds synlige organisasjon», og han holdt også fram det spesielle arbeid som skulle utføres av alle som i 1952 ville ha del i den rene, ubesmittede tilbedelse, det arbeid som blir oppsummert i årsteksten for 1952: «Si til de fangne: Gå ut!» — Esaias 49: 9.