Toleranse i enhetens og økningens interesse
BLANT de onder som plager denne fordervede, døende gamle tingenes ordning, er intoleranse. Hvor vi enn ser, finner vi bekreftelse på det. Spørsmålet om intoleranse når det gjelder raser blir hissig debattert i Sør-Afrika akkurat som det blir det overalt i Sambandsstatene. Ideologisk og politisk intoleranse gjør seg ikke bare gjeldende i landene bak Jernteppet, men også i mange demokratiske land. Og religiøs intoleranse, som går helt tilbake til den første menneskelige morder, Kain, viser seg i forsøkene på å tvinge den ikke-katolske befolkning i Montreal og New York til å helligholde katolske helligdager; i vanhelligelsen av jødiske graver i Tyskland; i steiningen av protestantiske kirkebygninger i Colombia, for ikke å snakke om den verdensomfattende intoleranse som kommer til uttrykk imot Jehovas vitner.
Intoleranse er en dårlig frukt. De som i en eller annen form praktiserer det, kan umulig ha eller tilhøre den sanne religion eller rene tilbedelse av Jehova Gud. «For det er ikke noe godt tre som bærer råtten frukt, og det er heller ikke noe råttent tre som bærer god frukt. For hvert tre kjennes på sin frukt.» — Lukas 6: 43, 44, NW.
De som legger intoleranse for dagen, kjenner ikke Gud, for han er en overmåte tolerant Gud. På hvilken måte har Jehova vist toleranse? Det har han gjort ved at han har tolerert denne onde gamle tingenes ordning i over fire tusen år. Enkelte mennesker som har lidd under urettferdighet og undertrykkelse, har dratt Guds visdom i tvil fordi han har tillatt disse forholdene å råde, og de har anklaget Gud for å ha sympati for ondskapen. Men slike mennesker viser at de mangler forståelse. Selv om David hadde lidd meget på grunn av den misunnelige kong Saul, ga han ikke Gud skylden for det. Han viste at han hadde den rette forståelse da han uttrykte seg på denne måten: «Du er ikke en Gud som har behag i ugudelighet: den onde får ikke bo hos deg. Overmodige får ikke stå fram for dine øyne; du hater alle dem som gjør urett. Du lar dem som taler løgn, gå til grunne; den blodgjerrige og falske mann er en vederstyggelighet for Herren.» — Sl. 5: 5—7.
Hvorfor Gud har tolerert ondskapen
Jehova har gjentagne ganger vist at han er i stand til å gjøre ende på all ondskap. Når det forholder seg på den måten, kan vi være sikker på at han ikke ville ha tolerert den nå hvis han ikke hadde meget gode grunner for å gjøre det. Hvilke grunner er så det? Det er de samme grunner som gjorde at han skånet Farao en tid: «For nå hadde jeg allerede rakt ut min hånd og ville slått deg og ditt folk med pesten, så du var blitt utslettet av jorden; men derfor lot jeg deg bli i live at jeg kunne vise deg min makt, og mitt navn kunne bli kunngjort over hele jorden.» (2 Mos. 9: 15, 16) Jehova besvarte den gang til sin fordel ikke bare spørsmålet «Hvem eier jorden og er dens hersker?» men han lagde også et profetisk bilde av den tiden da han til sin fordel vil besvare spørsmålet «Hvem eier universet og er dets hersker?»
Helt siden opprøret i Edens hage er Guds overhøyhet blitt dratt i tvil. Gud har tolerert ondskapen for å gi Djevelen full anledning til å vise at han ikke kan forbedre seg, og for å gi ham anledning til å bygge opp til full styrke sin organisasjon, som består av demoner (falne engler) og denne verdens nasjoner. Jehova Gud vil da i sin egen beleilige tid legge sin overlegne makt for dagen og ødelegge Satan og hele hans organisasjon akkurat som han tilintetgjorde Farao og hans hærskarer i Det røde hav. Det vil avmerke slutten på Guds toleranse overfor Satan og hans onde verden. — 1 Joh. 5: 19; Åpb. 12: 7—10; 18: 21; 19: 19, 20.
Denne hevdelse av Jehovas navn og overhøyhet teller mer enn all den lidelse Gud har tillatt å komme over menneskeslekten. Men Gud har samtidig oppnådd meget betydningsfulle formål ved å la sine skapninger lide urettferdig. Satan skrøt av at han kunne vende alle mennesker bort fra Gud. For å bevise at Djevelen er en løgner tillot Gud ham å forsøke seg på det. Som det blir vist av Jobs bok (kapitlene 1 og 2), innebar dette å la Djevelen friste menneskene og påføre dem lidelser. De som sto fast under prøven, ville derved forsvare Jehovas side av stridsspørsmålet, og ville bevise sin egen lydighet og ustraffelighet og få del i Guds nye rettferdige verdens velsignelser. «Om nå Gud, skjønt han hadde viljen til å vise sin vrede og kunngjøre sin makt, i stor langmodighet tålte vredens kar som var skikket til undergang, forat han kunne kunngjøre sin herlighets rikdom over miskunnhetens kar, . . . hva så?» I betraktning av slike betydningsfulle resultater er det sannelig helt berettiget at Gud lar sine skapninger lide urettferdig. — Heb. 5: 8, 9; Rom. 9: 17—26, NW.
Jehova har ikke bare vist toleranse overfor dem som har praktisert forsettlig ondskap, men han har samtidig vist barmhjertighet overfor dem som har innvigd seg til å gjøre hans vilje, og derfor traff han foranstaltningen med sin Sønns offer for å bortta deres synd. (Joh. 3: 16) Etter som Gud er barmhjertig og alltid er villig til å tilgi oss vår synd når vi vender oss til ham i oppriktig anger, skulle da ikke også vi vise barmhjertighet mot dem som krenker oss eller synder mot oss? (1 Joh. 2: 1, 2) Saken er at hvis vi selv skal få tilgivelse, må vi også tilgi andre: «Og forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere.» Derfor sa også Jesus. «Lykkelige er de barmhjertige, for dem skal det bli vist barmhjertighet.» — Matt. 6: 12; 5: 7, NW.
Vær tolerante overfor hverandre
Enkelte ganger begynner kristne en tåpelig diskusjon om slike ting som kostholdet. Den ene påstår at vegetabilsk føde er best og at alle kristne skulle være vegetarianere, mens den andre påstår at kjøtt er uunnværlig. Den første vil peke på det faktum at Adam ikke fikk kjøtt å spise, og den andre vil peke på det faktum at jødene fikk påbud om å spise kjøtt. Og slik vil de diskutere fram og tilbake.
Å begynne å strides om slike uvesentlige ting er å legge for dagen en intoleranse som ikke fører til noe og som er stikk i strid med det enkle råd Paulus gir i Romerne 14: 2—4 (NW): «Den ene har tro til å spise hva som helst, men den som er svak, spiser grønnsaker. Den som spiser, må ikke se ned på den som ikke spiser, og den som ikke spiser, må ikke dømme den som spiser, for Gud har tatt imot ham. Hvem er du som dømmer en annens tjener? For sin egen herre står eller faller han. Men han skal bli stående, for Jehova kan la ham stå.»
Hvor tåpelig er ikke dette av kristne som har samme oppfatning når det gjelder ting som virkelig er av betydning: Riket, spørsmålet om overhøyhet og hevdelse av Jehovas navn, nødvendigheten av å bevare sin ustraffelighet og holde seg atskilt fra verden, hva Bibelen lærer med hensyn til grunnlærdommene; som har den samme forståelse av profetienes oppfyllelse, og som også arbeider side om side med å forkynne det gode budskap om Guds rike offentlig fra hus til hus! Ja, hvor tåpelig er det ikke av kristne, som er enige på alle disse områdene, å tillate splittelse seg imellom, å la seg vikle inn i diskusjoner, å tillate misforståelser og bitterhet å komme opp mellom seg og sine brødre om slike uvesentlige ting som kostholdet eller hvilke av de mange behandlinger for å helbrede menneskeslektens sykdommer som er den beste! Ja, det er ytterst tåpelig i betraktning av faren for at noen kan snuble og falle fra sannheten på grunn av slike diskusjoner.
Gagnlig toleranse betyr å unngå slike unyttige spørsmål. Vi bør omhyggelig unnlate å støte andre som kanskje ikke er så modne at de er klar over det tåpelige i å være ivrige talsmenn for slike uvesentlige ting, og vi bør på den annen side heller ikke vekke anstøt ved å være slike ivrere selv. Dette er summen og det vesentlige innhold av Paulus’ råd i 1 Korintierne 10: 25—30. Vi bør i slike tilfelle for andres samvittighets skyld gi avkall på den frihet vi har til å velge. For saken er når alt kommer til alt at «Guds rike betyr jo ikke å spise og drikke, men det betyr rettferdighet, fred og glede med hellig ånd.» — Rom. 14: 17, NW.
De som anser maten for å være av så overmåte stor betydning, står for øvrig i fare for å gjøre den samme feilen som Esau, som solgte sin førstefødselsrett for en rett linser. Eller de blir som Marta, som var så travelt opptatt med tilfeldige materielle ting at hun forsømte de ting som var av virkelig betydning. Kristne Ordets tjenere som forsømmer deler av det åndelige festmåltid på sammenkomstene for å få først av den materielle føde, viser at de er mer lik Esau og Marta enn Jakob og Maria!
Toleranse til beste for økning
Det er ikke slik å forstå at de kristne skal være vaklende og uten prinsipper, slett ikke! Når betydningsfulle spørsmål dukker opp og det gjelder Guds Ords prinsipper, vil sanne kristne ikke inngå noe kompromiss. Uansett hvor upopulære det vil gjøre dem vil de nekte å hylle mennesker, å bøye seg for bilder eller lignende, å ta blodoverføringer, osv. Men de vil derimot ikke slutte å forkynne det gode budskap så lenge de har tunger og det finnes noen å snakke til. Men der hvor det ikke gjelder prinsipper, hvor intet direkte påbud av Gud ville bli brutt, vil de med glede gjøre innrømmelser og beredvillig ignorere sine egne personlige ønsker for å hjelpe andre på veien til frelse i stedet for å få dem til å snuble. Paulus uttrykte det slik: «Hvis mat får min bror til å snuble, vil jeg aldri mer spise kjøtt, forat jeg ikke må bringe min bror til å snuble.» — 1 Kor. 8: 13, NW.
Kristne Ordets tjenere må også vise toleranse overfor dem de vil gi Guds ords melk (Heb. 5: 12), for eksempel overfor dem som har gjort det til en betydningsfull sak å overholde sabbaten. På Paulus’ tid var det enkelte av de jøder som ble kristne, som følte en sterk tilbøyelighet til å holde sabbaten. Grekerne og andre som ikke hadde vært under moseloven, hadde derimot ingen vanskeligheter med å forstå at Jehova naglet den til Kristi torturpel. (Kol. 2: 14) På samme måte er det i dag mange som strengt holder den sjuende dagen. Den kloke Ordets tjener vil vise kristen toleranse og ikke til stadighet framholde det faktum at dette ikke lenger er nødvendig. Han vil heller ignorere dette mindre betydningsfulle punktet og sette alt inn på å framholde sannheten om hovedpunktene, Riket og Jehovas navns rettferdiggjørelse. I slike tilfelle bør man huske at «en Herrens slave behøver ikke å stride, han må være taktfull mot alle». (2 Tim. 2: 24, 25, NW)
Det samme vil være tilfelle når det gjelder andre mindre betydningsfulle religiøse yndlingsidéer som enkelte ønsker å verne om.
Kristne Ordets tjenere vil også legge gagnlig toleranse for dagen når det gjelder klesdrakten; de vil ikke kreve at de som skal overvære deres møter, må være så og så velkledte. De vil heller ikke gjøre forskjell på rik og fattig, opphøye den ene og vanære den andre. All slik favorisering er en form for intoleranse som Bibelen fordømmer på det strengeste: «Dere ser med velvilje på ham som går i de fine klærne og sier: ’Sett deg her på en fin plass,’ og dere sier til den fattige: ’du kan stå,’ eller: ’Sett deg her ved siden av min fotskammel,’ . . . hvis dere fortsetter å vise partiskhet, gjør dere synd, for loven stempler dere som overtredere.» — Jak. 2: 1—9, NW.
Kristen toleranse betyr også at når vi er opptatt med å undervise andre i Guds ords sannhet, vil vi overse deres personlige vaner, som for eksempel bruken av tobakk. Vi bør heller ikke stikke vår nese i de menneskers personlige anliggender eller fortid som vi studerer Bibelen med. Ingen av oss har noe å skryte av med hensyn til hva vi var før vi kom til Herren og hans organisasjon. (1 Kor. 6: 9—11) Så lenge folk hungrer etter sannheten, bør vi gi dem den. Når de fortsetter å vokse i kunnskap og forståelse, og stadig har omgang med Jehovas folk, vil de se en ren organisasjon, og det vil begynne å gå opp for dem at de også bør avlegge urene vaner.
Hvis vi vil ha del i den økningen som nå finner sted, ved å hjelpe andre til å se det privilegium de har ved å kunne innvie seg til Jehova Gud gjennom Kristus Jesus, da må vi vise toleranse. Hvis vi elsker vår neste som oss selv, vil vi ha tålmodighet med ham og ikke unødig få ham til å snuble. Hvis han trenger undervisning med hensyn til mat og drikke, helligdager, eller når det gjelder personlige vaner, la oss da være taktfulle mot ham angående disse tingene. Kjærligheten vil med glede nekte seg visse ting slik at andre kan bli hjulpet, for er ikke andres evige skjebne av langt større betydning enn våre personlige rettigheter og behageligheter? — Rom. 14: 14—20.
Oppfyllelsen av Bibelens profetier viser at vi lever i den mest betydningsfulle tid i menneskeslektens historie, fordi Guds rike som de kristne har bedt om i 1900 år, er blitt opprettet og Kristus er nærværende. (Matt. 24: 1—51; Åpb. 11: 15—18) Dette rike vil snart hevde Jehovas navn og overhøyhet ved å feie vekk all ondskap og opprette en ny rettferdighetens verden. (2 Pet. 3: 7—13) Ved å sette Riket først i vårt liv og ved å konsentrere oss om å forkynne budskapet om Riket, vil vi unngå å bli ledet bort fra vår virkelige oppgave på grunn av slike betydningsløse ting som om vi skal spise kjøtt eller grønnsaker, om vi skal drikke kaffe, te eller alkoholiske drikker eller på grunn av tvilsomme personlige vaner.
«Vi som er sterke, bør bære deres svakheter som ikke er sterke, og ikke være oss selv til behag. Enhver av oss skal behage sin neste, i det som er godt for hans oppbyggelse.» (Rom. 15: 1, 2, NW) Intoleranse er den falske tilbedelses råtne frukt. Kristen toleranse er den sanne tilbedelses gode frukt, som fører til enhet og økning.