Prest og talsmann for villfarelse i knipe

ET VELVILLIG menneske som studerte Bibelen med en av Vakttårnets misjonærer i Uruguay, arrangerte for ikke lenge siden et møte mellom sin prest og denne misjonæren.

Presten var ikke sen om å åpne den lille konferansen der i hjemmet med å stille følgende spørsmål i en sarkastisk tone: «Taler De gresk?» Da misjonæren svarte at han ikke var gresk, men amerikansk, og bare kunne engelsk og spansk, prøvde presten å få en slutt på samtalen ved å si at etter som Bibelen var skrevet på gresk, så ville han bare gå med på å diskutere den hvis misjonæren forsto dette språket. Misjonæren gjorde imidlertid oppmerksom på at Bibelen også delvis var skrevet på hebraisk, og at presten derfor også måtte kunne mestre hebraisk hvis han skulle ha en samtale på slike betingelser.

Misjonæren tilføyde videre: «Husets katolske frue fortalte meg at De personlig har oppmuntret henne til å lese Bibelen, men hun sa ikke noe om at De hadde insistert på at hun måtte lese den på gresk.» Misjonæren vendte seg til fruen og spurte: «Ba presten deg å lese Bibelen på gresk?» Damen svarte naturligvis: «Nei, han ga meg en spansk bibel.» Da dette spørsmålet var vel overstått, kunne samtalen fortsette.

Misjonæren henstilte først til presten å vise gruppen hvilken bibelsk støtte han kunne finne for den katolske kirkes lære om skjærsilden. Etter som ordet ikke engang forekommer i Bibelen, hadde ikke presten annet å gjøre enn å henvise til en passus i den apokryfiske Makkabeerboken, som i virkeligheten heller støtter løftet om en oppstandelse enn tanken om lidelser i en skjærsild. Deretter ba misjonæren presten om bibelsk støtte for læren om treenigheten. Da han ikke kunne komme med et eneste skriftsted, ble han så bedt om å vise hvilken støtte Bibelen gir læren om sjelens udødelighet. Presten ble atter en gang svar skyldig, og han begynte å trave opp og ned på gulvet som en løve i bur, og sa at han ikke var kommet for å la det se ut som om han var en narr ved å få slike spørsmål av en kjetter.

Husets frue klarte imidlertid å få presten til å sette seg igjen, og denne gangen sa misjonæren at etter som presten ikke ønsket å besvare spørsmålene, så ville gjerne han benytte anledningen til å vise ham de skriftstedene som godtgjør at sjelen virkelig er dødelig. Presten samtykket i å høre på dem. Da misjonæren leste fra Josva om dyresjeler som dør og fra Predikeren om menneskesjeler som dør, innrømmet presten merkelig nok at disse skriftstedene var riktige selv om de gikk kirkens lære imot. Men han la til at vanskeligheten med protestantene er at de ikke vet at ordet «sjel» er feilaktig oversatt både i katolske og protestantiske bibler, og at selv om det er sant at sjelen dør, så kan ikke ånden dø. Men da han ble stilt ansikt til ansikt med skriftstedet i Predikeren om at alle åndene vender tilbake til Gud, forsto han at han dermed kom i et dilemma, for det ville bety at selv åndene til de aller ondeste menneskene måtte vende tilbake til Gud, og da ville det ikke bli noen tilbake som kunne komme til skjærsilden eller til helvete, som han påsto. — Pred. 12: 7.

Han prøvde å berge seg ut av dette ved å forklare at misjonærene ikke kunne gresk, og at dette ordet ånd ikke var ånd, men et annet ord, og han nevnte et ord med en merkelig klang som han påsto var det opprinnelige greske ordet. Misjonæren beklaget at han ikke kunne gresk selv, men sa at han hadde med seg et eksemplar av Strongs konkordanse, og at de kunne finne det opprinnelige greske ordet i den. Ordet i skriftstedet i Predikeren var naturligvis hebraisk, og de lette derfor forgjeves etter det ordet presten brukte, enda de undersøkte både den greske og den hebraiske listen. Til slutt fant de ut at det ordet han hadde nevnt, var det franske ordet for Gud, og det brukte han altså for å prøve å forvirre dem. Misjonæren ga så presten en time i hebraisk og gresk ut fra sin konkordanse, viste ham de riktige hebraiske og greske ordene for både ånd og sjel, og forklarte hva de betydde. På dette tidspunkt var presten temmelig forvirret, og ønsket utvilsomt at han aldri hadde sagt noe om at han kunne gresk, for det var tydelig for alle at han ikke hadde noe begrep om det.

Husets frue fortalte derpå presten ganske ettertrykkelig og uten omsvøp at hun nå var overbevist om at Jehovas vitner visste og lærte mer om Bibelen enn den katolske kirke. Og med enda større frimodighet erklærte hun at hun hadde lært mer av en times bibelstudium med Jehovas vitner enn hun hadde lært av seks års studium med ham. Hun sa at han i aften hadde åpenbart sin mangel på kunnskap ved at han ikke hadde kunnet svare på et eneste ett av de spørsmålene som var blitt stilt ham. Da han protesterte og innvendte at han var uforberedt, påpekte hun at hans sytten år lange studium ved presteseminaret burde ha vært forberedelse god nok for ham. At denne presten, som gjorde seg til talsmann for villfarelse, ble satt i knipe, resulterte dermed i at et av Herren Jesu andre får kom til en klarere kunnskap og verdsettelse av Guds Ords sannhet.