Kristendommen har framgang i Nord-Rhodesia og Etiopia
En fortsettelse av beretningen om den reise Selskapet Vakttårnets president, N. H. Knorr, og hans sekretær foretok i Afrika.
SIDEN 17. november da vi reiste fra New York, hadde vi besøkt Sierra Leone, Liberia, Sør-Afrika, Nyasaland og Sør-Rhodesia, og den 24. desember ankom vi til Lusaka, hovedstaden i Nord-Rhodesia. Det var blitt planlagt et møte for de européiske brødrene, og sytten var til stede den kvelden. Det vil si at det hadde funnet sted en ganske stor økning siden vårt forrige besøk fem år tidligere, for da var det bare én européer som viste interesse. Om morgenen den 26. fløy vi fra Lusaka til Ndola, og bilte deretter 65 kilometer til Kitwe i Nord-Rhodesias kopperfelt, hvor landssammenkomsten skulle holdes i dagene fra 26. til 28. desember.
Et stort område i utkanten av en av gruvebyene, Nkana, var blitt stilt gratis til Selskapets disposisjon av bergverksselskapet. Etter som det ikke ville være mulig å få innlosjert alle de tusener som var ventet, i private hjem, bygde brødrene sytten skur. Noen av dem var 200 meter lange. Da sammenkomsten begynte å nærme seg, spøkte det imidlertid for at de ikke ville strekke til. Det fantes ikke flere materialer igjen slik at de kunne få lagd flere gresstekte tak, og de utstyrte derfor tre av skurene i hele deres lengde med en ekstra etasje av bambusplater. På denne måten ble det plass til 8004 i skurene, og et lignende antall skulle få bo i hjemmene hos brødrene og folk ellers. De sju soveskurene var akkurat som kjempeeiker i et hjul, og forsamlingsplassen utgjorde navet.
På forsamlingsplassen var det bygd benker med sitteplasser for over 18 000. De var ordnet i halvsirkelform med passasjer imellom. På en umåtelig stor, forlatt maurtue som ble planert, bygde vi et vakkert podium med gresstekt tak over. Bak på podiet sto Jehovas vitners årstekst for 1953, «Tilbe Jehova i hellig prydelse,» å lese på cibemba-språket. Det ble også satt opp bygninger som skulle romme de andre avdelingene i forbindelse med sammenkomsten.
Dette store byggeprosjektet krevde 30 000 baller med gress, 3500 stokker og 16 lastebiler med bambusrør, som alt måtte fraktes til stedet. Dessuten ble det kjørt fram 60 lastebiler med gaffelformede stokker som skulle brukes ved byggingen av benkene. Brødrene fraktet også med seg atskillige materialer på sykkel, og søstrene bar fram en hel del på hodet. Brødrene hadde selv skåret og hogd materialene i skogene like ved, så omkostningene var bagatellmessige. De fikk god lønn for alt sitt strev, for sammenkomsten ble den lykkeligste som Jehovas folk noen gang har hatt i Nord-Rhodesia. Det var faktisk den største sammenkomst som noen gang er blitt holdt i hele Sør-Afrika.
Brødrene kom til fots, på sykkel, med lastebiler, busser og tog. Noen reiste to uker på sykkel fra den nordlige delen av landet, som ligger over 800 kilometer borte. Brødrene førte med seg kone og barn på sykkelen, og måtte kjøre langs dårlige landeveier og gjennom øde skogstrekninger. Fra sørøst kom det noen som hadde gått i fire dager gjennom en strekning som var full av ville dyr, og deretter reist med en primitiv buss i to dager for å komme til sammenkomsten. Fra sørvest hadde de reist et stykke av veien med båt på Zambezi-elva og deretter tatt tog — turen tok i alt fem dager. Brødrene som tilhørte Machusa-stammen i Tanganjika, solgte sine kuer for å skaffe seg de sju pundene den ukelange reisen hver vei kostet. Ja, brødrene visste at det var Jehovas organisasjon som arrangerte sammenkomsten, og var derfor fast besluttet på å komme til den. Det var ikke noe som kunne stanse dem. Alle veier førte til den teokratiske sammenkomsten.
Sammenkomstene i Kitwe
Og for en velsignelse som ventet disse brødrene da de kom til sammenkomsten! Når man kom kjørende gjennom skogen, kom man plutselig midt opp i sammenkomsten, og det var et uforglemmelig syn som da møtte en. Under åpen himmel satt store skarer afrikanske vitner, og søstrenes kulørte hatter gjorde at det hele fortonte seg som en hage med blomster i alle farger. Det gikk ordentlig for seg, og alle lyttet oppmerksomt til det som ble sagt, for de ville ikke gå glipp av et eneste ord. Hadde de kanskje ikke måttet reise mange mil nettopp for å komme dit og høre?
Det var imidlertid noe som gjorde et enda sterkere inntrykk på dem som besøkte denne sammenkomsten — sangen! Den ble ledet av et kor på 1010 medlemmer, og kunne formelig få det til å gå kalt nedover ryggen på en og få tårene til å sprette fram i øynene — det var så vakkert. Det var ikke behov for instrumenter. De ville faktisk ikke ha hørt hjemme der. På et gitt tegn fra dirigenten begynte de å synge, og de behersket med letthet hva man skulle tro var innviklet flerstemt sang. Samklangen var aldeles fortreffelig. Lyden var til å begynne med ikke sterkere enn trærnes susen i vinden, men så øket det på til et stort klimaks og lød som det mektigste orgelbrus. De komponerer meget av musikken selv, og lager også til dels ordene selv (på grunnlag av skriftsteder), men alle deres sanger dreier seg om den sanne tilbedelse av Jehova Gud, akkurat som de sanger Jehovas vitner synger i andre deler av verden.
Da sammenkomsten åpnet fredag 26. desember, var det nesten 14 000 til stede. Det var 1195 som symboliserte sin innvielse til å gjøre Jehovas vilje ved at de lot seg døpe i vann den dagen. Lørdag morgen var det 16 000 til stede, og da tiden var inne til å holde det offentlige møtet, var forsamlingsplassen overfylt, og noen av de 20 000 tilstedeværende måtte ut på de tilstøtende plassene. Takket være velvillig assistanse fra en av stedets européere, virket høyttaleranlegget praktisk talt fullkomment, og hele det veldige menneskehavet kunne med letthet høre hvert ord av foredraget: «Det er på tide å ta Guds vei i betraktning.»
De brødrene som kom til sammenkomsten, kom for å lære ren tilbedelse og hvordan de skulle leve sammen som medlemmer av en ny verdens samfunn. De hadde lagt mange av den gamle verdens overtroiske skikker bak seg. For eksempel: Når en mann dør, er det på sine steder slik at hans brødre ikke har lov til å vaske seg på tre måneder. På andre steder må hele landsbyen sitte oppe hele natten og slå på trommer og jamre seg når noen dør, for å drive bort onde ånder. I en annen del av landet igjen må hele landsbyen flytte bort til et annet sted hvis høvdingen dør, altså forlate sine hjem og sine hager, for ellers vil den døde høvdings ånd komme tilbake og skape vanskeligheter for dem. Annen overtro krever at man smører en bestemt medisin på overleppen til et nyfødt barn forat overtennene skal komme først, ellers er det fare for at barnet skal bli til en krokodille! Jehovas vitner slutter naturligvis å befatte seg med disse skikkene, for de forstår at de er tåpelige og demoniske.
Det ble også holdt en sammenkomst for de européiske brødrene i Kitwe. Dette var en behagelig overraskelse, for da vi besøkte landet for fem år siden, lot det seg ikke gjøre å ha noen européisk sammenkomst av den simple grunn at det ikke fantes noen européiske menigheter av Jehovas vitner i Nord-Rhodesia den gangen. Nå var det 145 til stede ved det offentlige foredraget, og et høydepunkt på 92 ved et av sammenkomstens andre møter. Sju européere ble døpt.
Ved begge sammenkomstene ble annen utgave av «Gud er sanndru» frigitt, til stor glede for brødrene. De hadde aldri hatt førsteutgaven, for det hadde vært forbud mot å importere den.
Et helt enestående trekk i forbindelse med sammenkomstene, var at de forskjellige myndigheter som vi måtte henvende oss til, var så villige til å samarbeide med oss — det var noe helt annet enn for fem år siden da de fleste av dem så å si reiste bust bare man nevnte navnet «Jehovas vitner».
Det er tusenvis av mennesker i Nord-Rhodesia som ønsker å bli Jehovas vitner, men vi vil ikke la dem få kalle seg med dette navnet før vi har hørt på dem og forsikret oss om at de kjenner Kristi lære og Jehova Guds hensikter. Når de så ved vanndåpen har symbolisert sin innvielse til å gjøre Jehovas vilje, lar vi dem få si at de er Jehovas vitner.
Jehovas vitner, som nå er omtrent det største forente samfunn i Nord-Rhodesia, har alle ett sinn, og det de ønsker og det de forkynner, er Guds rike, verdens eneste håp. Forskjellige politiske partier og andre grupper nærer ønske om at Jehovas vitner må gå over til deres bevegelser og støtte dem. Enkelte innflytelsesrike menn fra slike store organisasjoner overvar den afrikanske sammenkomsten for å høre hva som ble sagt, og se hvordan vi tok oss av våre gjøremål. De var rett og slett forundret over å se slik orden og fred til tross for at menneskene var fra alle deler av Nord-Rhodesia og representerte alle stammene. Guds ånd har bevirket vidundere, men verden vil ikke godta dette svaret. Den tror at det ligger noe annet under, som framkaller denne samdrektige virksomheten. Jehovas vitner har Jehovas ånd fordi de studerer hans Ord, de tror det og forkynner det.
Gjennom Kenya til Etiopia
Mandag 29. desember satte vi kursen mot Ndola, hvor vi skulle ombord i det flyet som skulle føre oss mot Etiopia. Vi overnattet underveis i Nairobi, og skulle videre derfra med det etiopiske luftfartsselskap. Vi var gjester i hjemmet til et av Jehovas vitner, og fra kl. 18.45 om ettermiddagen til klokken 0.30 om natten hadde vi et møte med åtte brødre og søstre. To av dem hadde reist hundrevis av kilometer langs støvete landeveier for å være sammen med brødrene i Nairobi ved dette møte. Vi besvarte deres mange spørsmål og ga dem interessante opplysninger om Jehovas arbeid og organisasjon og om hva vi mente burde gjøres i Kenya og Uganda.
Tidlig neste morgen reiste vi fra Nairobi, og om ikke lenge fløy vi over fjellet Kenya, som rager ca. 5200 meter over havet. Vi kunne også se mange innsjøer mellom Nairobi, hovedstaden i Kenya, og Addis Abeba, hovedstaden i Etiopia. Det er virkelig mye pent å se på fra luften i Afrika.
På flyplassen i Addis Abeba var det noen brødre og tok imot oss, og vi hadde en hyggelig tur inn til byens sentrum. Den har en befolkning på omkring 300 000, og ligger 2400 meter over havet. Der i byen fant vi at en moderne sivilisasjon ble bygd opp side om side med en gammel, og vi så også mange bygninger som italienerne hadde påbegynt da de inntok landet, men som aldri var blitt fullført fordi de forlot det så plutselig.
Etiopia ligger øst i Afrika, og den sørlige delen av landet er bare 400 kilometer nord for ekvator. De fleste byene og landsbyene er bygd på høye platåer, og derfor kan innbyggerne praktisk talt nyte våren hele året. Vakttårnets første misjonær i Etiopia kom til landet i september i 1950. Nå er det elleve misjonærer der, og det er blitt opprettet tre menigheter. Staten krever at alle misjonærer skal hjelpe til med undervisningen av landets borgere, og derfor driver Selskapet for tiden to elementærskoler, en i Harar og en i Dire Daua, og en aftenskole i Addis Abeba.
Landets språk, amharisk, byr på et stort problem. Det er et meget gammelt språk, og ligner i enkelte henseender på hebraisk og arabisk. Alfabetet har 276 bokstaver, og de har alle sin spesielle lyd. Noen skal uttales på en merkverdig eksplosiv måte, og andre har en klukkende lyd.
Det ble arrangert en fire dagers sammenkomst, og elevene ble innbudt til å overvære den. Skolen holdt nemlig lukket mens sammenkomsten varte. Da den åpnet, var det til stor glede for de misjonærene som hadde vært i landet i fem og en halv måned, at en av dem fungerte som ordstyrer — og holdt en begeistret velkomsttale. Og de amhariske brødrene var særdeles godt fornøyde.
Samme kveld talte bror Henschel gjennom en tolk til de sekstien tilstedeværende, og hans emne var «Rettskaffenhet». Han reiste videre lørdag 3. januar for å holde foredrag i Kairo, mens jeg ble tilbake til mandag og talte til brødrene flere ganger lørdag og søndag. En av de store begivenheter under sammenkomsten var dåpen. Den ble holdt i en liten elv som var demmet opp litt, slik at vannet ble dypt nok til at det gikk an å døpe der. Seks symboliserte sin innvielse ved å la seg døpe.
Etiopierne legger stor interesse for dagen
Misjonærene fortalt noen svært interessante opplevelser. Kort tid etterat de som skulle arbeide i Dire Daua ankom, kunne velvillige mennesker dag etter dag og opptil femten på én gang oppsøke dem hjemme og be dem studere Bibelen sammen med seg. I begynnelsen var det så meget av dette at det var umulig å studere med dem alle. Misjonærene omgjorde derfor sine studier til offentlige foredrag, og holdt et nytt offentlig foredrag hver kveld i en måned.
Til å begynne med trodde man at denne interessen skyldtes at misjonsstasjonen var ny, og at vitebegjærligheten ville dabbe av når den hadde mistet nyhetens interesse. Men det holdt ikke stikk, for interessen har holdt seg. Det er blitt opprettet mange bibelstudier, og mange av dem som hørte foredragsserien, har tatt et fast standpunkt for sannhetens prinsipper, og forkynner nå for andre. En gruppe på fem arabere kommer regelmessig for å studere Bibelen, og studiet blir holdt på arabisk og engelsk.
Det er så fullt av hyener der omkring at mange mennesker er redd for å gå ut om kvelden. Det blir derfor ikke holdt så mange studier etter mørkets frembrudd. De som våger seg ut, bærer med seg en stor kølle til å forsvare seg med.
Det høyeste antall som er kommet på besøk for å studere på en enkelt ettermiddag, er femti. De var spørrelystne elever fra Den svenske misjon, som kom til hjemmet for å tilfredsstille sin vitebegjærlighet. De var ganske mistenksomme til å begynne med, men ble snart så målløse på grunn av de kvikke svarene de fikk, at de bare lot misjonærene fortsette å snakke om den nye verden. Da talen var slutt, hadde deres sarkasme slått over i ydmykhet. Den mannen som førte an for dem, spurte om han kunne få et regelmessig bibelstudium.
Neste gang han var på besøk, kom han tidlig og overhørte sammendraget av en tidligere leksjon, som viste at det ikke finnes noen treenighet. I stor undring utbrøt han: «Dere mener altså at Jesus ikke er Gud?» Han fikk nærmere forklaring på spørsmålet, og gikk deretter tilbake til sin misjon og fortalte dem at Bibelen ikke lærer om treenigheten. Det eneste svaret han fikk, var at Jehovas vitner er falske profeter, og at han ikke måtte høre på dem. Dette svaret var han ikke tilfreds med, og fortsatte derfor sine studier. Nå mener han at han gjerne vil være en forkynner av rette slag, et av Jehovas vitner.
Et annet eksempel fra en annen del av landet, har vi i tilfellet med en ung mann som studerte til prest. Han kunne ikke et ord engelsk. Misjonæren kunne den gangen ikke et ord amharisk, og deres første samtale skjedde derfor ved tolk. Når det oppsto uoverensstemmelser, tydde den teologiske studenten til sin bibel på det gamle språket geez. Det er et dødt språk som ikke blir brukt av folket, men bare av dem som studerer til prest. Denne bibeloversettelsen blir ansett for å være autoritativ. Det viste seg at den var meget god, og den inneholdt ikke treenighetstilhengernes yndlingsskriftsted, 1 Johannes 5: 7: «De er tre som vitner i himmelen, Faderen, Ordet og den Hellige Ånd, og disse tre er ett,» som står i den engelske King James-oversettelsen. Den teologiske studenten fikk derfor meget snart se at hele treenighetslæren er falsk. Mange andre punkter som ble tatt opp til diskusjon, ble også bevist ved hjelp av geez-bibelen, og det varte ikke lenge før han forandret holdning. Han kom for å være med på studiene tre og fire ganger i uken, og hadde andre med seg. Han forlot det seminaret han fikk sin opplæring ved, og flyttet til en etiopisk bror. De snakket om sannheten i timevis.
Morgenen etter kom seminarets vaktmester til misjonsstasjonen sammen med en politimann og bortførte den teologiske studenten. Det var en hektisk dag, med vandring fra det ene kontor til det annet — han måtte til rektorens sekretær, til skolemyndighetene og til politiet, og det lot til at ingen visste hva de nå skulle gjøre med denne mannen. Misjonærene var innblandet i det, for her hadde de å gjøre med en mann som forandret sin tro og ikke trodde det samme som statskirken. Misjonærene ble bedt om å forklare seg, og de gjorde det klart at denne presten var kommet til deres misjonsstasjon frivillig fordi han ønsket å studere. Han hadde rektorens fulle tillatelse til å finne ut hva Jehovas vitner tror. Brødrene støttet denne unge mannen og forsvarte ham for hans anklagere.
Senere ble han innesperret i et seminar i tre dager. Til slutt fikk han imidlertid sendt et lite brev til misjonærene, der han ba dem ikke å synes synd på ham. Han gledet seg over at han var en fange for Jehovas skyld. «Tro ikke at jeg vil slå meg sammen med dem,» sa han. ’Ingen som har lagt sin hånd på plogen, ser på de ting som ligger bak.’
Den femte dagen han var i fangenskap, formådde han å få sine private voktere til å bringe ham til misjonsstasjonen, og han fortalte brødrene at han skulle bli sendt til Addis Abeba. Det ble han også, men like etter ankomsten til Addis Abeba fikk han slippe løs. Han overvar møtene til brødrene i Addis Abeba. Han kom til sammenkomsten, og der ble han døpt sammen med de andre brødrene. Han er meget nidkjær og ivrig til å forkynne budskapet.
Det kunne fortelles mange flere opplevelser som ville vise hvor ivrig menneskene er etter å lære sannheten. Det er en enkel sak å arrangere bibelstudier. Alle misjonærene har langt flere studier enn de kan ta hånd om. Vi venter en stor økning i dette landet, selv om brødrene må være skolelærere ved siden av at de tar seg av forkynnelsen av sannheten om Guds rike. Det var en glede å være sammen med dem.