Jehova handler lojalt
FORTALT AV PETER PALLISER
Det var desember 1985. Spenningen økte da vi begynte på innflygingen til den internasjonale flyplassen i Nairobi i Kenya. Under kjøreturen inn til byen strømmet minnene på, framkalt av kjente syns- og hørselsinntrykk.
VI KOM til Kenya for å være med på Jehovas vitners områdestevne «Bevar din ulastelighet». Tolv år tidligere hadde min kone og jeg vært nødt til å forlate Kenya på grunn av et forbud mot forkynnelsesarbeidet vårt. Vi hadde bodd på Betel, som Jehovas vitners avdelingskontorer kalles. For en hyggelig overraskelse vi fikk da vi kom tilbake dit på besøk!
En av dem som hjalp til med å lage i stand middagen på Betel, var et ungt vitne som vi hadde kjent siden hun var to år. Minst seks medlemmer av Betel-familien hadde vi kjent da de var barn. For en glede det var å se dem nå som unge voksne, fremdeles aktive i tjenesten sammen med sine familier! Vår Gud, Jehova, hadde tatt seg av dem i samsvar med Bibelens løfte: «Mot den lojale vil du handle lojalt.» (2. Samuelsbok 22: 26) For en kontrast det var mellom den første delen av mitt liv og det meningsfylte livet som disse unge menneskene levde!
Et liv uten mening
Jeg ble født i Scarborough i Storbritannia den 14. august 1918. To år senere flyttet mor og stesøsteren min til Canada, så de neste tre årene bodde jeg sammen med far, hans mor og hans søster. Da jeg var fem år, kidnappet mor meg og tok meg med til Montreal i Canada. Men fire år senere sendte hun meg tilbake til Storbritannia for at jeg skulle bo hos far og gå på skole.
Mor og stesøsteren min skrev brev til meg omtrent hver sjette måned. På slutten av brevene pleide de å oppfordre meg til å være en god borger som var lojal mot konge og fedreland. Sannsynligvis ble de skuffet over svarene mine, for jeg skrev at jeg var imot nasjonalisme og krig. Men fordi jeg ikke fikk noen klar veiledning, ble det til at jeg bare slentret gjennom tilværelsen i tenårene.
I juli 1939, seks uker før den annen verdenskrig brøt ut, ble jeg innkalt til den britiske hæren. Jeg var bare 20 år. Regimentet mitt ble snart sendt til Nord-Frankrike. Da vi ble angrepet av tyske fly, tok vi unge guttene sikte med geværene våre og skjøt mot dem. Det var en skremmende tilværelse. Vi trakk oss tilbake for de framrykkende tyske styrkene, og jeg var blant dem som ble evakuert fra Dunkerque den første uken i juni 1940. Fremdeles husker jeg med gru synet av en hel bataljon døde som lå strødd bortover stranden. Jeg overlevde marerittet og kom meg til Harwich i Øst-England om bord i en liten lastebåt.
Året etter, i mars 1941, ble jeg sendt til India. Der fikk jeg spesiell opplæring som instrumentmekaniker. Etter å ha tilbrakt en tid på sykehus på grunn av en infeksjon ble jeg overført til en hæravdeling i Delhi, Indias hovedstad. Langt hjemmefra og fremdeles ikke helt frisk begynte jeg å tenke på framtiden. Særlig lurte jeg på hva som skjer med oss når vi dør.
En ny form for lojalitet
I Delhi delte jeg rom med en annen brite, Bert Gale. En dag sa han at «religion er Djevelens verk», og det var noe som vakte min nysgjerrighet. Hans kone var blitt et av Jehovas vitner, og fra tid til annen sendte hun ham bibelske publikasjoner. En av disse, brosjyren Håp, fanget min oppmerksomhet. Det den fortalte om håpet om en oppstandelse, gav meg virkelig sinnsro.
En gang i begynnelsen av 1943 snakket Bert med en anglo-indisk sivilist, Teddy Grubert, som arbeidet sammen med oss på militærbasen. Til vår overraskelse fikk vi høre at Teddy var et av Jehovas vitner. Selv om det var blitt nedlagt forbud mot Jehovas vitners publikasjoner i 1941, tok han oss med på de møtene som vitnene holdt i Delhi. I denne lille menigheten opplevde jeg ekte, varmt vennskap for første gang i mitt liv. Basil Tsatos, en eldre kristen bror fra Hellas, tok meg under sine vinger og besvarte spørsmålene mine. Han gav meg klare bibelske svar på spørsmål om hvorfor vi blir gamle og dør, oppstandelsen og den nye, rettferdige verden som Gud har lovt. — Apostlenes gjerninger 24: 15; Romerne 5: 12; 2. Peter 3: 13; Åpenbaringen 21: 3, 4.
Brosjyren Peace—Can It Last? (Freden — blir den varig?) syntes jeg var spesielt interessant. Den viste at det var Folkeforbundet som var ’det skarlagenrøde villdyret’. (Åpenbaringen 17: 3) Etter å ha sitert Åpenbaringen, kapittel 17, vers 11, sa brosjyren: «Det kan nå sies at Forbundet ’var og ikke er’.» Og videre sa den: «De verdslige nasjoners forbund vil komme opp igjen.» I 1945, over tre år senere, var det akkurat det som skjedde da organisasjonen De forente nasjoner ble opprettet!
Under forbudet mot Jehovas vitners litteratur var jeg i en stilling som gjorde at jeg kunne hjelpe mine nye venner. Da det kom en kartong med brosjyren Peace—Can It Last?, overlot menigheten den til meg for at jeg skulle oppbevare den på et trygt sted. For hvem ville finne på å lete etter forbudt litteratur i militærleiren? Hver gang jeg drog på et møte, tok jeg med meg så mange brosjyrer som brødrene trengte. Jeg gjemte til og med deres personlige bibelske litteratur når de var redd for at det skulle bli foretatt en husundersøkelse hjemme hos dem. Til slutt, den 11. desember 1944, ble forbudet opphevet.
Min lojalitet mot den kristne lære ble satt på prøve i forbindelse med den julefeiringen som ble arrangert for vår hæravdeling i 1943. Jeg nektet å være med, siden jeg hadde lært at Jesus ikke ble født i den kalde desember måned, og at de første kristne ikke feiret jul. — Jevnfør Lukas 2: 8—12.
Da stevnet «Forente forkynnere» ble holdt i byen Jubbulpore (Jabalpur) fra 27. til 31. desember 1944, var jeg en av de cirka 150 som var til stede. Mange stevnedeltagere reiste med tog fra Delhi, en tur på godt over 60 mil. Jeg kommer aldri til å glemme den fantastiske atmosfæren som rådde under dette utendørsstevnet, der jeg så Jehovas organisasjon i virksomhet.
Stevnedeltagerne ble innlosjert i sovesaler på skoler, der vi sang Rikets sanger og gledet oss over kristent fellesskap. Under dette stevnet begynte jeg å delta i det offentlige forkynnelsesarbeidet, et arbeid som alltid siden har ligget meg sterkt på hjertet.
Heltidstjeneste i Storbritannia
Jeg reiste hjem til Storbritannia i 1946 og begynte snart å komme sammen med Wolverton menighet, som bare hadde omkring ti forkynnere. De fikk meg til å føle meg som hjemme, og jeg erfarte den samme tilfredsheten der som jeg hadde erfart blant brødrene i India. Vera Clifton gjorde seg bemerket i menigheten ved sin oppriktige, varmhjertete innstilling. Jeg fant ut at hun delte mitt ønske om å bli pioner, det vil si heltidstjener, og den 24. mai 1947 giftet vi oss. Jeg satte i stand en husvogn, og året etter fikk vi vårt første pionerdistrikt, småbyen Huntingdon.
Den gangen pleide vi å sykle ut i landdistriktene tidlig om morgenen. Vi tilbrakte hele dagen i tjenesten og tok bare en kort pause ved middagstid for å spise noen brødskiver. Uansett hvor sterk motvinden var eller hvor kraftig det regnet når vi syklet hjemover, var vi lykkelige og tilfredse i Herrens gjerning.
Med tiden fikk vi et sterkt ønske om å utvide vår tjeneste og forkynne det «gode budskap» for folk i andre land. (Matteus 24: 14) Derfor søkte vi om å få gjennomgå misjonærskolen Gilead i South Lansing i staten New York. Vi ble opptatt i Gileads 26. klasse, som ble uteksaminert i februar 1956.
Utvidet tjeneste i Afrika
Vårt misjonærdistrikt var Nord-Rhodesia (nå Zambia) i Afrika. Kort tid etter at vi kom til landet, ble vi innbudt til å tjene på Betel. Der tok jeg meg blant annet av korrespondansen med Øst-Afrika. I 1956 hadde Kenya — et av landene i Øst-Afrika — bare fire forkynnere, mens det var godt over 24 000 i Nord-Rhodesia. Vera og jeg begynte å tenke på hvor fint det ville være å tjene på et sted der behovet var større.
Så fikk jeg uventet en ny innbydelse til Gilead-skolen; denne gangen gjaldt det et ti måneders kurs for tilsynsmenn. Vera ble igjen i Nord-Rhodesia, mens jeg reiste til New York, der Gilead-skolen befant seg på den tiden. Etter å ha fullført kurset i november 1962 fikk jeg i oppdrag å reise til Kenya for å opprette et avdelingskontor der. Kenya hadde da over hundre forkynnere.
Under tilbakereisen til Nord-Rhodesia, der jeg skulle møte Vera, var det meningen at jeg skulle gjøre et kort opphold i Nairobi i Kenya. Men da jeg kom dit, fikk jeg høre av Bill Nisbet, som hadde gått i Gileads 25. klasse, at det var mulig å få oppholdstillatelse i Kenya med det samme. Vi henvendte oss til immigrasjonsmyndighetene, og i løpet av noen minutter hadde jeg fått arbeidstillatelse for fem år. Derfor drog jeg ikke tilbake til Nord-Rhodesia; i stedet kom Vera til meg i Nairobi.
Etter et improvisert kurs i swahili begynte vi å tjene sammen med den lille menigheten i Nairobi. Når vi hadde lest opp en presentasjon på swahili, hendte det noen ganger at beboeren utbrøt: «Jeg forstår ikke engelsk!» Trass i slike reaksjoner holdt vi ut og overvant språkbarrieren etter hvert.
Distriktet innbefattet store boligkvarterer med slike bibelske navn som Jerusalem og Jeriko. Det tok ikke lang tid å finne interesse, og fra disse områdene kom det mange nye Rikets forkynnere. For en bemerkelsesverdig virkning Bibelens sannhet hadde på disse menneskene! Stammestoltheten forsvant etter hvert som lojalitet mot Riket skapte enhet blant Jehovas folk. Det forekom også at personer fra forskjellige stammer giftet seg med hverandre, noe som var svært uvanlig blant dem som ikke var Jehovas vitner.
Nye Rikets forkynnere viste stor nidkjærhet for sannheten. En mann som het Samson, hadde for eksempel et sterkt ønske om at Bibelens sannhet skulle bli forkynt på hjemstedet hans. Derfor bad han stadig om at det måtte bli sendt pionerer dit. Han satte også opp et tilbygg til huset sitt i Ukambani-området for at de skulle ha et sted å bo. Snart ble det opprettet en ny menighet av Rikets forkynnere der.
Jeg besøkte brødrene i det østafrikanske landet Etiopia flere ganger. De brukte gjennomsnittlig over 20 timer i måneden i tjenesten, trass i fengslinger, mishandling og konstant overvåkning. En gang kjørte en gruppe etiopiske brødre og søstre i to busser i en uke og krysset farlige fjellpass for å komme til et områdestevne i Kenya. De traff svært oppfinnsomme tiltak for å gjøre bibelsk litteratur tilgjengelig i sitt eget land. Vi i Kenya var glad for at vi kunne hjelpe dem med det.
I 1973 ble det nedlagt forbud mot vår virksomhet i Kenya, og misjonærene ble utvist. På det tidspunktet var det over 1200 Jehovas vitner i landet, og mange av disse kom til flyplassen for å gi oss en uforglemmelig avskjed. Det store oppmøtet fikk en av medpassasjerene våre til å spørre om vi var berømte i en eller annen sammenheng. Vera og jeg reiste hjem til Storbritannia og ble tilbudt et oppdrag der, men vi lengtet etter å vende tilbake til Afrika.
Tilbake til Afrika
Noen måneder senere ble vi derfor sendt til Betel i Accra, hovedstaden i det vestafrikanske landet Ghana. En av de oppgavene jeg fikk der, gav meg inngående kjennskap til de vanskelighetene brødrene ble stilt overfor. Når jeg skulle kjøpe inn mat og forsyninger til Betel-familien, ble jeg nemlig svært forundret over de urimelig høye prisene på matvarer. Ofte kunne man rett og slett ikke kjøpe alt det man trengte. Mangelen på bensin og reservedeler skapte ytterligere problemer.
Jeg lærte etter hvert hvor viktig det er å vise tålmodighet, en egenskap som våre ghanesiske brødre hadde framelsket. Det var virkelig oppmuntrende å se at de bevarte en positiv innstilling og avviste fristelsen til å skaffe seg livsfornødenheter gjennom bestikkelser. Som følge av det ble Jehovas folk i Ghana godt kjent for sin ærlighet og fikk et godt omdømme hos mange myndighetspersoner.
Trass i mangel på materielle goder nøt vi godt av økende velstand på det åndelige område. Våre bibelske publikasjoner fantes i så godt som alle hjem over hele landet. Og vi opplevde at tallet på Rikets forkynnere i Ghana steg fra 17 156 i 1973, da vi kom, til over 23 000 i 1981. Det året ble vi nødt til å reise hjem til Storbritannia for at jeg skulle få regelmessig behandling for hudkreft, en sykdom som uten tvil hadde forverret seg fordi jeg hadde vært så mye ute i solen i India og Afrika gjennom mange år.
En ny livssituasjon i Storbritannia
For meg innebar hjemkomsten at jeg måtte tilpasse meg helt andre forhold i tjenesten. Jeg var vant til å snakke fritt med mennesker som hadde respekt for Gud og Bibelen. Men i London finner jeg sjelden noen med en slik innstilling. Jeg er imponert over den utholdenheten de britiske brødrene viser. Dette har fått meg til å forstå at jeg må lære meg å ha større medfølelse med dem som er «flådd og kastet omkring» i åndelig forstand. — Matteus 9: 36.
Etter at Vera og jeg kom tilbake til Storbritannia, tjente vi sammen på Betel i London helt til hun døde i september 1991, 73 år gammel. Det har ikke vært lett å miste en slik trofast livsledsager som arbeidet side om side med meg i tjenesten i så mange år. Jeg savner henne forferdelig. Men jeg er glad for den gode støtten jeg får fra Betel-familien, som har omkring 250 medlemmer.
Jeg regner det virkelig som et privilegium at jeg har fått oppleve hvordan Jehovas organisasjon går framover, og at jeg har fått se at mange har gjort heltidstjenesten til sin løpebane. Jeg kan forsikre deg om at det ikke finnes noen bedre måte å leve på, for «Jehova . . . skal ikke forlate sine lojale». — Salme 37: 28.
[Bilde på side 23]
Vi var pionerer i Storbritannia fra 1947 til 1955
[Bilde på side 23]
Jeg deltok i tjenesten for første gang under et stevne i India
[Bilde på side 23]
Da vi var misjonærer i Nord-Rhodesia
[Bilde på side 23]
I 1985 møtte vi venner som vi ikke hadde sett på tolv år