Sann tilbedelse i Nyasaland og Sør-Rhodesia

En fortsettelse av beretningen fra Selskapet Vakttårnets president, N. H. Knorr, om hans reise gjennom Afrika.

VÅRT første stoppested etter Johannesburg var Blantyre, den viktigste handelsbyen i Nyasaland. Blantyre tok seg nå betraktelig bedre ut enn da vi besøkte den for fem år siden, for mange av veiene hadde fått nytt dekke, og nye bygninger hadde skutt i været. Problemene i forbindelse med forkynnelsen av budskapet om Riket var imidlertid fremdeles de samme. Det er behov for européiske brødre som kan hjelpe afrikanerne til å få en klarere forståelse av Bibelen og til bedre å kunne ta seg av det organisasjonsmessige, og derfor har Selskapet i flere år prøvd å få sendt inn flere européiske brødre. Men selv om det hittil ikke er gitt tillatelse til dette, har arbeidet hatt god framgang, og antallet forkynnere har vokst fra 4918 til 11 244.

Den 18. desember begynte sammenkomstene i Nyasaland. Bror Henschel tjente de brødrene som var samlet i Limbe, like utenfor Blantyre, mens bror McLuckie, avdelingstjeneren, og jeg fløy til Lilongwe. Der ble det holdt en annen sammenkomst.

Til sammenkomsten i Lilongwe bygde brødrene et stort skur som var nærmere 100 meter langt og nesten 30 meter bredt. Det ga beskyttelse mot solen og til en viss grad også mot regnet, for taket var skrått. Det var 2500 til stede, og de gledet seg stort over sammenkomsten. Noen var kommet langveis fra, enkelte helt fra den nord-rhodesiske grense. De var meget rolige og oppmerksomme, Jehovas vitner i Nyasaland er fredelige og forårsaker ingen forstyrrelser. De tar ikke i det hele tatt del i det politiske liv, men setter hele sitt håp til Guds rike.

Mens jeg holdt to foredrag for brødrene i Lilongwe, talte bror Henschel til en forsamling på omkring 4000 i Limbe i en vakker lund av mangotrær. Der var det bare podiet som var overbygd, og det var hevet 2,5 meter over marka på bambusstokker. Vitnene satt på bakken i en oval. Det er verdt å nevne at sangen på begge steder var usedvanlig betagende.

Da jeg hadde talt til forsamlingen i Lilongwe, måtte jeg skynde meg tilbake til det offentlige møtet i Limbe, som skulle begynne klokken sytten. På grunn av et uvær ble jeg litt forsinket på tilbaketuren, men i Limbe hadde været vært godt hele dagen, og hele 5000 var nå kommet sammen på en åpen mark for å høre det offentlige foredraget. Senere på kvelden holdt jeg det samme foredraget for europeerne i rådhuset, og det var 35 til stede. Ved begge møtene viste de tilstedeværende dyp interesse for det som ble sagt om det store behov folk nå har for å granske Guds vei.

Dagen etter tjente jeg brødrene i Limbe mens bror Henschel fløy til Lilongwe og holdt det offentlige foredraget for 3000 tilhørere. Det var derfor hele 8000 som hørte de offentlige foredragene i Nyasaland. Under sammenkomsten ble brødrene oppmuntret til å legge sin kraft i arbeidet, og de som fremdeles er analfabeter, ble inntrengende oppfordret til å lære å lese og skrive. Selv om det finnes analfabeter blant brødrene, er det forholdsvis færre analfabeter blant dem enn i landet ellers.

Mens jeg var i Nyasaland gikk jeg anledning til å konferere med myndighetene i Zomba om å få flere européiske krefter til å føre tilsyn med arbeidet og om å få anledning til å sende noen misjonærer inn i landet. Det er ikke godt å si hva resultatet kan bli, men hvis myndighetene har i sinne å hindre sannheten i å nå ut til menneskene eller å dempe Jehovas vitners glød, så vil ingen av deres anstrengelser føre fram. Antall vitner har mer enn fordoblet seg på fem år, og vi kan vente en lignende økning i de neste fem år.

Vi hadde måttet leie et lite fly for å komme til Blantyre, og vi tok det samme flyet tilbake til Salisbury i Sør-Rhodesia, som var vårt neste stoppested. Maskinen var et tomotors dobbeltplan med forhudning av stoff. Piloten, som ikke hadde vært i Nyasaland før, var ikke kjent med beliggenheten av alle fjellene, og etter som skyene hang så lavt, bestemte han seg for å følge veien som snodde seg i landskapet. Det var akkurat som å kjøre bil med hundre og femti kilometers fart, for vi tok med alle svingene.

Landskapet hevet seg, men ikke skyene. Noen kilometer forut kunne vi se at skyene og marka møttes. Etterat vi en stund hadde snittet tretoppene mens skyene strøk seg mot oversiden av flyet, var det til slutt ikke annet å gjøre enn å snu og kjøre tilbake til flyplassen. Det var en vild flukt på 30 minutter. En time senere, klokken 9.30, hadde vinden og sola fått skyene til å stige, og vi la i vei på nytt. Ved å legge om ruten og fly mellom to skylag, klarte vi å komme fram til Sør-Rhodesia.

Sammenkomster i Sør-Rhodesia

Da vi kom fram til Salisbury, hadde sammenkomsten alt begynt. Det gledet oss særlig å se at det var 163 mennesker til stede. De var alle europeere. Da vi var samlet i Salisbury fem år tidligere, var det bare åtte europeere til stede. Helt til i det siste har det vært temmelig vanskelig å vekke interesse for Jehovas vitners arbeid blant europeerne. Men selv i et så godt land som Sør-Rhodesia, er det bekymringer som går inn på godhjertede mennesker, og de begynner å speide etter et håp. Befolkningen består av 120 000 europeere og 2 000 000 afrikanere.

Like etterat jeg hadde kommet til denne sammenkomsten, måtte jeg forlate den igjen for å tale ved det afrikanske møte. For å komme dit, måtte jeg kjøre vel åtte kilometer til Harari, byen hvor de innfødte holder til. Vi fant brødrene sittende på marka på en stor, åpen tomt, hvor de hørte på tre talere. Den ene talte cinyanja, den andre cishona og den tredje zulu, og de kom opp i tur og orden og ga den samme veiledning. Selv om jeg ikke forsto hva de sa, kunne jeg føle at Jehovas ånd hvilte over disse menneskene.

Da jeg begynte å tale til forsamlingen, la jeg merke til at den gamle skikken at søstrene satt til venstre for taleren og brødrene rett foran og til høyre, ikke lenger var så vanlig blant Jehovas vitner. I større og større utstrekning satt nå konene sammen med sine menn. Det var et vakkert syn å se de 7300 afrikanske brødre som var kommet sammen fra alle deler av Sør-Rhodesia og nå nøt sin sammenkomst i fulle drag. Himmelen var skyfri under hele sammenkomsten.

Søndag ble 280 afrikanske brødre døpt i en elv og 17 européiske brødre i et basseng i Salisbury. Mens bror Henschel talte til de européiske brødrene om formiddagen, holdt jeg det offentlige foredraget for afrikanerne, og det var 11 000 til stede. Da bror Henschel og jeg på nytt talte til afrikanerne senere på dagen, var det minst 15 000 samlet.

Det offentlige møte for europeerne ble holdt søndag ettermiddag, og det var 250 til stede, et utmerket frammøte. Alle var fornøyd med resultatene, for nesten halvparten av den afrikanske tilhørerskaren og omkring 100 europeere hadde overvært de offentlige møtene på grunn av den svært grundige bekjentgjøringen av foredragene.

Noe som gjorde et mektig inntrykk på afrikanerne, politiet og europeerne som iakttok Jehovas vitners afrikanske sammenkomst, var at afrikanere fra forskjellige stammer fra alle deler av landet var kommet sammen til dette stedet, og at det ikke forekom tretter, slagsmål eller blodsutgytelse. Dette virket nesten utrolig på mange som ikke var Jehovas vitner.

Mange europeere i Sør-Rhodesia anser de afrikanske Jehovas vitner for å være meget bra mennesker å ha i sin tjeneste. En afrikansk bror hadde for eksempel en lokomotivfører som formann. Denne prøvde å kvitte seg med ham, og saken kom stasjonsmesteren for øre. Den eneste grunnen som ble oppgitt for at formannen ønsket å gi ham sparken, var at han var et av Jehovas vitner. Stasjonsmesteren forela saken for overoppsynsmannen ved jernbanen, og spurte hva han skulle gjøre. Overoppsynsmannen svarte: «Vi har hundrevis av Jehovas vitner i arbeid her i Bulawayo, og de er de beste karene. Ikke si opp den karen.» De beholdt derfor broren, og lot ham arbeide under en annen formann.

I Shabani gir brødrene et mektig vitnesbyrd om sannheten. Den øverste lederen i landsbyen sa: «For et år siden ville jeg ikke slippe Vakttårnets representanter inn i landsbyene, men nå forstår vi at deres karer er de beste karene vi har. Vi setter dem etter hvert i de mest ansvarsfulle stillingene.» Gruvebestyreren sendte nylig et rundskriv til alle europeiske funksjonærer med beskjed om at alle afrikanere som er Jehovas vitner og som arbeider under dem, skulle få fri for å gå på sine møter, og det skulle de få selv om de arbeidet skift. Når man tenker på at det nå er 10 315 vitner i Sør-Rhodesia mens det bare var 3044 der i 1947, kan man forstå hvilken stor økning som har funnet sted der.

Arbeidet vokser så fort der at det tydeligvis var tilrådelig å kjøpe et hus i et pent strøk i Salisbury, som man kan kalle dronningen blant byene i Sentral-Afrika, forat misjonærene og avdelingskontoret kunne ha et tilholdssted. Det ble truffet tiltak for at de europeiske brødrene i større grad personlig kan føre tilsyn med de afrikanske menighetene, og for at Selskapets afrikanske reisende representanter, områdetjenerne, kan få en bedre opplæring. Det råder en enestående fred og enhet blant Jehovas vitner, og våre afrikanske brødre er ivrige etter å fortsette å gjøre framskritt. Det ser meget lovende ut for utvidelsen av Teokratiets interesser i Sør-Rhodesia.