Jehovas vitners historie i nyere tid

20. del — teokratisk krigføring av nøytrale kristne under verdenskrigen

I 1940 ble det i U.S.A. vedtatt en vernepliktslov som fastslo at alle unge menn på over 18 år kunne utskrives til militærtjeneste. Ordinerte Ordets tjenere ble plasert i en egen klasse, IV-D, og fritatt. General Lewis B. Hershey, sjefen for U.S.A.’s utskrivningstjeneste, offentliggjorde i juni 1941 en betenkning som sier at medlemmer av Betel-familien i Brooklyn (i New York) og pionerer kan fritas. De må imidlertid i likhet med alle andre framlegge sine krav for de lokale utskrivningsnemnder.a Den 2. november 1942 offentliggjorde general Hershey en endret betenkning angående hvorvidt Jehovas vitner kan plaseres i klasse IV-D som regulære eller ordinerte Ordets tjenere som er berettiget til fritagelse for militærtjeneste. I denne betenkningen viser han uttrykkelig at Jehovas vitner danner et religiøst samfunn.

«The Watchtower Bible and Tract Society, Inc., er registrert i henhold til staten New Yorks lover for veldedige, religiøse og vitenskapelige øyemed. Den ikke korporerte gruppe av mennesker som er kjent som Jehovas Vitner, har i fellesskap visse religiøse lære- og trossetninger, og anerkjenner som sin jordiske lederorganisasjon Watchtower Bible and Tract Society, Inc. Gjennom sin tilslutning til dette religiøse selskaps organisasjon ansees den ikke korporerte gruppe av Jehovas vitner for å danne en anerkjent religiøs sekt.»b

Denne offentlige betenkning hjalp mange til å forklare sin stilling og med rette bli klassifisert som «Ordets tjenere».

Det faktiske forhold er at Jehovas vitner allerede er innvigd til å tjene som soldater eller ’stridsmenn for Jesus Kristus’. De kan derfor ikke i tillegg innvie seg til å tjene i keiserens hærer. (2 Tim. 2: 3) De fleste av de mannlige vitnene oppnådde å få de lokale utskrivningsnemndene til å anerkjenne deres stilling som Ordets tjenere. Men på grunn av fordommer hos dem som satt i de lokale nemnder, var det noen som ikke ble anerkjent. Dette førte til at mange av dem ble framstilt for domstolene og idømt fengselsstraffer på fra ett til fem år. Mange av Jehovas vitners militærsaker er til slutt blitt behandlet av De forente staters Høyesterett. Noen av avgjørelsene gikk i vår favør, andre i vår disfavør. To tredjedeler av de mange tusen rettssaker mot personer som under henvisning til vernepliktsloven krevde fritagelse av samvittighetsgrunner, ble ført mot Jehovas vitner.

«Dette overraskende antall fanger består for nesten to tredjedelers vedkommende av Jehovas Vitner, og de krevde praktisk talt alle sammen å bli anerkjent som forkynnere av evangeliet, men ble nektet slik anerkjennelse av utskrivningsnemndene.»c

Under overoppsyn av forskjellige føderale fengsler ble det opprettet spesielle leirer som skulle ta seg av de mange fangene som var vitner. Hele 3500 unge Ordets tjenere ble holdt i fangenskap på denne måten under krigen.d Disse unge mennene sløste imidlertid ikke tiden bort, men brukte ledige stunder til et ivrig studium av Bibelen og andre skrifter forat de skulle være dyktiggjort til å yte bedre tjeneste når de ble løslatt. Disse fangene fikk lov til å ha ukentlige gruppestudier av Bibelen, og med jevne mellomrom fikk de også lov til å ta imot besøk av en spesiell Ordets tjener som ble utsendt fra Selskapets hovedkontor for å betjene dem åndelig. Disse unge menns rettskaffenhet ble til et stort vitnesbyrd for hele folket. Det skulle større mot til å være prinsippfast og bevare sin nøytralitet enn å følge med strømmen.

Alle disse rettssakene har satt tydelige spor etter seg i landets rettsprotokoller hvor alle mennesker kan lese om dem. Legg merke til hvordan avdøde dommer Murphy ved De forente staters Høyesterett uttrykte det:

«Helt fra fjerne tider til denne dag har menneskenes oppfinnsomhet ikke kjent noen grense når det gjelder evnen til å smi undertrykkelsesvåpen til bruk mot dem som våger å gi uttrykk for eller leve etter uortodokse religiøse oppfatninger. Og Jehovas Vitner er levende beviser for at selv i dette land, som ble dannet på grunnlag av frihetens idealer, er retten til å praktisere religion på ukonvensjonelle måter fremdeles langt fra sikker. De har en omstridt og upopulær tro, som de lever etter med en fanatisk iver. De har vært utsatt for brutal pryling; deres eiendeler er blitt ødelagt; de er blitt plaget på alle hold ved at forordninger og vedtekter som er lite brukt, er blitt kalt til live og strengt gjennomført. Se Mulder og Comiskys artikkel ’Jehovas Vitner former grunnloven’, 2 Bill of Rights Review, nummer 4, side 262. Sammen med andre religiøse minoriteter i vår tid har de fått den byrde å prøve vår hengivenhet mot de idealer og konstitusjonelle garantier som står bak religionsfriheten.»e

Vitnene i U.S.A. forholdt seg således under krigen strengt nøytrale selv om det kostet dem meget i form av tid, penger og personlige lidelser. De kjempet innbitt for å holde på religionsfriheten, slik at de kunne utvide sin forkynnelsesvirksomhet. Da krigen sluttet, ble motstanden etter hvert mindre streng, og de kunne fortsette sin gudsgivne tjeneste under roligere forhold. Fram til 1955 har Jehovas vitner hatt femti saker oppe for De forente staters Høyesterett. Trettisju av dem er blitt avgjort i vår favør og tretten i vår disfavør.

Da den annen verdenskrig sluttet i 1945, begynte Jehovas vitner atter å gjøre seg sterkere gjeldende. Tusenvis av dem kom etter hvert tilbake fra konsentrasjonsleirer og fengsler. Det var ubeskrivelig skjønt å kunne nyte friheten igjen. Vitnene begynte å forkynne alt mens de befant seg på hjemveien.f Det finnes mange beretninger om den rørende mottagelse de fikk i sin forkynnelse fra hus til hus. For offentligheten fortonte det seg som de var gjenoppstått fra de døde. Det ble gjort anstrengelser for å samle vitnene sammen igjen i menigheter og organisere deres felttjeneste. Avdelingskontorene i det ene landet etter det andre ble gjenåpnet etter hvert som nazihærene kapitulerte og trakk seg tilbake. Det var stort behov for tjenere som var sunne og friske nok til å bli områdetjenere. Til tross for at vitnene var utarmet, fikk de samlet sammen såpass med krisebetont utstyr at de kunne få arbeidet med trykking og utgivelse av litteratur og andre bibelske hjelpemidler i gang igjen. Mat og klær kom i annen rekke. Det viktigste for dem var å gjenopprette virksomheten med å gi bibelsk føde, først til vitnene selv og dernest til de store mengder åndelig uthungrede velvillige mennesker.

I de heldigst stilte landene organiserte vitnene øyeblikkelig en verdensomfattende hjelpekampanje som trådte i virksomhet i januar 1946. De mange tusen brødrene i U.S.A., Canada, Sveits og Sverige delte frivillig klær og penger til å kjøpe mat for med sine dårligere stilte brødre. Hjelpeprogrammet vedvarte i to og et halvt år, og hjalp vitnene i følgende krigsherjede land på fote igjen: Belgia, Bulgaria, China, Danmark, England, Filippinene, Finnland, Frankrike, Hellas, Italia, Nederland, Norge, Polen, Romania, Tsjekkoslovakia, Tyskland, Ungarn og Østerrike. Det ble sendt over 479 tonn klær og 326 tonn mat foruten 124 110 par sko. Verdien av alle disse gavene beløp seg til kr. 6 572 362,30 (etter den daværende lave dollarkurs).g Dette tallet omfatter ikke verdien av de mange arbeidstimene som gikk med til å samle og fordele gavene. Brødrenes gjensidige kjærlighet ble lagt tydelig for dagen i denne forbindelse. De delte sine velsignelser med hverandre. Fra den ene kanten kom materiell hjelp, og fra den andre kanten kom til gjengjeld beretninger om rettskaffenhet og standhaftighet som var godt nyhetsstoff og overalt ga vitnene ry som forkjempere for kristne prinsipper. På den måten ble det lettere å utføre vitnearbeidet til Jehovas pris over hele jorden. (2 Kor. 8: 13—15) Alt dette tjener til å bekrefte at Jehovas folk er en forent, verdensomfattende familie under kjærlig lederskap av et teokratisk ny verdens samfunn som moderlig hegner om dem.

Hvordan sto det så til med forkynnelsesvirksomheten under de tunge krigsårene? Til tross for at det gikk betraktelig tilbake med den veldige litteraturspredningen i mange land, og til tross for at tusenvis av forkynnere var fengslet, ble det likevel spredt en anselig mengde litteratur. Det overraskende er imidlertid at det høyeste antall aktive forkynnere nesten ble fordoblet. Dette viser at krigens redsler framskynder tilgangen på oppriktige mennesker i de forkynnende vitners rekker. Legg merke til nedenstående oversikt over virksomheten verden over.

1874—1892 1 535 600 400

1893—1918 9 737 224 21 274

1919—1930 93 500 000 23 988

1931—1939 215 984 991 73 469

1940—1945 158 315 308 141 606i

Utbredelsen av Bibelens sannheter har en storslagen framgang enten det er krig eller fred. Vi befinner oss nå i endens tid, da det gode budskap om det opprettede rike blir forkynt i alle verdensdeler. Hverken mennesker eller demoner kan stanse framgangen i lengre tid. Hvis de prøver å kjempe mot Gud og hans hellige ånds uimotståelige makt, setter de seg i en slik stilling at de til slutt må bli ødelagt. Dette har vi et godt eksempel på i det beryktede, men likevel så ubetydelige menneske ved navn Hitler, som kjempet mot Gud og hans vitner.

(Fortsettes)

[Fotnoter]