Takknemlig for et glederikt liv i tjenesten
I OKTOBER 1921 ble det avertert at foredraget «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø» skulle holdes i rådhuset i Wallkill i staten New York. Selv om familien min var nysgjerrig, var det ingen av oss som gikk dit. Men jeg skrev etter den litteraturen det stod om på løpeseddelen. Da jeg fikk brosjyren Hvad siger Skriften om Helvede? og boken Guds Verdensplan, som begge var skrevet av C. T. Russell, ble jeg så fengslet av dem at jeg nesten ikke kunne legge dem fra meg.
Tidligere samme år hadde jeg gått ut av high school, og jeg søkte en mening med livet. Familien vår var religiøs, og vi gikk regelmessig i Den reformerte kirke, hvor jeg var søndagsskolelærer. Presten ville at jeg skulle gå på college og studere til prest, men jeg hadde ikke lyst til det, siden jeg syntes prestene levde et selvisk liv. Men jeg ville hjelpe mennesker, så jeg tenkte det ville være fint å bli misjonær i et fremmed land.
Jeg fikk vite hvor bibelstudentene (som Jehovas vitner da ble kalt) hadde sine møter, så neste sommer syklet jeg 24 kilometer for å overvære møter i Newburgh i staten New York. Da presten i kirken så holdt en preken om «helvete» som var i strid med Bibelens lære om at de døde er uten bevissthet, meldte mor og jeg oss ut av kirken. (Forkynneren 9: 5, 10) Far likte å lese den bibelske litteraturen vår, men han fortsatte å tilhøre den kirken han hadde tilhørt siden han var gutt. Men mine to brødre og tre søstre ble med tiden Jehovas vitner de også.
Jeg arbeider på Staten Island
Sommeren 1923 ble de som hadde anledning til å hjelpe til ved oppføringen av Selskapet Vakttårnets nye radiostasjon WBBR på Staten Island, oppfordret til å melde seg, og jeg fulgte denne oppfordringen. En av dem som kom fra hovedkontoret i Brooklyn for å hjelpe til i helgene, var den 18 år gamle Nathan H. Knorr, som i 1942 ble Selskapet Vakttårnets tredje president. Det var mens jeg arbeidet der og overvar et stevne i New York, at jeg ble døpt, 19. oktober 1923. Det var den første anledningen jeg hadde hatt til å symbolisere at jeg hadde innviet meg til Jehova Gud for å tjene ham.
Den vinteren reiste jeg hjem for å arbeide på familiens lille meieribruk i nærheten av Wallkill, men om våren var jeg tilbake på Staten Island for å hjelpe til med planeringsarbeid og veibygging. Da jeg nesten var ferdig med mitt midlertidige arbeid der, var det mange som planla å overvære det store stevnet i Columbus i Ohio i juli 1924. Jeg hadde det privilegium å reise dit med familien fra hovedkontoret med et spesielt tog. På dette stevnet ble alle i menighetene organisert med tanke på forkynnelsen fra hus til hus.
Jeg forkynner i Wallkill-distriktet
Da jeg kom hjem fra Columbus, begynte jeg å forkynne i distriktet rundt familiens gård, i det området hvor Watchtower Farms nå ligger. Først gjennomarbeidet jeg distriktet på sykkel, men så kjøpte jeg en T-Ford og brukte den når jeg arbeidet i distrikter lenger unna. Da boken Verdensbefrielsen ble utgitt i 1926, startet jeg et bibelstudium i et av hjemmene i Scotts Corners i nærheten av Walden. Noen av dem som var til stede der, gjorde fremskritt og ble senere Jehovas vitner.
Familien min og jeg gikk regelmessig på møtene i Newburgh. Med tiden ble bønnemøtene, lovprisningsmøtene og vitnesbyrdsmøtene, som ble holdt midt i uken, forandret til tjenestemøter. Dermed ble det lagt vekt på tjenesten fra hus til hus, og det var noen som ikke likte det. Men jeg var glad for at det ble lagt vekt på å utbre budskapet om Riket på denne apostoliske måten. (Apostlenes gjerninger 20: 20, NW) I april 1928 begynte jeg å ta del i forkynnelsesarbeidet som alminnelig pioner.
Jeg forkynner i sørstatene
Den gangen var det vanlig at pionerene arbeidet i distrikter nord i landet om sommeren og så drog sørover for å forkynne der om vinteren. Vintrene fra 1928 til 1935 arbeidet derfor min pionerpartner, Rudolph Abbuhl, og jeg i statene Virginia, West Virginia, North Carolina, Georgia, Tennessee og Kentucky.
Å forkynne i sørstatene den gangen var en minneverdig opplevelse. Veiene var ofte dårlige, og vi ble eksperter når det gjaldt å vite hvor langt vi kunne kjøre uten å få problemer med steiner eller bli sittende fast i gjørme. Vi gikk mye, siden mange bodde på steder hvor det ikke gikk an å kjøre.
De fleste av dem som bodde på landet, var fattige og hadde ingen moderne bekvemmeligheter. Noen steder i Kentucky var det faktisk ikke uvanlig at folk bodde i tømmerhytter, og noen spant fremdeles på rokk. Livet hadde ikke forandret seg stort siden den gangen Daniel Boone levde, cirka 150 år tidligere.
Når det gjaldt losji, pleide vi å leie et rom, vanligvis for cirka ti dollar for en måned. Men fra tid til annen ble vi hos dem vi forkynte for, og da betalte vi gjerne cirka en dollar for en natt, måltider inkludert. Rett som det var, fant vi en husmor som var villig til å vaske tøyet vårt mot å få litteratur i bytte. Siden folk hadde lite penger, fikk vi ofte mat i bytte for litteraturen.
Ofte var det en husmor som sa: «Dere kan få en høne hvis dere klarer å fange en.» Vi var forberedt; vi hadde med oss et hønsebur bak i bilen. Vi brukte en ståltråd med en krok og ble eksperter når det gjaldt å fange kyllinger i benet. Egg var også noe vi fikk i bytte, men vi byttet også mot all slags hermetisert frukt. Det vi ikke brukte selv, pleide vi å selge når vi trengte å kjøpe bensin. En gang kjørte vi til og med i fast rute til en rekke restauranter for å selge ting vi hadde fått i bytte for litteraturen.
At vi vant folks tillit, var til hjelp for oss når vi møtte motstand og vanskeligheter. Det var tilfellet i Cleveland i Georgia, hvor en advokat, som også var søndagsskolelærer, fikk oss arrestert, anklaget for å selge uten lisens. Det var flere som forsvarte oss i retten, deriblant mannen i det huset vi bodde i. Da vi fikk forklare hva slags arbeid vi var opptatt i, ble saken hevet, og vi ble bedt om unnskyldning.
I fjellene i nærheten av Ferrum i Virginia, som på enkelte andre steder, var det vanlig med ulovlig fremstilling av alkohol. Bevæpnede menn holdt vakt ved brenneriene, og ingen fremmede fikk komme inn på området. Men uten at vi var klar over det, hadde vi vunnet folks tillit, og vi hadde fått et godt rykte. Vi fikk derfor forkynne i området uten at det hendte noe. Vi traff en kvinne som hadde skaffet seg litteratur fordi hun hadde hørt på våre radioprogrammer, og hun viste sin verdsettelse ved å snakke med andre om det hun lærte. Hun ble senere døpt og var et trofast vitne i mange år.
Da vi var i Harlan i Kentucky, var dette fylket kjent som det blodige Harlan, og det med god grunn. Folk hadde skytevåpen og brukte dem. En gang ble min pionerpartner, Raymond Hall, skutt i skulderen av noen menn som tydeligvis bare prøvde å skremme ham. På det sykehuset vi brakte ham til for at han skulle få behandling, spurte de ikke engang hvordan det hadde skjedd; den slags forekom tydeligvis ofte. Etter å ha forkynt i distriktet begynte vi å tro på meldingen om at åtte sheriffer og cirka 100 andre ble drept det året vi var der. Men vi var glad over å finne to familier som reagerte positivt på sannheten. Senere begynte en av sønnene i en av disse familiene på Betel i Brooklyn.
Jeg forkynner i nordstatene
I sommermånedene brukte jeg gården vår i nærheten av Wallkill som utgangspunkt når jeg forkynte i de fire nærmeste fylkene. Jeg tok med meg forsyninger, kamperte ute en uke og forkynte i distriktet. Så reiste jeg hjem i helgene for å gå på møtene i Newburgh. På den måten kunne jeg bruke ti timer om dagen i forkynnelsesarbeidet i avsidesliggende distrikter. Jeg syntes det var givende å foreta gjenbesøk hos mange som viste interesse. Jeg ble svært glad da en kvinne senere kom bort til meg på et stevne og sa at de bøkene jeg hadde levert til henne, hadde ført henne inn på livets vei.
Vitnene ble stadig arrestert på den tiden, særlig i New Jersey. Om sommeren opplevde jeg dette på nært hold og pleide å være med når det ble organisert en kampanje for å forkynne på et urolig sted. Noen ganger ble vi arrestert og løslatt igjen om kvelden, men andre ganger ble det holdt rettssak mot oss. Ved en anledning, mens vi sonte en straff på ti dager, forkynte vi for en av de andre fangene, som tok imot det gode budskap og senere ble pioner.
Omtrent på denne tiden begynte vi å gjøre utstrakt bruk av grammofonplater med korte, bibelske drøftelser i hus-til-hus-arbeidet. Det ble også installert høyttalerutstyr på biler. Jeg drog til hovedkontoret i Brooklyn og fikk installert slikt utstyr på bilen min til 175 dollar. Om sommerkveldene pleide jeg å kjøre bilen til en dalbunn. Derfra kunne innspillingene høres et par kilometer unna. I årene som fulgte, reiste jeg mange tusen kilometer med disse store grammofontraktene på bilen og nådde mange mennesker med budskapet om Riket.
Et trekk ved livet om sommeren var å overvære de store stevnene. Særlig minneverdig var stevnet i 1931 i Columbus i Ohio, hvor vi antok det bibelske navnet Jehovas vitner.
Nye oppgaver
Sent på høsten i 1935 kom vi tilbake fra sørstatene, hvor vi hadde arbeidet som pionerer, til Betel i Brooklyn, for å hjelpe til med arbeidet der. Etter at jeg bare hadde arbeidet noen dager i trykkeriet, bad bror Knorr meg komme opp på kontoret. Han spurte om jeg ville være kretsdirektør og besøke kretsene (som menighetene ble kalt den gangen). «Jeg har aldri holdt noen tale for en krets, og jeg vet ingenting om organisering av kretser,» sa jeg.
«Det er ikke nødvendig med dyktige talere, bare noen som elsker tjenesten, vil ta ledelsen i den og snakke om den på møtene,» forklarte bror Knorr.
De neste par månedene fikk jeg derfor litt opplæring i det nye arbeidet jeg skulle utføre. Jeg ble med bror Knorr og andre når de besøkte kretser i helgene. Oppgaven gikk i første rekke ut på å organisere kretsene med tanke på gjenbesøks- og bibelstudiearbeidet, som da var forholdsvis nytt. Jeg reiste hjem på besøk en helg (mitt siste besøk på seks år), kvittet meg med alle unødvendige ting og gjorde meg klar til å reise. Jeg følte meg nokså uskikket for en slik oppgave, men i mars 1936 drog jeg nå av gårde.
Jeg reiser
Det første stedet jeg besøkte, var Easton i Pennsylvania. Vanligvis kom jeg til et sted slik at jeg rakk å gå på feltet om formiddagen, ha et møte med tjenerne i kretsen om ettermiddagen og etterpå et med hele kretsen. Jeg pleide bare å være to dager i en krets og bare en dag hos en mindre gruppe, så det hendte at jeg besøkte seks slike grupper på en uke. Jeg var stadig på farten.
I løpet av 1936 og 1937 besøkte jeg deler av Pennsylvania, West Virginia, Ohio, Indiana, Illinois, Iowa, Nebraska, Wyoming, Colorado, New Mexico og Texas. Jeg hadde aldri vært i Vesten før og ble fengslet av levemåten, slettene, fjellene og de store avstandene. Jeg besøkte alle kretsene i New Mexico på to uker. Sommeren 1937 hadde jeg kommet til Texas. Det fantes ingen spansktalende reisende kretstjenere der, så jeg besøkte også de spanske kretsene og snakket til dem gjennom en tolk.
I en liten engelsk krets i Texas var en 18 år gammel pike gruppens kretstjener. Faren hennes lå for døden, og en regnet med at han kom til å dø den dagen jeg kom, og det gjorde han også. Jeg ble bedt om å bli igjen og forrette ved begravelsen. Vi gikk på feltet og hadde møte om kvelden, og neste morgen holdt jeg begravelsestalen. Selv om det var en sørgelig begivenhet, var de så glad for at jeg hadde kommet og holdt talen.
Etter å ha overvært stevnet i Columbus i Ohio i september 1937 tilbrakte jeg vinteren i de nordlige statene North Dakota, Montana og Idaho, hvor jeg besøkte kretsene. I februar 1938 krysset jeg fjellkjeden og ble gledelig overrasket over at det var ganske varmt ved stillehavskysten, og at plenene var grønne. Den gangen hadde Seattle bare ett møtested, mens det nå er 21 menigheter der.
Sonestevner
Våren 1938 ble det arrangert et spesielt møte for kretser i området rundt San Francisco, og omtrent 600 vitner var til stede. Det viste seg å være en forløper for sonestevnet (som nå kalles kretsstevne). Den nye ordningen med regelmessige besøk av sonetilsynsmannen (kretstilsynsmannen) og med sonestevner begynte 1. oktober 1938.
Som reisende tilsynsmann hadde jeg ansvaret for et sonestevne hver uke. Disse møtene med åndelig undervisning gav også dem som var til stede, anledning til å delta i forkynnelsen fra hus til hus, og de nye kunne bli døpt. Før sonestevnene døpte vi nye når som helst og hvor som helst. Jeg kan huske at jeg døpte en mann i det iskalde snøvannet i en elv som rant fra et fjell i Oregon, og at vi ved en annen anledning døpte en mann i vanntrauet på tunet.
Under disse sonestevnene begynte vi å ha informasjonsmarsjer. Vi pleide å gå med plakater hvor det på den ene siden stod «Religionen er en snare og et svindelforetagende», og på den andre «Tjen Gud og kongen Kristus». Disse plakatene vakte stor oppmerksomhet og førte noen ganger til at vi møtte motstand. I september 1939 brøt så den annen verdenskrig ut i Europa, og vår virksomhet møtte større motstand.
Pøbelopptøyer forstyrret stevnene våre i Hannibal i Missouri, i Columbus i Nebraska og i St. Cloud i Minnesota. I Marinette i Wisconsin befalte borgermesteren at vi skulle gå ut av stevnehallen, men da politiet så at vi ifølge loven hadde rett til å være der, beskyttet de oss. Men politiet i Huttonsville i West Virginia var med på pøbelopptøyene mot oss under stevnet i Elkins. Vi fikk dem arrestert, og de måtte betale 500 dollar for å bli løslatt. Saken ble utsatt en rekke ganger og ble til slutt henlagt, men politiet der forstyrret oss ikke i arbeidet igjen.
Jeg var ofte i retten i forbindelse med slike tilfelle. Noen ganger var jeg forsvarsadvokat for den saksøkte, og i andre tilfelle var jeg selv den saksøkte, for eksempel i Quincy i Illinois, hvor vi vant saken. Hayden Covington, som da var Selskapets advokat, og Fred Franz, som nå er Selskapet Vakttårnets president, hjalp oss i noen saker, for eksempel den i London i Kentucky, som vi også vant.
Under den fem dager lange rettssaken i Indianapolis i Indiana som gjaldt 60 Jehovas vitner som var anklaget for oppvigleri, stod bror Franz og jeg i vitneboksen. Våre brødre ble funnet skyldige, men ble senere frikjent av en høyere domstol. Samme uke som denne rettssaken pågikk, var jeg en av de saksøkte i en annen sak i Joliet i Illinois og forsvarsadvokat for en bror i enda en sak i Madison i Indiana. I tillegg til det hadde jeg ansvaret for et sonestevne hver helg. Jeg måtte skrive en hel bok hvis jeg skulle få med detaljene fra denne spennende tiden.
Et stort høydepunkt var det femdagers stevnet som ble holdt i St. Louis i august 1941. Jeg ble bedt om å komme et par uker i forveien og fikk i oppdrag å arbeide på campingplassen. Etter at vi hadde slått gresset til en bonde, anla vi en by for 5000 mennesker på slåttemarken. Men allerede før stevnet begynte, hadde vi 10 000 i leiren, og mange biler, lastebiler og campingvogner stod i kø på veien for å komme inn. Til slutt hadde vi over 15 000 i leiren, hvor mange ble værende og hørte programmet over telefon. Da de 15 000 barna i hovedsalen reiste seg og fikk sitt gratis eksemplar av boken Børn, delte jeg ut gratis eksemplarer av boken til alle de barna som var i leiren.
Kingdom Farm og Watchtower Farms
Ikke lenge etter stevnet i St. Louis ble det stadig vanskeligere å holde sonestevner. Det ble derfor bestemt at vi skulle slutte å ha dem. Jeg fikk beskjed om å møte opp på Betel i Brooklyn. Jeg hadde bare vært der noen dager da bror Rutherford spurte meg om jeg ville tjene ved Kingdom Farm i nærheten av Ithaca i staten New York. Før jeg reiste for å ta meg av denne nye oppgaven, besøkte jeg hjemmet mitt i nærheten av Wallkill. Mor var død, og alle brødrene og søstrene mine hadde giftet seg. Så kjørte jeg opp til Kingdom Farm, hvor jeg fikk tildelt det rommet som jeg bodde på de neste 28 årene.
Etter å ha forkynt på heltid i over 13 år var det vanskelig å begynne med gårdsarbeid. Men jeg tok fatt på det og gledet meg over mange tjenesteprivilegier i forbindelse med virksomheten ved farmen. Men samtidig fortsatte jeg regelmessig å ta del i forkynnelsen om kveldene og i helgene. Jeg ledet bibelstudier med mange mennesker, og en rekke av dem ble døpt som Jehovas vitner.
Gårdsarbeidet var likevel nå min hovedbeskjeftigelse. Jeg begynte å lese om fôring, gjødsel og gjødning og benyttet meg av Cornell universitet i nærheten og dets bibliotek. Ved forente anstrengelser var vi i stand til å øke produksjonen på farmen. Med tiden produserte vi det meste av den maten som den voksende Betel-familien i Brooklyn og familien ved Kingdom Farm spiste.
Første februar 1943 fant det sted en dramatisk vekst i personalet på farmen, for da ble Gilead-skolen åpnet. Hver sjette måned hadde vi så en ny klasse med cirka 100 elever som kom fra alle deler av verden. For en glede det var å bli kjent med de over 3700 elevene i de 35 klassene som ble lært opp i misjonærarbeidet ved farmen før Gilead-skolen flyttet ned til Brooklyn i 1961! I løpet av disse årene møtte vi mye motstand, vi ble utsatt for pøbelopptøyer, og det ble reist en rettssak mot oss, som vi vant. Med tiden vokste den ene lille gruppen i området og ble til fire menigheter.
Akkurat på den tiden da Gilead-skolen flyttet fra Kingdom Farm, ble Rikets tjenesteskole for tilsynsmenn i menighetene opprettet der. I løpet av de neste sju årene eller så gjennomgikk cirka 7000 eldste det en måned lange kurset, som senere bare skulle vare i to uker.
I januar 1963 ervervet Selskapet retten til en eiendom i nærheten av der hvor jeg vokste opp, i Wallkill i New York. Eiendommen fikk navnet Watchtower Farms. I årenes løp er anlegget blitt større og utstyret forbedret; det er til og med blitt bygd trykkerier der. Første januar 1970 ble jeg bedt om å arbeide der, og dermed var jeg tilbake i det området hvor jeg hadde begynt å forkynne cirka 45 år tidligere! Noen av de eldre menneskene der kunne huske meg.
Da jeg kom til Watchtower Farms, hadde familien 55 medlemmer, men nå er det godt og vel 750 som tjener der! Blant dem er tre av nevøene mine. Jeg har også en niese som reiser sammen med sin mann, som er kretstilsynsmann. Jeg er svært glad for at over 30 i min familie kommer sammen med Jehovas vitner. I november 1974 hadde jeg det privilegium å bli utnevnt som et medlem av Jehovas vitners styrende råd, og derfor flyttet jeg tilbake til hovedkontoret i Brooklyn.
Jeg er så glad for at Jehova Gud åpnet øynene på meg da jeg gikk ut av high school, slik at jeg fant en storslagen mening med livet — å tjene ham. Tjenesten for ham de siste 60 årene har virkelig vært givende og tilfredsstillende. Den har brakt meg i et nært forhold til vår himmelske Far og fått meg til å se at han virkelig beskytter og velsigner sitt folk.
[Bilde på side 21]
Fortalt av John Booth
[Bilde på side 23]
Bak lås og slå på grunn av forkynnelsen
[Bilder på side 25]
I 1930-årene brukte jeg en høyttalerbil i forkynnelsesarbeidet
[Bilder på side 26]
I 28 år bodde jeg på Kingdom Farm, der Gilead-skolen først var
To av de 3700 som jeg har sett gå ut av Gilead-skolen
[Bilde på side 27]
Jeg tjente også ved Watchtower Farms i fem år