Mine bestrebelser for å fullføre min tjeneste

Fortalt av Julia Clogston

DET er hyggelig at du har tid til å høre på noen av mine opplevelser som heltidstjener! I 1938 symboliserte jeg min innvielse ved vanndåpen under sammenkomsten i Seattle i Washington. Vår menighet i Tulelake i California vokste på noen få måneder fra én forkynner til fem, og de fleste av oss overvar konventet «Herredømmet og freden» i Portland i Oregon. Etter å ha lest et brev i Vakttårnet for juli 1938, et brev som bror Rutherford hadde sendt til en australsk gutt angående det å ta imot pionertjenestens privilegier, bestemte jeg meg til å gå inn for å fullføre min tjeneste ved å bli pioner. Min første opplevelse som var noe utenom det vanlige, hadde jeg i Dunsmuir i California. Uten å være oppmerksom på det besøkte jeg en romersk-katolsk prests hjem, og jeg la fram budskapet for hans husholderske. En liten stund etter dukket en høy politikonstabel opp ved siden av meg og sto og hørte på meg mens jeg forkynte for en husmor. Han forklarte at etter som han hadde hørt at jeg forsøkte å selge en bok til denne damen, kunne han nå anklage meg, og jeg ble arrestert. I retten ila dommeren meg en stor bot, subsidiært tretti dagers fengsel. Sonetjeneren var til stede, og han sa ifra at vi ikke ville betale boten, så det så ut til at det ville bli tretti dager på meg! Men en velvillig mann kom meg til unnsetning. Han stilte kausjon for meg, og den kvelden nøt jeg aftensmåltidet sammen med de andre pionerene mer enn noensinne. Det at jeg følte Jehovas beskyttende hånd over meg på denne måten, økte min lykke og styrket min beslutning om å fortsette mine bestrebelser for å fullføre min tjeneste.

I 1940 arbeidet flere andre pionerer og jeg oss opp til konventet i Detroit, og i løpet av den seks uker lange turen fra California forkynte vi i de viktigste byene vi kom forbi. Var du tilstede ved konventet i St. Louis i 1941? Takket være noen godhjertede menneskers gavmildhet var jeg det, og aldri før hadde jeg frydet meg så meget over noen få dager. Det var første gang jeg meldte meg til frivillig tjeneste ved et konvent. Jeg oppdaget til min glede at jeg hadde meget større utbytte av alle foredragene nå da jeg visste at jeg hadde en liten andel i det kolossale arbeid som måtte utføres for å betjene så mange mennesker.

Da jeg kom tilbake til California fra St. Louis, begynte jeg å arbeide i Imperial Valley. En femten år gammel pionerpike og jeg bodde i et bitte lite hus i Calipatria. To ganger i uken haiket vi sekstifem kilometer for å være med på møtene i El Centro, og noen ganger tok vi med oss de nyinteresserte som vi studerte med. En familie på åtte voksne lærte sannheten, og etter noen få måneder ble seks av dem pionerer.

Da jeg ble utnevnt til spesialpioner, befant jeg meg i Brawley i California, og jeg fikk beskjed om straks å reise til Whittier. Med alle mine eiendeler pakket ned i en liten koffert begynte jeg å haike tidlig neste morgen. Da jeg kom fram til de andre spesialpionerene i Whittier sent samme kveld, sto de i døren til husvognen sin og ønsket meg velkommen, og det var begynnelsen til et livsvarig vennskap.

I desember 1942 dro jeg videre til Boulder City i Nevada i spesielt oppdrag, og ankom dit alene, men i godt humør. Den andre søsteren som hadde fått i oppdrag å arbeide der sammen med meg, var ikke kommet enda. Dette var et distrikt hvor det ofte forekom uroligheter, derfor gikk jeg først til politistasjonen og spurte om de hadde mottatt brevet fra J. Edgar Hoover i justisdepartementet, et brev som anmodet om at Jehovas vitner måtte bli beskyttet i sitt arbeid. Deretter begynte jeg å forkynne fra dør til dør. Jeg hadde med meg mitt eksemplar av boken The New World [Den nye verden], og forklarte folk at jeg kunne skaffe dem en slik bok når jeg fikk min forsyning av litteratur. Mens jeg arbeidet, var det en mann som fulgte etter meg i bilen sin. Jeg håpet det var for å beskytte meg, men jeg var ikke sikker. Men om kvelden da jeg sto utenfor teatret med bladene, og fikk levert mange, gikk politiet rett forbi meg og inn i teatret uten å legge merke til meg i det hele tatt. Jeg var virkelig takknemlig overfor Jehova ved slutten av den dagens tjeneste.

En klar vinterkveld da jeg kom hjem fra et gjenbesøk hos en mormon-biskop, fikk jeg en lang konvolutt som inneholdt et skjema som jeg kunne bruke til å søke om å få være med i den første klassen ved en ny skole som Selskapet hadde opprettet for å utdanne misjonærer som skulle sendes til fremmede arbeidsmarker. Etter å ha tenkt det nøye gjennom under bønn, fylte jeg ut søknaden samme kveld og sendte den tilbake. Resten av den måneden hadde jeg den ene stimulerende opplevelse etter den annen. Min partner kom med sin bil og husvogn. Og så, da jeg nesten hadde gitt opp det hemmelige håp jeg hadde næret om å få reise til Gilead, kom det brev om at min søknad var innvilget, og vedlagt fulgte en sjekk til dekning av mine reiseutgifter til New York.

Etter å ha reist i ti dager og på veien avlagt besøk hos venner i Los Angeles og Sacramento og hos min mor i Oregon kom jeg til Ithaca i New York, og dro derfra videre opp til Gilead. De fem følgende måneder var en eneste herlig opplevelse som ikke hadde noen skyggesider. Vi leste og studerte hele Bibelen, og ble for første gang grundig opplært i teokratisk tjeneste. Jeg fikk mange gode venner, og vi nyter fremdeles hverandres vennskap.

Noen av oss ventet å kunne reise til vårt tildelte distrikt i Mexico med én gang, men de meksikanske myndigheter lot noen fra vår gruppe vente nesten tre år før de fikk visum. Til slutt hadde alle fått visum så nær som jeg. Den kvelden de fire siste reiste, var jeg så trist som jeg aldri hadde trodd jeg kunne bli. Morgenen kom, og jeg begynte å organisere mitt arbeid slik at jeg kunne ta meg av de beste studiene som de andre pikene hadde reist ifra, i tillegg til mine egne. Som et resultat av våre forente anstrengelser kom mange rettsindige mennesker i sannheten den sommeren. Det er en stor glede å treffe dem og barna deres på de internasjonale sammenkomstene. En av de unge pikene har vært på Gilead.

Endelig fikk jeg også innreisetillatelse til Mexico! I de følgende måneder ble drømmen om å forkynne for dette vennlige folket til virkelighet. Deretter arbeidet jeg som spesialpioner i Houston i Texas, og høsten 1948 fikk jeg i oppdrag å reise til Salvador, noe som førte enda en overraskelse med seg. Jeg skulle reise til New York for å ta båt derfra. Mens vi var i New York, bodde min nye partner, søster Bowin (som også hadde arbeidet i Mexico), og jeg på Betel en uke, og arbeidet litt der og litt på fabrikken, og jeg var også en tur til Gilead og til radiostasjonen WBBR på Staten Island.

På reisen til sjøs fant vi interesse for Rikets budskap både blant skipsoffiserene og våre medpassasjerer. Veien gjennom Guatemala og Salvador tilbakela vi til lands, og fikk se meget av det landet som nå skulle være vårt hjem. I byen San Salvador sto det et ledig rom og ventet på oss. I løpet av de tre første årene vi var her, lot en lokal radiostasjon oss få benytte en time i uken helt gratis; på den måten fikk vi kringkastet innholdet av bøkene «Gud er sanndru» og «Dette betyr evig liv» på spansk, og dessuten mange artikler fra Vakttårnet. Vi lærte snart meget om hvordan man bør innrette seg når man lever i tropene; men framfor alt lærte vi at vårt arbeid egentlig består i å lære opp velvillige mennesker til å bli modne forkynnere, og ikke bare i å levere store mengder litteratur. Å komme på møtene og treffe lykkelige, besluttsomme vitner som man har hjulpet til å lære sannheten, er virkelig en stor belønning, og det er noe som stadig oppmuntrer meg til å fortsette mine bestrebelser for å fullføre min tjeneste.