Mine bestrebelser for å fullføre min tjeneste
Fortalt av Doris Monroe
JEG hadde passert to milepeler i min åndelige vekst, før jeg til sist valgte pionertjenesten som min livsoppgave. Den første var det at jeg hadde en viss andel i å overbringe sannheten til en tidligere skolekamerat av min søster. Til tross for at hun møtte motstand hjemme, begynte hun å gå på møtene sammen med oss. Ved å hjelpe henne bygde vi i virkeligheten opp vår egen tro.
Den andre milepelen var følgende: På denne tiden ble det sendt spesialpionerer til den forstaden til Chicago som vi bodde i. Det ble holdt møter i et hjem, og om kveldene ble det arrangert tjeneste for å spre brosjyrer. Hvilken glede det var for oss å kunne ta med vår første forkynner ut i tjenesten! Til tross for at hun på den tiden hadde svært lite øvelse, gikk hun på, ble snart døpt, og ble dermed vår åndelige søster. Dette var begynnelsen til et nært vennskap, som førte til at vi har vært ti år i pionertjenesten sammen, og at vi samtidig ble uteksaminert fra Gilead for å tjene i et fremmed land.
Da spesialpionerene forlot oss, opprettet jeg mitt første studium med en liten, eldre dame. Hun hadde svært liten skoleutdannelse, og det var vanskelig for henne å lære, men hun begynte snart å komme på møtene; og så en aften, da vi møtte fram til bladarbeid på gaten, kom hun også. Hun hadde hørt at det ble opplyst om det, og var ivrig etter å ta del.
De stadige brevene fra Selskapet som inneholdt oppfordringer om å bli pioner, virket som om de var rettet direkte til oss. Til tross for at det lå forskjellige hindringer i veien for oss, syntes vi disse ble nærmest bagatellmessige, når vi tenkte på hvilke tjenesteprivilegier vi allerede hadde kunnet glede oss over. Sommeren 1943 bestemte derfor tre av oss seg for å bli pionerer. Vi skulle begynne den 1. januar 1944. Det første året fløy av gårde. Den sommeren kunne vi glede oss over å overvære vår første sammenkomst som pionerer, som ble holdt i Buffalo. I desember fikk vi et brev fra Selskapet, som innbød oss til å bli spesialpionerer. Vi tok imot tilbudet, og endelig fikk vi vår tildeling av felt; vi skulle arbeide i Washington i Iowa istedenfor et ektepar som var blitt innbudt til å komme til Gilead. Etter å ha bodd i Chicago, syntes vi denne byen i Iowa med sine 5000 innbyggere var veldig liten; kontrasten ble så kolossalt stor. Dette var i mars 1945. Vi ankom i øsende regnvær, vi hadde ingen navn på velvillige mennesker, og det var ingen andre steder å ta inn enn på et hotell. Men neste dag skinte solen, og før dagen var omme, hadde vi funnet et sted å bo. Så var vi da endelig rede til å ta fatt på arbeidet i vårt første spesielt anviste felt.
Nei, vi opprettet ingen menighet, heller ikke fant vi noen særlig interesse. Spesialpionerer hadde arbeidet der tidligere uten noe særlig hell. Men to måneder før dette paret som var der før oss, reiste til Gilead, hadde de truffet en dame som tok en brosjyre. Hun var kommet i sannheten, og nå var hun med oss fra dør til dør og studerte Vakttårnet sammen med oss om søndagene. Til tross for at vi ikke hadde noen menighet, prøvde vi å følge planen for en menighet, og vi fikk en dypere verdsettelse av hvilken viktig rolle møtene spiller i en kristens liv.
I august 1945 dro vi til et større distrikt, Ottumwa i Iowa. I denne byen som hadde 40 000 innbyggere, fikk vi igjen den glede å være knyttet til en menighet. En måned etterat vi kom dit, skrev søsteren i Washington til oss og fortalte at en av de velvillige, som var overlatt i hennes varetekt, nå var blitt med i sannheten. Vi hadde vanskelig for å tro det, men noen få uker senere kom de begge to for å tilbringe dagen sammen med oss i tjenesten i Ottumwa.
Nå begynte tiden å nærme seg til at vi skulle få komme på Gilead for å begynne i skolens åttende klasse, som skulle ta til etter sammenkomsten i Cleveland i 1946, hvor vi var til stede. Hvor vidunderlig det var å tilhøre denne første internasjonale klassen — å få høre meget om både India, Afrika, Finnland, Irland og mange andre land! En kveld da det ble fortalt opplevelser, berettet en finsk bror om en bror i en fangeleir som hadde stått ansikt til ansikt med en eksekusjonspelotong. Så pekte han ut denne broren for oss, det var en av våre studiekamerater. Et annet stort øyeblikk var den aftenen da de utenlandske brødrene mottok sine tildelinger av misjonsfelt, som var i China, Afrika, Filippinene, Fijiøyene, Malta — for å nevne bare noen få av de stedene de snart skulle bli sendt til. Alle snakket i munnen på hverandre; hallene gjenlød av latter. Resten av oss lengtet etter å motta våre oppdrag vi også. Endelig kom avslutningsdagen, og alle dro av gårde og undret seg på når mon vi ville sees igjen.
På dette tidspunkt var trekløveret vårt utvidet til et firkløver; det var fire av oss som fikk i oppdrag å arbeide sammen med en av menighetene i New York. Månedene fløy av gårde og fikk sitt høydepunkt i august i en reise tvers over kontinentet til sammenkomsten i Los Angeles. Vi hadde ikke før gjenopptatt arbeidet i New York, før vi ble bedt om å komme til Philadelphia for å utføre forhåndsarbeid til en sammenkomst i to måneder. Mens vi var der, mottok vi vår utenlandske tildeling av distrikt. Ivrige rev vi opp konvoluttene, og en av oss bemerket at vi sannsynligvis ville bli sendt til Chile — for det var lengst unna. Riktig nok, det var Chile!
Vi seilte fra New York, og sytten dager senere ankom vi til Valparaiso, vår første misjonsmark i et fremmed land. Denne særpregede byen som er Chiles nest største, er bygd på 40 åser, alle med forskjellige navn. Da vi kom dit, var det en ganske liten menighet der. Ofte kom det bare en person på møtene foruten misjonærene. Vårt store problem det første året var språket. Når vi framførte våre korte vitnesbyrd som vi hadde øvd oss på på forhånd, og så gjorde en pause, begynte vedkommende vi snakket med å prate i vei med en for oss rivende hastighet, og brukte ord som vi syntes virket milelange. Men litt etter litt begynte vi å tilegne oss forskjellige ord og bruke dem selv. Alle utviste en enestående tålmodighet med oss. Jeg forundret meg ofte over hvordan de kunne la være å le av våre pussige feil; ja, de pleide til og med å korrigere oss uten å fortrekke en mine. Flere måneder senere kunne vi le av det sammen, da de fortalte at de nesten ikke forsto et ord av det vi sa til å begynne med. Ja, flere av dem vi besøkte det første året, er nå forkynnere.
Bror Knorrs besøk i Chile i mars 1949 og den vidunderlige sammenkomsten som da ble holdt i Santiago, hvor det var et høydepunkt på 450 til stede, er lykkelige minner. Da han kom tilbake fem år senere, var det over 1000 til stede. Dengang da vi kom til Chile, var det et gjennomsnitt på 200 forkynnere. I år passerte vi 1200. Noen ganger kan man synes at framgangen er liten når man ser den fra dag til dag, men når man kaster et blikk noen år tilbake i tiden, inspirerer resultatene oss.
I januar 1950 ble vi tildelt et nytt distrikt i Chiles hovedstad, Santiago. Seks måneder senere var seks stykker av oss på vei til sammenkomsten på Yankee Stadion. Det kan ikke beskrives hvor lykkelige vi var over å kunne være til stede og motta nye hjelpemidler i tjenesten. Så snart vi var tilbake i Chile, tok vi igjen fatt på vårt arbeid. I de neste tre årene fortsatte menigheten vår å vokse. Det var oppmuntrende å se hvordan mange av forkynnerne gikk framover i modenhet. Men vi hadde skuffelser også, noen av dem vi studerte med, kunne ha et fast tak på tingene en stund for så å gli vekk. For mange her er ikke kjærligheten til sannheten sterk nok til å forandre deres livsførsel. Den moralske standard er ikke så særlig høy, og de har en medfødt tendens til å velge den letteste og behageligste kurs i livet. Men til tross for dette finnes det dem som lar sannheten innta førsteplassen i sitt liv. Det er et gledelig privilegium å kunne ha del i å hjelpe slike.
Til sammenkomsten på Yankee Stadion i 1953 reiste vi med chartret fly. For alle de delegerte fra Chile var sammenkomstens høydepunkt da Chiles første misjonær fikk utlevert sitt eksamensdiplom. En av misjonærene var kommet i kontakt med ham i løpet av de første månedene hun var der. Vi var også lykkelige over igjen å kunne snakke med våre klassekamerater der på Yankee Stadion, som nå tjente på forskjellige kanter av jorden, og å kunne høre om deres arbeid, og det var tydelig at alle syntes at deres distrikt var det beste. Vi var alle enige om at vi ikke ønsket å begynne i vårt første pionerdistrikt igjen.
Da jeg kom tilbake til Chile, foretok jeg et gjenbesøk hos en abonnent på Vakttårnet. Hun fortalte meg at hun hadde lånt bort bladene til en venninne av seg som var interessert. Da jeg besøkte denne venninnen, merket jeg at hun hadde tatt til seg mye av sannheten. Vi begynte å studere sammen, og etter noen få måneder ble hun med meg ut i tjenesten, og hun døpte seg på første sammenkomst. En annen som jeg studerte med, og som hadde begynt å gå sammen med meg i dør-til-dør-arbeidet, ba meg bli med hjem til en venninne av henne som hun hadde forkynt for. Vi leverte en kombinasjon på tre store bøker og en bibel og tegnet et abonnement på Vakttårnet ved første besøk, og den etterfølgende uke satte vi i gang et studium der. Nå er hun rede til å gå ut i tjenesten sammen med oss.
Rikets tjeneste er den eneste virksomhet som har noen varig verdi, som gir størst glede og trøst, ikke bare til andre, men også til oss selv. Dette fikk jeg et kraftig bevis på, da min søster, som jeg hadde vært 10 år i pionertjenesten sammen med, plutselig ble drept bare noen få måneder etterat hun var reist til Afrika for å gifte seg med en annen misjonær og fortsette i heltidstjenesten der. Det var sikkert ikke noe annet som kunne holdt meg bedre oppe enn det at jeg hadde dagene fylt med tjeneste, at jeg bestrebet meg på å fullføre min tjeneste ved å bringe det trøstende budskap om den kommende herlige nye verden til fårene. Når jeg ser tilbake på mine tolv år som pioner, er jeg ikke i tvil om at de har vært de rikeste år i mitt liv. Jeg ser med glede fram til de neste tolv års privilegier, så vel som utallige i den nye verden.