En lutheraner blir et Jehovas vitne
SELSKAPET Vakttårnets avdelingskontor i Helsinki i Finnland fikk for en tid siden et brev fra en ung dame, som skrev:
«Jeg er en tidligere motstander av sannheten, en bakvasker av Jehovas vitner, som befant meg i en slik forkommen tilstand at jeg ikke kunne se et eneste lysglimt i den organisasjonen hvor jeg gjorde tjeneste som søndagsskolelærerinne og leder for en ungdomsgruppe for piker. I over tolv år har jeg nidkjært benyttet det meste av min fritid innen den lutherske kirke. Den omstendighet at jeg ofte har vært til stede ved religiøse tilstelninger hvor prestene har latterliggjort og advart mot Jehovas vitner, fikk meg til å begynne å tenke over saken. Hva om de hadde sannheten? tenkte jeg. Jeg stønnet i mitt hjerte, men forgjeves, for jeg ønsket å få svar på mine bibelske spørsmål. Jeg ba til Gud at han måtte sette meg i forbindelse med mennesker som tilba ham på den rette måten. Mine forfedres tradisjoner og overleveringer tilfredsstilte meg ikke lenger. Jeg følte at jeg trengte den rette slags åndelige føde for å få evig liv.
«Som om det skulle være svar på min bønn, kom det to menn til meg. De var Jehovas vitner. De var ute for å skaffe losji i forbindelse med en sammenkomst de skulle ha i vår by. Jeg ba dem inn, til min families store forbauselse. Jeg stilte dem det ene spørsmålet etter det andre, og hver gang fikk jeg svar ifra Bibelen. Da jeg hørte sannheten fra Jehova Gud, tok jeg øyeblikkelig imot den, for det var nettopp hva jeg lengtet etter.
«Det gikk snart opp for meg at de læresetningene de la fram fra Bibelen, var meget forskjellig fra det jeg hadde lært som barn. Senere, etterat jeg hadde snakket med Jehovas vitner igjen, kom jeg til å huske på noe som gjorde meg urolig. Jeg hadde på det innstendigste advart en av mine elever som kom til meg og sa at hun hadde begynt å gå på Jehovas vitners møter, etter som hun ikke hadde noe utbytte av å gå i kirken. Nå ønsket jeg å rope ut til denne piken at hun skulle sette seg i forbindelse med Jehovas vitner så hurtig som mulig, fordi de har sannheten. Det var som det falt en stor sten fra mitt hjerte da jeg en dag fikk et brev fra denne piken hvor hun skrev at hun ikke hadde gitt akt på min advarsel, men hadde begynt å gå på Jehovas vitners møter da hun flyttet til en annen by, og at hun nå var en av dem selv.
«Jeg var nødt til å ta en avgjørelse. Det var ikke lett, men jeg forsto at lydighet er bedre enn offer og hørsomhet bedre enn fettet av værer. Jeg forlot kirken, til stor sorg for min gudfar og for presten. Samme dag tok jeg del i en festlig tilstelning hvor all ungdommen i kirken var til stede, foruten flere prester og en biskop. I en privat samtale med biskopen innrømmet han at barnedåpen ikke var bibelsk. Jeg spurte hvorfor kirken lærer om den da, og jeg fikk dette svar: ’Vi er blitt så vant til den, og hvis vi fjernet den nå i overensstemmelse med Bibelen, ville det bare føre til større forvirring.’ Slik er det altså!
«Den talen det var bestemt at jeg skulle holde ved denne festen, ble min avskjedstale til kirken.’ Først snakket jeg til kirkens unge, og sa at læresetningene om sjelens udødelighet, treenigheten, barnedåp osv., som jeg hadde lært dem, ikke var bibelske. Jeg formante dem til å være på vakt, og ikke på en lettroende måte godta alt som ble fortalt dem, men studere først. Jeg la merke til at mine tilhørere var mer alvorlig enn noen gang før. Prestene og biskopen ble bleke på grunn av det de hørte. Jeg fryder meg over at jeg ikke lenger må være en slave under løgn og undervise i løgn (selv om jeg fikk 1400 kroner i måneden, for det).
«Jeg er lykkelig for at det i denne mørke verden fremdeles finnes en mulighet til å flykte fra det synkende skipet og til sikkerhet innen den nye verdens samfunn, hvor vi kan tjene Gud slik Kristus gjorde. Jeg håper at jeg vil bli et modent vitne i tilknytning til den teokratiske organisasjon, og i lydighet kunngjøre Riket, hvis utnevnte Konge er vår Gjenløser Kristus Jesus.»