Hvorfor sionismen er nødt til å slå feil

Mange jøder og ikke-jøder ser i sionismen en oppfyllelse av Bibelens profetier. Les denne artikkelen og bli klar over hvorfor disse menneskene tar feil, og hvem løftene om gjenopprettelse virkelig gjelder.

HVA er sionisme? Theodor Herzl, sionistbevegelsens far, har sagt: «Sionisme er det jødiske folk på marsj». I staten Israels årbok for 1953—1954 sies det: «Sionisme er et virkelig forsøk på å muliggjøre og sikre det jødiske folks beståen.» Og ifølge visse amerikanske sionister er sionismen ikke bare «judaisme i sin fullstendigste og sterkeste uttrykksform», men også hele menneskehetens messianske håp.

Blant kristenhetens prester, særlig innenfor visse protestantiske kretser, finnes det mange som likeledes venter store ting av sionismen. Det amerikanske tidsskriftet Land Reborn er talsmann for denne oppfatningen. En omfattende redegjørelse som forfekter dette syn, finnes dessuten i boken The Fall and Rise of Israel (Israels fall og gjenopprettelse) av William L. Hull, en protestantisk misjonær som har oppholdt seg mange år i Palestina. Han nærer stor beundring for sionismen, og dens ledere Herzl og Weizmann sammenligner han med Moses og Abraham. De ’fiskere og jegere’ som omtales i Jeremias 16: 16, er etter hans mening nazistene, som ved sin forfølgelse bevirket at mange jøder dro til Palestina, og de «rene lepper» eller det ’rene språk’ [KJ] som nevnes i Sefanias 3: 9, fortolker han til å være det hebraiske språk som igjen blir talt i Palestina i dag. Ifølge ham tillot Gud den første verdenskrig forat Palestina kunne bli løsrevet fra Tyrkia, og slike menn som Lloyd George, Churchill og Balfour «lot seg bruke av Gud» til gagn for sionismens sak «fordi de hadde tro på hans Ord». Hull anvender en mengde profetier som står nedtegnet hos Esaias, Jeremias, Esekiel, etc., så vel som Gamaliels advarende ord i Apostlenes gjerninger 5: 38, 39, på sionismen.

Det amerikanske tidsskriftet The American Weekly uttrykker seg i sitt nummer for 13. oktober 1957 i lignende vendinger om sionismens frukter, i en artikkel som heter «Bibelens profetier oppfylles i våre dagers Palestina». Uttalelsen om at «de som venter på [Jehova], får ny kraft, løfter vingene som ørner», fikk ifølge denne artikkel sin oppfyllelse da 40 000 jøder ble fløyet fra Yemen i Sørvest-Arabia til Palestina; og den profetien som sier: «i stedet for tornebusker skal det vokse opp cypresser», omtaler etter artikkelens utsagn det store skogplantningsarbeid som har funnet sted i Israel, idet antall trær har økt fra 17 000 i 1917 til 21 000 000 i 1957. De aller fleste av disse trærne er nåletrær. Israels vanningsanlegg som benytter vann som kommer fra Sion-fjellet, sies å oppfylle profetien om at «på den dag . . . skal . . . alle bekker i Juda strømme med vann; og det skal utgå en kilde fra [Jehovas] hus og vanne Sittims dal». Videre hevdes det at det at jøder er kommet fra fem verdensdeler og syttifire forskjellige land til Palestina, oppfyller følgende profeti: «Frykt ikke! Jeg er med deg. Fra Østen vil jeg la din ætt komme, og fra Vesten vil jeg samle deg. Jeg vil si til Norden: Gi dem hit, og til Syden: Hold dem ikke tilbake, la mine sønner komme fra det fjerne og mine døtre fra jordens ende.» — Es. 40: 31; 55: 13; Joel 3: 23; Es. 43: 5, 6.

Fra Sions berg til sionismen

Hvilken opprinnelse og historie har sionismen?

Ordet «sionist» ble laget av Nathan Birnbaum endog før Herzl organiserte den moderne sionistbevegelse. Birnbaum lånte uttrykket fra Skriften, for Sion var navnet på en befestet høyde i Jerusalem og på det område hvor Israels kongers palass lå fra og med kong Davids tid. Det var nettopp David som erobret denne høyden fra jebusittene. Den var meget bratt og vanskelig tilgjengelig. Navnet er blitt tillagt forskjellige betydninger, som «solbeskint», «festning», «framskutt stilling» og «et monument eller en varde».

Sion kom til å stå som et symbol på byen Jerusalem og på tostammeriket, som omfattet Juda og Benjamin. Sion ble lagt øde i 607 f. Kr. av Nebukadnesar, og i 70 år forble landet en ødemark. I år 70 e. Kr. ble landet igjen lagt øde, denne gang av romerske soldater. Hver gang var det forutsagt at ødeleggelsen ville hjemsøke jødene som straff for deres synder.

I århundrene etter år 70 har jødene flere ganger forsøkt å slå seg ned i Palestina, men det var først i 1880-årene da Hovevei Zion, «Sions venner», begynte å kolonisere Palestina, at det hele antok en mer varig karakter. Den første Aliyah, eller koloni, ble grunnet i 1882. Den kjente Dreyfus-saken i Frankrike i begynnelsen av 1890-årene avslørte en intens antisemittisme og bidro til å gjøre en jødisk korrespondent ved navn Theodor Herzl fullt ut oppmerksom på sitt folks lidelser og deres behov for et hjemland. I den hensikt sammenkalte han i 1897 den første sionistkongress, som hadde som mål å skape et hjemland for alle jøder.

For Herzl, sionistbevegelsens president, og visse andre ledere spilte beliggenheten ingen rolle. De var nasjonalister og filantroper, uten noen dyp religiøs overbevisning. Men de aller fleste, og særlig de russiske jødene, ville ikke høre snakk om annet enn Palestina. Herzl ga seg, og like til sin død i 1904 forsøkte han forgjeves å gjøre de ledende menn i Europas forskjellige nasjoner interessert i planen om å skape et hjemland for jødene i Palestina. Chaim Weizmann, som etterfulgte Herzl som president for sionistbevegelsen, hadde imidlertid mer hell med seg. Han ytet den britiske regjering verdifull hjelp under den første verdenskrig på våpenproduksjonens område, og kom derfor til å spille en viktig rolle i forbindelse med utstedelsen av Balfour-erklæringen, der den britiske regjering erklærer seg å være for opprettelsen av et nasjonalt hjemland for jødene i Palestina.

Den 24. juli 1922 ga Folkeforbundets råd Storbritannia mandat over Palestina. Men da England på grunn av sitt vennskap med jødene fikk vanskeligheter med den arabiske verden, gikk det etter hvert mer og mer ifra sine løfter til jødene. Dette førte til at jødiske terrorister gjorde Storbritannias stilling i Palestina så vanskelig at britene trakk seg ut av landet den 14. mai 1948, samtidig som jødene erklærte staten Israel for opprettet. Engelskmennenes evakuering var et signal som utløste den arabiske ligas angrep på Israel. Selv om araberne overgikk israelerne mange ganger i antall, ble de slått på grunn av israelernes bedre våpen. På foranledning av De Forente Nasjoner kom det i stand en våpenstillstand som har fortsatt til denne dag, men araberne nekter å innrømme sitt nederlag og undertegne en fredstraktat.

Det har langt ifra vært fred og ro omkring sionismen siden den tiden. Ikke nok med at det stadig har vært grenseepisoder og stridigheter mellom Israel og landets arabiske naboer, men det har også vært hissige debatter om de innenrikspolitiske anliggender på grunn av sterk uenighet mellom de mange politiske partier. Dessuten er det slik at de sionister som har utvandret til Israel, retter skarp kritikk mot dem som foretrekker «kjøttgrytene i Egypt» i Diaspora eller atspredelsen, for eksempel i U.S.A. Der er det forresten mange jøder som er kraftige motstandere av sionismen, for de mener at judaismen ikke er et spørsmål som har å gjøre med rase, nasjonalitet eller politikk, men bare med etikk og religion.

Hvorfor den er nødt til å slå feil

Sionismen er nødt til å slå feil fordi Jehova ikke har noe med den å gjøre, og «dersom [Jehova] ikke bygger huset, arbeider de forgjeves som bygger på det». I over nitten hundre år viste Jehova hebreerne spesiell gunst, men da de forkastet Guds Sønn som Messias og lot ham drepe, avsluttet Gud sin pakt med dem og opprettet i stedet en ny pakt med dem som tok imot Jesus Kristus som sin Messias. Det som har betydd noe siden den tiden, er ikke kjødelig slektskap med Abraham, men det at en har Abrahams tro, noe som ikke er tilfelle med sionismens tilhengere. Ben-Gurion betrakter Jehova, Bibelens Gud, som en myte, og når han siterer fra Bibelen, er det bare fordi den i likhet med andre tradisjoner «sikkert inneholder en smule sannhet». — Sl. 127: 1; Matt. 23: 37, 38; 26: 28; Gal. 3: 7.

Og det er ikke bare Ben-Gurion som har et slikt syn på saken. I en bok om Israel, Bridgehead (Bruhode), sier Waldo Frank at Israels ungdom på ingen måte tenker på seg selv som jøder, men utelukkende som israelere. Det er derfor ingen kjensgjerninger som støtter den nokså utbredte tro at Gud vil utføre et mirakel for å få jødene i Israel til å akseptere Jesus som Messias. Heller ikke støtter Bibelen en slik tro. Jesus viste for eksempel i sin lignelse om den rike mann og Lasarus at hvis menneskene ikke gir akt på Guds profeters ord, da vil de heller ikke gi akt om det skjer et mirakel, et mirakel som det at noen blir oppreist fra de døde. Dette kan vi se et bevis på i den omstendighet at Jesu oppstandelse ikke førte til at israelittene omvendte seg til Kristus i stor stil. — Luk. 16: 31; Matt. 28: 12—15.

Sitt navn til tross er sionismen hovedsakelig en politisk bevegelse, som dommer Sobeloff understreket i sin tale ved den bankett som ble holdt i New York i forbindelse med sionismens sekstiårsdag. Han talte over emnet «Sionismen som en vedvarende politisk bevegelse», og sa ifølge tidsskriftet The American Zionist for oktober 1957: «Sionismen er en ny bekreftelse på internasjonal rettferdighet. . . . Sionismen har demonstrert . . . at politikk kan være moralens redskap, og jødisk politikk er en videreføring av judaismen. . . . Sionismen må forbli en politisk bevegelse som er solid og kraftig organisert og i stand til å øve sin innflytelse overalt, særlig i Amerika.»

Sionismen er en del av denne gamle verden eller tingenes ordning og er derfor dømt til ødeleggelse sammen med den. Som Peter forutsa da han sammenlignet denne verden med den verden som var før vannflommen: «Derved gikk den verden som da var, under i vannflommen. Men de himler som nå er, og jorden er ved det samme ord spart til ilden, idet de oppholdes inntil den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt [ødelegges, NW].» Dette betyr ikke at selve jordkloden vil bli ødelagt, akkurat som den heller ikke ble ødelagt på vannflommens tid. Nei, det betyr at den onde tingenes ordning som nå er på jorden, skal feies vekk i det som kalles ’Harmageddon-slaget’. — 2 Pet. 3: 6, 7; Åpb. 16: 14, 16.

Profetiene om gjenopprettelse

Nå vil kanskje noen spørre: Hva så med alle profetiene om Sions og Israels gjenopprettelse og velstand? Vil de ikke bli oppfylt, eller er de allerede blitt oppfylt, eller vil de bli oppfylt en gang i framtiden, og i tilfelle hvordan?

Jesus lar oss forstå at det er en umulighet at noen del av Guds Ord kan unngå å bli oppfylt. (Matt. 5: 17, 18) Kjensgjerningene viser at disse profetiene har fått og får sin oppfyllelse. Hvordan det? For det første fikk mange av dem en oppfyllelse i mindre målestokk da jødene vendte tilbake fra sitt fangenskap i Babylon i 537 f. Kr. Landet som hadde ligget øde i 70 år, ble atter fruktbart og fullt av folk, og den rene tilbedelse av Jehova ble gjenopprettet, iallfall for en tid.

Disse profetiene får imidlertid en langt mer slående oppfyllelse nå i vår tid i forbindelse med det åndelige Israel og Sion, som i Åpenbaringen 7 og 14 blir identifisert som Kristi nærmeste etterfølgere, de som skal få den himmelske belønning, og hvis antall er begrenset til 144 000. De begynte å bli uttatt på pinsedagen, og det er bare noen få av dem, en «levning», som er tilbake i vår tid. Disse profetiene om gjenopprettelse gjelder denne levningen, som hører med til det himmelske Sion og det åndelige Israel. Kjensgjerningene viser at de som tilhører «levningen», begynte å bli ført sammen i 1870-årene, og at de var i fangenskap i årene 1914—1918. På den tiden var deres «land» eller tilstand hva tilbedelsen angår, øde, og dette svarer til de 70 årene da Juda lå øde. I 1919 utfridde så Gud dem, og han begynte gradvis å føre dem fram til en tilstand med åndelig velstand ved hjelp av sin hellige ånd og sitt Ord. Et bevis på dette kan vi se i deres utvidede forståelse av Jehovas Ord og hensikter, i deres store lykke og i det at de nå har fått tilslutning av en stor skare «fremmede» som hjelper dem i det åndelige samlingsarbeid. — Es. 61: 5.

Nei, de politiske sionister har ikke vendt tilbake til Palestina for å gjenopprette tilbedelsen av Jehova, slik jødene gjorde i 537 f. Kr., og slik den åndelige levning har vendt tilbake til sitt «land», til sin rene tilbedelse. De politiske sionister har ikke Abrahams tro i likhet med de landflyktige som vendte tilbake fra Babylon, og i likhet med Jehovas tjenere i dag. Etter som den politiske sionisme ikke finner noen støtte i Bibelen, er den dømt til å mislykkes. Den er menneskeverk og vil derfor gå til grunne. — Ap. gj. 5: 38, 39.

Alle mennesker av god vilje — både jøder og ikke-jøder — som tror på Guds Ord og på dets profetier om gjenopprettelse, bør derfor vende seg vekk fra den politiske sionisme. De bør i stedet se hen til det himmelske Sion, til det åndelige Israel, som nå er representert på jorden ved dem som er knyttet til den nye verdens samfunn av kristne vitner for Jehova. Lær om hvordan du nå kan få nyte de velsignelser og den velstand som følger med den åndelige gjenopprettelse, og få et sikkert håp om evig liv i lykke på Guds paradisiske jord, som skal bli en realitet i nær framtid.