Er sionismen forutsagt i Bibelen?

DET var mandag den 10. november 1975 det skjedde, etter flere forutgående rystelser. Som et jordskjelv ristet det kristenheten og jødedommen. Hovedforsamlingen i De forente nasjoner vedtok med stort stemmeflertall en resolusjon som stemplet sionismen som en form for rasisme og rasediskriminering.

Syttito nasjoner stemte for denne resolusjonen, mens 35 stemte mot. Det var 32 nasjoner som avholdt seg fra å stemme, og tre nasjoner var fraværende. De som støttet resolusjonen, innbefattet de kommunistiske land, unntatt Romania, som ikke var representert. De fleste asiatiske land vedtok resolusjonen sammen med Kypros, Tyrkia, Guyana, Portugal og Mexico. De fleste afrikanske land sluttet seg også til fordømmelsen av sionismen.

De som stemte imot resolusjonen, var hovedsakelig land som kaller seg kristne. Blant disse var de ni landene som tilhører det européiske fellesmarked, alle de skandinaviske landene, en rekke av Samveldelandene og De forente stater.

Hva er sionismen? Hvorfor ble den fordømt? Sionismen ble i avisene definert som «en bevegelse med det mål å opprette et nasjonalt jødisk hjemland i Palestina, virkeliggjort ved skapelsen av Israel og utbredt i dag som den jødiske stats og dens tilhengeres ledende filosofi».

For og imot

Resolusjonen vakte straks meget sterke reaksjoner. Israels ambassadør Chaim Herzog rev rasende resolusjonen i stykker på plattformen foran Hovedforsamlingen. USA’s tidligere FN-ambassadør Daniel P. Moynihan anklaget harmfull Hovedforsamlingen for å ha begått en «skjendig handling». Mange steder ble det holdt møter og demonstrasjoner hvor det ble protestert mot FN’s handling.

Mange betraktet resolusjonen som et direkte angrep på jødene og jødedommen. Ambassadør Herzog knyttet for eksempel sionismen sammen med den jødiske religion og sa: «Det sionistiske ideal, som det blir framholdt i Bibelen, har vært og er uløselig knyttet til den jødiske religion.» På et møte i Atlantic City fordømte 3000 ortodokse jøder resolusjonen som «et forsøk på å nekte det jødiske folk deres guddommelige rett til Det hellige land, og den var derfor en avskyelig handling mot hele det jødiske folk».

De som stemte for resolusjonen, hevdet imidlertid at den ikke var rettet mot jødedommen og jødene. De hevdet at sionismen først og fremst er en politisk og ikke en religiøs ideologi. De sier at det er på grunn av den sionistiske politikk at tusenvis av Palestina-arabere er blitt fordrevet fra sine hjemland. «Det som er mest bittert for araberne,» sto det i bladet Time for 24. november 1975, «er Israels lov om tilbakevending, som garanterer øyeblikkelig statsborgerskap til alle jøder som innvandrer til Israel fra et hvilket som helst sted i verden, mens Palestina-araberne som flyktet fra sitt hjemland under krigen i 1948, fortsatt i de fleste tilfelle blir hindret i å vende tilbake.»

Motstand fra religiøse jøder

Er sionismen en religiøs bevegelse? Har den kanskje tilknytning til de bibelske profetiene om at jødene skal vende tilbake til sitt hjemland?

De tidlige jødiske, rabbinske skrifter omtaler en framtidig tilbakevending av jøder til det lovte land under ledelse av Messias. I begynnelsen av det 19. århundre var det imidlertid noen jøder som fikk den oppfatning at dette ikke skulle skje ved en mirakuløs inngripen fra himmelen, men gjennom menneskelige bestrebelser.

En av dem som mente dette, var rabbineren Judah Alkalai (1798—1878). Ifølge Encyclopædia Judaica ble Alkalai i midten av det 19. århundre «overbevist om at Messias’ æra hadde kommet, og at utfrielsen måtte bli gjennomført ved menneskelige bestrebelser . . . Han forsøkte å få folk til å gå inn for en organisert bosetting av jødene eller en del av dem i deres hjemland og utruste seg med alt det som kjennetegner en moderne nasjon».

Helt fra begynnelsen av var det imidlertid mange jøder som av religiøse grunner var imot sionismen. Hvorfor? The Jewish Encyclopedia sier: «Den ortodokse jødedom i Europa holdt seg til å begynne med langt utenfor . . . En mente at [sionismen] forserte forsynets hånd og var i strid med den ortodokse jødedoms uttrykkelige lære om Messias’ komme og den gjerning Gud skulle gjøre for å få i stand gjenopprettelsen.» Det er den samme innvendingen som i dag ligger til grunn for at ultraortodokse jøder forkaster staten Israel og de mål vår tids sionisme har satt seg.

Det var ikke religion som lå til grunn for sionismen. Angående «de første pionerer» som bosatte seg i Palestina i begynnelsen av det 20. århundre, skriver den israelske forfatteren Amos Elon i The Israelis: Founders and Sons: «Noen begrunnet sin handling med å henvise til de religiøse bånd, men de fleste var avgjort irreligiøse. En som åpent erklærte at han var ateist, skrev kort tid etter sin ankomst i 1907: ’Det jeg gjør, er ikke Guds vilje — for jeg tror ikke på Gud — men det er ganske enkelt det som er moralsk riktig og absolutt nødvendig i praksis.’»

Men hvis det ikke i første rekke var religionen som lå til grunn, hva var det da? Hva var det som fikk tusenvis av jøder til å forlate det land de bodde i, for å slå seg ned i Palestina?

Sionismens «framherskende faktor»

Det var «etter tsartidens pogromer», sier The Encyclopaedia Britannica (1974-utgaven), at jødene i Øst-Europa «dannet bevegelsen Hovevei Zion (Sions venner) for å fremme bosetningen av jødiske jordbrukere og håndverkere i Palestina».

Det samme oppslagsverket sier videre: «Theodor Herzl, en østerriksk journalist som betraktet assimilasjonen [av jøder i det ikke-jødiske samfunn] som høyst ønskverdig, men umulig å gjennomføre i betraktning av antisemittismen, ga sionismen en politisk retning. Han hevdet således at hvis jødene av krefter utenfra ble tvunget til å danne en nasjon, kunne de bare føre en normal tilværelse ved å bosette seg i ett område.» Følgende bemerkning i Encyclopæclia Judaica er i overensstemmelse med denne uttalelsen:

«Den framherskende faktor som skapte mange flere kandidater for innvandringen til Palestina enn det noen gang ble åpnet mulighet for å ta imot, var ikke den sionistiske tanken, i det minste ikke i dens kulturelle, ’syntetiske’ form, men den tiltagende redsel for antisemittismen på et tidspunkt da andre dører til sikkerhet var i ferd med å bli stengt eller var fullstendig stengt for jødene. Følelsen av katastrofe hadde allerede festet seg dypt i de européiske jødenes bevissthet som følge av de begivenheter som inntraff rett etter den første verdenskrig.»

Kristenhetens rolle

Selv om de fleste mennesker forbinder sionismen med det jødiske folk, hviler en stor del av ansvaret for at tusenvis av jøder har vendt tilbake til Palestina i den senere tid, på kristenheten. En som underviser i Bibelen, og som har bodd i staten Israel i over 20 år, sa følgende i et intervju:

«Både jødene og muhammedanske arabere er enige om at det var kristenheten som satte i gang innvandringen av jøder til deres gamle hjemland. Kristenhetens romersk-katolske kirke i vest og den ortodokse kirke i øst satte bevegelsen i gang ved sine umenneskelige, religiøse forfølgelser.

Da for eksempel jødene strømmet inn fra Russland i slutten av det 19. århundre, kom de ikke av spesielt religiøse grunner. De flyktet fra de pogromer som den russiske tsar under innflytelse av den ortodokse kirke hisset til. Senere satte kristenhetens protestantiske system i verk en ytterligere samling av jødene i Palestina. Gjennom Balfour-erklæringen etter den første verdenskrig gikk Storbritannia inn for at det skulle opprettes et hjem for jøder i Palestina.»

Hva med Bibelens profetier?

De hebraiske skrifter inneholder en rekke profetier om Israels folks tilbakevending til det lovte land. Ikke bare mange av jødene, men også mange i kristenheten ser fram til en framtidig, bokstavelig oppfyllelse av disse profetiene.

Har sionismen og staten Israel noe å gjøre med de bibelske profetiene om en tilbakevending av israelitter til deres hjemland? La oss se hva Bibelen egentlig sier angående dette. Gjennom profeten Esaias forutsa Gud at jødene skulle bli utfridd av fangenskapet i det gamle Babylon:

«Jeg er Herren . . . som sier om Jerusalem: Der skal bo folk, og om Judas byer: De skal bygges opp igjen, deres ruiner vil jeg reise, . . . som sier om Kyros [kongen i Persia]: Han er min hyrde; all min vilje skal han fullbyrde og si om Jerusalem: Det skal bygges opp igjen, og templet skal bli grunnlagt.» — Es. 44: 24, 26—28.

Denne og mange andre profetier fikk sin bokstavelige oppfyllelse i det sjette århundre før Kristus. På hvilken måte? I sitt første regjeringsår (538—537 f. Kr.) utstedte kong Kyros et frihetsdekret for jødene etter at de hadde vært i fangenskap i Babylon i 70 år. Legg merke til hvordan ordlyden i dette dekretet svarer til den ovennevnte forutsigelsen ved Esaias: «Så sier Kyros, kongen i Persia: Herren, himmelens Gud, har gitt meg alle jordens riker, og han har pålagt meg å bygge ham et hus i Jerusalem i Juda. Er det noen blant eder av alt hans folk, så være Herren hans Gud med ham, og han kan dra dit!» — 2 Krøn. 36: 23.

Hva gjorde de israelitter som vendte tilbake til det lovte land, da de kom dit? Bibelen sier: «De reiste alteret på dets gamle sted, for det var kommet en redsel over dem for de folk som bodde i bygdene rundt omkring; og de ofret på det brennoffer til Herren, både morgen- og aften-brennoffer.» (Esras 3: 3) Deretter gjenoppbygde de templet i Jerusalem og gjeninnførte tilbedelsen av Gud i samsvar med Moseloven. — Esras 3: 8—13; 6: 14—16.

Er sionismen en moderne oppfyllelse av disse forventningene eller kanskje et innledende skritt i den retning? For å besvare dette spørsmålet vil vi spørre: Har det at tusenvis av jøder i vår tid har vendt tilbake til sitt gamle hjemland, resultert i en gjenopprettelse av tilbedelsen av Gud i samsvar med de bibelske krav? Ifølge Bibelen skulle det Israel som Gud førte tilbake til dette landet, være «hedningenes lys, for at min frelse må nå til jordens ende». (Es. 49: 6) Betrakter hedningene eller nasjonene i dag staten Israel som en kilde til åndelig lys?

Som kjensgjerningene viser, innvandret jødene til Palestina fordi de ble utsatt for pogromer og masseutryddelse, som såkalte kristne regjeringer sto bak. Det er ikke en religiøs, men en politisk stat som disse flyktningene og deres etterkommere har dannet i dette landet. De problemer som har oppstått mellom araberne og israelerne, er følgelig av politisk art.

En del av et verdensomfattende ’tegn’

Selv om sionismen og staten Israel ikke har noe å gjøre med de bibelske profetiene om jødenes tilbakevending til sitt hjemland, er det likevel slik at begivenhetene i Midtøsten blir omtalt i det Bibelen forutsier angående vår tid. Hvordan det? Disse konfliktene er en del av det verdensomfattende ’tegn’ som skulle vise at vi befant oss i avslutningen på den nåværende tingenes ordning og sto foran en ny ordning, hvor Guds styre skal erstatte menneskenes styre.

Like før Jesus døde som menneske, spurte hans disipler ham: «Hva skal være tegnet på . . . avslutningen på tingenes ordning?» (Matt. 24: 3, NW) Som svar sa Jesus: «I skal høre krig og rykter om krig; se til at I ikke lar eder skremme! for det må så skje» men enden er ikke enda. For folk skal reise seg mot folk, og rike mot rike, og det skal være hunger og jordskjelv både her og der.» (Matt. 24: 6, 7) Han sa videre at over hele jorden skulle «folkene engstes i fortvilelse . . . mens mennesker faller i avmakt av redsel og gru for det som kommer over jorderike». — Luk. 21: 25, 26.

Har ikke nettopp slike forhold fått et verdensomspennende omfang i løpet av den nåværende generasjon, særlig siden den første verdenskrig? Dette varsler at det vil skje noe oppsiktsvekkende i den nærmeste framtid. Hva er det? I Daniel 2: 44 leser vi:

«I disse kongers dager vil himmelens Gud opprette et rike, som i all evighet ikke skal ødelegges, og dette rike skal ikke overlates til noe annet folk; det skal knuse og gjøre ende på alle hine riker, men selv skal det stå fast evinnelig.»

Betyr dette at hele jorden og alt levende på den vil bli ødelagt? Nei, det gjør det ikke, for hvis Guds rike skal «stå fast evinnelig», må det ha jordiske undersåtter. I Daniel 2: 34, 35 blir dette riket symbolsk framstilt ved en «stein» som «ble til et stort fjell, som fylte hele jorden». Det betyr at menneskenes herredømme på jorden må vike plassen for en global utvidelse av Guds herredømme.

De verdensbegivenheter som inntreffer i dag som en oppfyllelse av Bibelens profetier, viser at den nålevende slekt eller generasjon vil være den som skal få se oppfyllelsen av disse storslåtte løfter. (Matt. 24: 34) Det er dette himmelske rike Gud vil bruke til å fullføre det som ingen menneskelig filosofi, ideologi eller regjering har vært i stand til å gjøre, nemlig forene hele menneskeheten.