Sydhavsøyene kaller

Av en familie på en av Sydhavsøyene

I 1951 fortalte Selskapet Vakttårnets president oss om det store arbeid som måtte gjøres på øyene i Stillehavet. Han sa at fordommer og hat fra myndighetenes side gjør det umulig for Selskapets misjonærer å få adgang til mange av disse landene. Da min hustru og jeg hørte dette, bestemte vi oss for at vi ville prøve å dra til en av de øyene som var foreslått. (For å beskytte de teokratiske interesser på disse øyene, vil vi ikke nevne navn på personer og steder.) Vi drøftet saken med vår sønn og datter. De var begge to for idéen — så det å ta opp forkynnelsesarbeidet på nye felter var noe for oss!

Plutselig ble vi hjemsøkt av en hærskare urovekkende tanker. Ville det være klokt av oss å innlate oss på et slikt enormt foretagende? Hva med vår helse og alder? Vi nærmet oss de femti. Kanskje det ville være bedre å overlate øyene til de unge og eventyrlystne. Det meldte seg også andre tanker. Hva med barna våre, deres utdannelse og deres framtid? Det å dra til øyene for å forkynne betydde at vi måtte gi avkall på gode stillinger, høye lønninger, oppsparte midler og mange ting som vi satte nokså høyt. Avdelingstjeneren fortalte oss at det var vanskelig å forkynne på øyene, men at det var et tvingende behov. Vi drøftet det igjen alle fire, og det var fremdeles noe for oss. Vi ville dra til øyene, men hvor? Hvilken øy? Vi snakket om en rekke forskjellige steder. Med Selskapets godkjennelse skrev vi til en bror som bodde på en av øyene, og spurte hvilke arbeidsmuligheter det var der, om en australier kunne bli eier av et jordstykke, om han kunne drive en farm, ha en forretning etc. Vi hoppet av glede da svaret kom, og det med brevet fulgte et avertissement om at en farm, en liten eiendom med tilhørende våningshus, var til salgs.

Vi hadde fremdeles farmen vår på 12 000 mål med full kvegbestand og de nyeste landbruksmaskiner. Farmen hadde vært en god hjelp for oss, men nå krevde den mer og mer av vår tid og våre krefter. Vi hadde beholdt den av hensyn til barna. Men vi spurte oss selv: Hvorfor skulle de ønske seg denne gamle verdens materielle goder? Vi kom til at vi ville selge eiendommen. Vi hadde nesten ikke før bestemt oss for å selge, før det meldte seg en kjøper. Det tok ikke lang tid å bli enig om prisen, og vi kunne nå legge Australia bak oss uten å etterlate oss noen verdslige bånd.

Vanskeligheter som hadde syntes store, forsvant den ene etter den andre da vi først hadde bestemt oss. Vi hadde et meget vakkert hjem, som lå koselig til ved enden av en statelig alle med furutrær. Huset var også moderne møblert Når folk så det vakre stedet vårt, kunne de ikke begripe hvorfor vi ønsket å selge. Når vi skal si det som sant er, så var det ikke lett. Det var en avgjørelse som var meget vanskelig å ta. Etter mange års arbeid med å rydde og brøyte nytt land, med å sette opp gjerder og vanne og kultivere jorden, og med å oppdrette kveg, og etter å ha lagt planer for å trygge alderdommen for oss selv og sikre barnas framtid, og så plutselig å skulle selge alt det vi hadde levd for, håpet på og arbeidet for, det var ikke på noen måte lett. Det syntes absolutt ikke fornuftig å gjøre det. Jeg vet at det ikke gjorde det for verdens mennesker. Likevel gjorde vi det.

Før vi visste ordet av det, måtte vi ta farvel med våre venner, våre slektninger, vår bil og Australia. Av et helt berg med materielle eiendeler kvittet vi oss med alt bortsett fra 27 kg klær hver, den bagasjevekt som er tillatt på flyreiser til øyene. Tomhendte så å si, skulle vår familie nå ta opp arbeidet for den nye verden på nye og ukjente felter. Misjonærånden og tanken på den oppgave som lå foran oss, fylte oss med begeistring.

Men den første begeistringen kjølnet snart etterat vi var kommet til øyene. Vi har hatt både medgang og motgang. Enkelte ganger syntes det umulig å fortsette, men vi holdt ut til tross for at vi mente det så håpløst ut. Nå imidlertid, takket være Jehovas kjærlige ledelse og omsorg, tenker vi aldri på å forlate denne mark som er så moden for innhøstning, og som har brakt oss så stor glede. Vi hadde en ny farm å ta fatt med og nye bygninger og gjerder å sette opp, men nå hadde vi et annet mål for øye, nemlig å bli på øyene og å finne og fø Herrens andre får. Vår sønn hjalp til på farmen, vår datter måtte fullføre sin utdannelse — dette måtte foregå pr. korrespondanse da vi bodde om lag seks mil fra en européisk skole. Under stadig bønn prøvde vi å leve som en teokratisk familie. Som familie betraktet har vi fått økte privilegier, fordi vi har vært i stand til å samarbeide både på farmen og ute i tjenesten. Vår datter er for tiden feriepioner, og dette gir oss naturligvis stor glede.

Til å begynne med tok vi oss av den interesse som fantes i ledig distrikt, og opprettet bibelstudier som vi holdt hver uke. Disse studiene lå om lag åtte mil borte. Vi pleide å starte tidlig om morgenen og arbeide til sent om aftenen. Den stedlige interesse begynte å øke etter hvert som det ble holdt flere offentlige foredrag, og etterat det ble satt i gang hus-til-hus-arbeid. Nå arbeider vi nærmere det stedet vi bor, og bruker mer tid på å fø fårene ved hjelp av gjenbesøk og hjemmebibelstudier. Kan dere danne dere et bilde av oss der vi sitter på matter på gulvet med bena over kors og forklarer Bibelens sannheter for disse menneskene som er så glad i Bibelen, mens de lytter oppmerksomt og med vidåpne øyne på det vi har å si? De er flittige bibellesere og leser den gjerne om og om igjen. De er så godt kjent i Bibelen at noen av dem kan sitere hele kapitler etter hukommelsen, men de har så liten forståelse av det de leser. De er sannhetselskere og ønsker å lære å kjenne sannheten, men de har stor frykt for religion.

Frykt for døde ånder holder liv i gamle trolldomskunster, fortidens utbytting gjør dem mistenksomme og reiser skranker. Det gleder våre hjerter å høre disse øyboerne si at de lærer sannheten. Det å kunne glede seg over deres selskap og ha fellesskap med dem er verdt en million australske farmer! Så glade som de er i å more seg! Kvinnene inviterer søstrene til en svømmetur med seg før studiene. De er helhjertet i sin kjærlighet, og du vet det.

Å gjøre Guds gjerning som en familie, er i sannhet en velsignelsesrik måte å bringe menneskene Rikets budskap på. Vi leder minst tjue hjemmebibelstudier regelmessig. Vår datter studerer med pikene, og vår sønn med guttene. De eldre derimot setter pris på å få hjelp fra de eldre for å overvinne de skrankene som råder blant de hinduiske kvinner. Vår glede øker for hvert skritt som blir tatt framover. Det som nå er mest om å gjøre, er å nå dem av øyboerne som har utdannelse, for de kan bringe det gode budskap videre på sitt eget språk. Det er mange som snakker de språkene som tales på øyene, men som ikke kan lese dem. For å kunne forkynne effektivt, er det nødvendig å kunne begge deler.

Hvilken bedre arbeidsmark kunne man tjene i? Tenk bare det å kunne høre disse øyboerne si at de har lært å kjenne Jehova, å høre dem kalle våre barn sine barn, dette fordi de er så glad i dem på grunn av sannheten, å se Rikets interesser ha framgang og antall til stede på møtene vokse, å høre disse elskelige menneskene si: «Mine barn vil bare gifte seg i Herren,» og det etterat de har vært bundet av århundregamle tradisjoner og Østens ekteskapsformer, å se dem ordne opp i ekteskapelige floker, å se en tidligere hindu forklare bibelsk litteratur for en søndagsskolelærer her fra øyene, å høre indiske smårollinger lære sine første engelske ord, nemlig Jehovas navn og navnene på Bibelens bøker, å se dem studere mens de vokter buskapen som beiter langs veikanten, eller etter anstrengende arbeid på rismarken, å vite at de diskuterer avgudsdyrkelsens villfarelse og Jehovas navns storhet hos kjøpmannen og andre steder, å høre en gammel indisk mor kalle deg bror og søster og spørre om hun kan få bli med deg for å fortelle menneskene om den sanne Gud, til tross for at hun hverken kan lese eller skrive noe språk. Hun kan fortelle sannheten på sitt eget språk. Alt dette utgjør tilsammen en uvurderlig belønning forat vi tok det skrittet som vi gjorde, som svar på kallet fra Sydhavsøyene. Vi er ytterst takknemlige for Jehovas godhet.

Vi håper at vår lille beretning vil vekke i dere ønsket om å komme til denne gledebringende mark som er moden for innhøstning. Det må sikkert være mange flere innenfor den nye verdens samfunn av Jehovas vitner som kan svare på kallet fra slike steder hvor behovet er stort.