Hvorledes kristenheten lærte krigsteknikk
I SIN bok Man and His Gods forteller Homer W. Smith i korthet litt om korstogenes redsler: «Da det gikk opp for Urban II at det var mulig å få lagt Jerusalem og dessuten de store byene i Lilleasia inn under kirken, tilskyndet han i 1095 til en stor pilegrimsferd til Jerusalem, som samtidig skulle virke som hærtog mot de vantro. Alle som tok del i ferden, ga han løfte om frihet fra verdslige lover, syndsforlatelse og evig salighet.
«Dette, det første korstog, beveget seg sørover gjennom Europa, og deltagerne massakrerte, torturerte og plyndret hemningsløst. I Ungarn herjet to avdelinger i den grad at de selv gikk helt til grunne; etter å ha drept minst ti tusen jøder i Rhindalen, ble en tredje avdeling oppløst da den kom lenger sørover; av to andre avdelinger omkom store flokker underveis, og resten nådde fram til Konstantinopel i sørgelig redusert antall etter å ha plyndret de grekerne som hadde ytet dem hjelp. . . . Sju tusen av et antall som blir anslått til noe mellom 150 000 og 300 000, satte til slutt over ved Bosporus og ble fullstendig utslettet av tyrkerne. Bare en haug med gulnende ben ble liggende igjen som et vitnesbyrd for senere korsfarere om den skjebne dette såkalte ’folkekorstog’ fikk.
«To år senere lyktes det for en bedre organisert korsfarerhær, som ble ledet av Gotfred av Bouillon, å innta Jerusalem og opprette et kongedømme over Palestina. . . . Byen måtte beleires en hel måned før den falt, og ingen av de hedenske hærene kjempet med så stor villskap som de kristne. . . . Jerusalem motsto en måneds beleiring, men da den til slutt falt, ble jødene jaget inn i synagogene og brent levende, og krønikeskriverne pralet med at da korsfarerne red opp til Templet, gikk hestene til knes i de vantros blod. . . . Dagen etter slo de i hjel en stor mengde mennesker i alle aldre, gamle menn og kvinner, unge piker, barn og mødre med spebarn. Dette var ment som et høytidelig offer, og de gjorde det i Jesu navn i den formening at han var blitt gravlagt i den graven.
«Åtte ganger i løpet av de neste to hundre år blusset kampen mellom de kristne og muhammedanerne opp i Østen. Hver gang pavestolen så en mulighet til å svekke en keisers makt eller skaffe seg større rikdom, eller når den bare ganske enkelt ønsket å få de européiske statene til å holde opp med å krige seg imellom, ble det arrangert et nytt korstog. Det ble til et kristent yrke å være med i korstogene, og da de i sine kamper mot de vantro først hadde lært å føre krig på en organisert og hensynsløs måte, varte det ikke lenge før de begynte å ta samme krigsteknikk i bruk mot hverandre.»