Religionens framtid — i lys av dens fortid

Del 15: 1095—1453 e.Kr. — Det gripes til sverd

«Folk vil krangle om religion, skrive om den, slåss for den, dø for den; hva som helst, bare ikke leve for den.» — Charles Caleb Colton, engelsk prest i det 19. århundre

KRISTENDOMMEN hadde i sin første tid troende som levde for sin religion. De svingte nidkjært «Åndens sverd, som er Guds ord», til forsvar for sin tro. (Efeserne 6: 17) Men senere kom det navnkristne, som ikke levde etter den sanne kristendom, og som begivenhetene mellom 1095 og 1453 viser, grep de til helt andre slags sverd.

I det sjette århundre var Det vestromerske rike gått i oppløsning. Det var blitt erstattet av sitt motstykke i øst, Det bysantinske rike, som hadde Konstantinopel som hovedstad. Men kirkene i de to rikene, som ikke var særlig sterkt knyttet til hverandre, ble nå oppmerksom på en felles fiende som truet, det raskt voksende islamske domene.

Den østlige kirken ble senest klar over denne utviklingen da muslimene i det sjuende århundre erobret Egypt og andre deler av Det bysantinske rike i Nord-Afrika.

Mindre enn 100 år senere fikk den vestlige kirken sitt sjokk, da islam rykket fram gjennom Spania og inn i Frankrike og først stanset cirka 160 kilometer fra Paris. Mange spanske katolikker ble omvendt til islam, mens andre la seg til islamittiske vaner og antok islamittisk kultur. Boken Early Islam sier at «kirken var forbitret over sine nederlag og arbeidet utrettelig blant sine spanske undersåtter for å hisse dem opp så den kunne hevne nederlagene».

Flere århundrer senere, etter at de spanske katolikker hadde vunnet tilbake det meste av sitt land, «gikk de løs på sine islamske undersåtter og forfulgte dem uten nåde. De tvang dem til å frasi seg sin tro, drev dem ut av landet og gikk til drastiske skritt for å få utryddet alle spor av den spansk-islamittiske kultur».

Sverd mot sverd

I 1095 oppfordret pave Urban II Europas katolikker til å gripe til det bokstavelige sverd. Islam skulle jages ut av de hellige land i Midtøsten, som kristenheten forlangte eneretten til.

Å føre en «rettferdig» krig var ingen ny tanke. Det hadde vært snakk om det under krigen mot muslimene i Spania og på Sicilia. Og Karlfried Froehlich ved Princeton teologiske seminar forteller at pave Gregor VII minst ti år før Urban kom med sin appell, hadde «tenkt seg en militia Christi som skulle kjempe mot alle fiender av Gud, og allerede tenkte på å sende en hær til Østen».

Urbans oppfordring var delvis en reaksjon på en anmodning om hjelp fra den bysantinske keiser Alexius. Men i og med at forholdet mellom den østlige og den vestlige del av kristenheten så ut til å bli bedre, kan det også være at paven ble motivert av den mulighet dette åpnet for å få samlet de stridende søsterkirkene. Han sammenkalte iallfall til et kirkemøte i Clermont, der det ble erklært at de som var villige til å delta i et slikt «hellig» felttog, skulle få full avlat (ettergivelse av alle botsstraffer for synd). Reaksjonen var uventet positiv. «Deus volt» (Gud vil det!) ble kamprop både i øst og i vest.

Nå begynte en serie felttog som ble foretatt gjennom det meste av to århundrer. (Se rammen på side 24.) Først trodde muslimene at angriperne var bysantinske. Men da de ble klar over hvordan det egentlig forholdt seg, kalte de dem frankere, etter det germanske folket som Frankrike senere ble oppkalt etter. Muslimene ble mer og mer innstilt på å utrope en jihad, en hellig krig, mot disse europeiske «barbarene».

Den britiske professor Desmond Stewart understreker et viktig punkt: «For hver lærd eller kjøpmann som plantet den islamittiske sivilisasjons sæd ved liv og lære, fantes det en soldat som oppfattet islam som en kamporganisasjon.» I andre halvdel av det 12. århundre hadde den muslimske lederen Nureddin fått bygd opp en slagkraftig hær som samlet muslimer i det nordlige Syria og øvre Mesopotamia. «Liksom de kristne i middelalderen grep til våpen for å fremme Kristi religion, grep muslimene til våpen for å fremme profetens religion,» fortsetter Stewart.

Det hele var naturligvis ikke alltid motivert av at man ville fremme religionens sak. Boken The Birth of Europe peker på at korstogene for de fleste europeere «bød på en uimotståelig fristelse til å vinne ære eller ta bytte eller vinne seg nye eiendommer eller herske over hele land — eller ganske enkelt bytte ut hverdagen med spennende eventyr». De italienske handelshus så også at det åpnet seg muligheter for å få opprettet handelssentrer i landene ved det østlige Middelhavet. Men hva nå enn motivet måtte ha vært, så var tydeligvis alle villige til å dø for sin religion — enten det var i en «rettferdig» krig for kristenheten eller i en muslimsk jihad.

Sverdet gir uventede resultater

«Selv om korstogene ble rettet mot muslimer i Midtøsten,» sier The Encyclopedia of Religion, «førte korsfarernes nidkjærhet til lidelser for de jøder som levde i de land korsfarerne ble rekruttert fra, altså i Europa. Et populært mål for korsfarerne var å hevne Jesu død, og jødene ble de første offer for denne holdningen. Forfølgelse kom over jødene i Rouen i 1096 og ble raskt etterfulgt av massakrer i Worms, Mainz og Köln.» Dette var bare en forløper for den antisemittiske innstilling som førte til et holocaust i Nazi-Tyskland i vår tid.

Korstogene økte også spenningen mellom øst og vest, som var blitt stadig sterkere siden 1054, da patriarken Michael Cerularius i den østlige kirken og kardinal Humbert i den vestlige kirken gjensidig ekskommuniserte hverandre. Da så korsfarerne byttet ut de greske geistlige i de byene de erobret, med latinske biskoper, ble skismaet mellom øst og vest merkbart for alminnelige mennesker.

Bruddet mellom de to kirkene ble endelig under det fjerde korstoget, da pave Innocens III ifølge den tidligere anglikanske domherre av Canterbury, Herbert Waddams, spilte «et dobbeltspill». På den ene side var paven indignert over plyndringen av Konstantinopel. (Se rammen på side 24.) Han skrev: «Hvordan kan det ventes at den greske kirke skal vende tilbake til pavestolen når den har sett latinerne være et dårlig eksempel og gjøre djevelens arbeid på en slik måte at grekerne allerede, og med god grunn, hater dem mer enn de hater hunder.» På den annen side utnyttet han omgående den situasjon som var oppstått, ved å opprette et latinsk kongedømme i Konstantinopel, under en vestlig patriark.

Etter 200 år med nesten kontinuerlig strid var Det bysantinske rike så svekket at det ikke hadde noe å stille opp mot angrepene fra de osmanske tyrkerne, som 29. mai 1453 endelig erobret Konstantinopel. Imperiet var ikke bare blitt hogd i stykker av et islamsk sverd, men også av et sverd som var smidd av rikets søsterkirke i Roma. En splittet kristenhet hadde forsynt islam med en velegnet base for videre innmarsj i Europa.

Politikkens og forfølgelsens sverd

Korstogene styrket pavedømmets religiøse og politiske ledelse. De «gav pavene god kontroll over det europeiske diplomati,» skriver historikeren John H. Mundy. Det varte ikke lenge før «kirken var Europas sterkeste regjering . . . med større politisk makt enn noen annen vestlig regjering».

Denne maktovertagelsen var blitt mulig da Det vestromerske rike gikk i oppløsning. Kirken stod tilbake som den eneste samlende kraft i vest og begynte derfor å spille en mer aktiv politisk rolle i samfunnet enn den østlige kirken, som på den tid fremdeles stod under en sterk verdslig hersker, den bysantinske keiser. Den maktposisjon som den vestlige kirken dermed skaffet seg, understøttet også kravet om pavens overhøyhet, en tanke som den østlige kirken forkastet. Den østlige kirken gikk med på at paven burde æres, men var ikke enig i at han hadde den endelige myndighet når det gjaldt lære og rettshåndhevelse.

Den romersk-katolske kirke trakk sverdet for å utrydde all motstand. Den hadde den politiske makt og lot seg drive av en misforstått religiøs overbevisning. Den begynte en intens jakt på kjettere. Miroslav Hroch og Anna Skýbová, professorer i historie ved Karls universitet i Praha, beskriver hvordan inkvisisjonen, spesialdomstolen for kjettere, virket: «I strid med vanlig praksis var det ikke nødvendig å oppgi navnet på angivere.» Pave Innocens IV sendte i 1252 ut bullen «Ad extirpanda», som tillot tortur. «Å bli brent på bålet, den metode som vanligvis ble brukt for å ta livet av kjettere i det 13. århundre, . . . hadde sin symbolikk, for ved å bruke en slik straff skulle kirken ikke være skyld i blodsutgytelse.»

Inkvisitorene straffet titusener av mennesker. Andre tusener ble brent på bålet, noe som fikk den kjente amerikanske historiker Will Durant til å skrive: «Selv når man strekker seg så langt man kan som historiker og kristen, må man betrakte inkvisisjonen . . . som en av de styggeste flekker på menneskehetens rulleblad. Det ble vist en råskap som man ikke finner hos noe vilt dyr.»

Det som skjedde under inkvisisjonen, får oss til å tenke på en fransk filosof og vitenskapsmann i det 17. århundre, Blaise Pascal, og hans ord: «Menneskene gjør aldri det onde så fullstendig og med slik begeistring som når de gjør det av religiøs overbevisning.» Og det er virkelig sant! Å svinge forfølgelsens sverd mot mennesker av en annen religiøs overbevisning har vært typisk for falsk religion helt siden Kain slo i hjel Abel. — 1. Mosebok 4: 8.

Svekket av splidens sverd

Nasjonalistiske stridigheter og politisk manøvrering førte til at paven i 1309 måtte flytte fra Roma til Avignon. Selv om paven i 1377 fikk vende tilbake til Roma, oppstod det ny strid kort etter, da en ny pave, Urban VI, ble valgt. Men den samme gruppe kardinaler som hadde valgt ham, valgte også motpave Clemens VII, som slo seg ned i Avignon. Enda mer forvirring ble det i begynnelsen av det 15. århundre, da det en stund var tre paver som regjerte samtidig!

Dette forholdet, som ble kalt det vestlige eller det store skisma, ble avsluttet med Konstanz-konsilet. Der gikk de inn for konsil-prinsippet, teorien om at den endelige kirkelige autoritet ligger hos konsilene eller kirkemøtene og ikke hos paven. I 1417 kunne så konsilet velge Martin V til ny pave. Selv om kirken dermed igjen var forent, var den blitt alvorlig svekket. Til tross for dette nektet pavestolen å erkjenne at det var noe behov for reformer. Ifølge John L. Boojamra ved St. Vladimirs ortodokse teologiske seminar var det denne unnlatelsen som «la grunnlaget for reformasjonen i det 16. århundre».

Levde de for sin religion?

Kristendommens grunnlegger lærte sine etterfølgere at de skulle gjøre disipler, men han sa ikke at de skulle bruke fysisk makt for å få det til. Tvert om. Han advarte om at «den som griper til sverd, skal falle for sverd». Han lærte heller ikke sine etterfølgere å mishandle dem som sa dem imot. Det kristne prinsipp som skulle følges, var: «En Herrens tjener må ikke ligge i strid, men være vennlig mot alle. Han skal være en god lærer, selv kunne tåle ondt, og med mildhet vise til rette dem som sier imot.» — Matteus 26: 52; 2. Timoteus 2: 24, 25.

Da kristenheten grep til det bokstavelige krigens sverd og også tok opp politikkens og forfølgelsens symbolske sverd, var det helt klart at den ikke fulgte Kristus, som den påstod å ha som grunnlegger. Den var alt herjet av splid og ble nå truet av totalt sammenbrudd. Den romersk-katolske kirke var «en kirke med behov for reformer». Men ville det komme reformer? I så fall når, og fra hvem? Vi skal gå nærmere inn på dette i Våkn opp! for 22. august.

[Ramme/bilde på side 24]

Den gode kristne strid?

Var korstogene den gode kristne strid som de kristne skulle stride? — 2. Korinter 10: 3, 4; 1. Timoteus 1: 18.

Det første korstoget (1096—1099) førte til at Jerusalem ble gjenerobret, og til at det ble opprettet fire latinske stater i øst: Kongeriket Jerusalem, grevskapet Edessa, fyrstedømmet Antiokia og grevskapet Tripoli. En autoritet som siteres av historikeren H. G. Wells, forteller følgende om erobringen av Jerusalem: «Blodbadet var fryktelig. De overvunnes blod rant nedover gatene, inntil mennene blev skvettet til med blod der de red. Da kvelden falt på, kom korsfarerne, ’hulkende i overmål av glede’ til graven efter å ha trådt vinpersen, og foldet sine blodstenkede hender i bønn.»

Det andre korstoget (1147—1149) ble satt i gang fordi de syriske muslimene i 1144 hadde erobret grevskapet Edessa. Det ble avsluttet da muslimene slo kristenhetens «vantro» tilbake.

Det tredje korstoget (1189—1192) ble gjennomført etter at muslimene hadde gjenerobret Jerusalem. En av lederne var Rikard Løvehjerte av England. Det «gikk snart i oppløsning på grunn av utmattelse, kjekling og mangel på samarbeid,» sier The Encyclopedia of Religion.

Det fjerde korstoget (1202—1204) ble av mangel på penger sendt til Konstantinopel i stedet for til Egypt. Korsfarerne fikk løfte om materiell støtte hvis de hjalp til med å få satt Alexius på tronen. Alexius var en bysantinsk tronpretendent som hadde vært i eksil. «Den plyndring av Konstantinopel som korsfarerne så gjennomførte, er noe som de ortodokse i øst aldri har glemt eller tilgitt,» sier The Encyclopedia of Religion og legger til: «Skal man fastsette et enkelt årstall for det endelige skisma, så vil det mest passende — iallfall fra et psykologisk standpunkt — være året 1204.»

Barnekorstoget (1212) førte tusener av tyske og franske barn i døden lenge før de kom til sitt bestemmelsessted.

Det femte korstoget (1217—1221) var det siste som stod under pavens kontroll, og det slo feil på grunn av dårlig ledelse og stadig innblanding fra presteskapet.

Det sjette korstoget (1228—1229) ble ledet av keiser Fredrik II av Hohenstaufen, som pave Gregor IX tidligere hadde lyst i bann.

Det sjuende og åttende korstoget (1248—1254 og 1270—1272) ble ledet av Ludvig IX av Frankrike, men gikk i oppløsning etter hans død i Nord-Afrika.

[Bilde på side 23]

Den jødiske kirkegården i Worms i Vest-Tyskland — et minne fra det første korstog