Korstogene — en ’tragisk illusjon’

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I ITALIA

FOR omkring 900 år siden, i 1096, var det første korstog i startfasen. Hvis du hadde levd i Vest-Europa på den tiden, kunne du ha blitt vitne til store forflytninger av menn, vogner, hester og skip. De var på vei til Jerusalem, den hellige by, som hadde vært under muslimsk kontroll siden 600-tallet.

Dette var det første av korstogene. Mange historikere regner med åtte større hærferder av denne typen. De satte en skamplett på forholdet mellom øst og vest og ble ledsaget av massakrer og grusomheter som ble begått i Guds og Kristi navn. Det siste større korstoget begynte 174 år senere, i 1270.

Navnet «korstog» skriver seg fra det korset som deltagerne i de mange hærferdene sydde på klærne sine.

Bakgrunnen

Det erklærte målet med korstogene var å ta Jerusalem og den såkalte hellige grav fra muslimene. Men i virkeligheten stakk motivene dypere. Bortsett fra noen få episoder hadde forholdet mellom de navnkristne i Midtøsten og muslimene vært relativt fredelig. En viktig faktor som medvirket til korstogene, var det turbulente politiske, økonomiske og religiøse klimaet som rådde i Europa.

På 1000-tallet ble nye områder på landsbygda dyrket opp i et forsøk på å øke matproduksjonen. Byene opplevde en blomstringstid. Folketallet økte. Men da en hungersnød utarmet en stor del av bondestanden, strømmet mange til byene, der det ventet dem arbeidsløshet og stor nød. Følgen var stadige utbrudd av protester.

På toppen av samfunnshierarkiet tronet de tallrike lensfyrstene. Disse profesjonelle krigsherrene ville gjerne dra fordel av det politiske vakuumet som hadde oppstått etter at Karl den stores rike gikk i oppløsning. De var lystne på å erobre nye landeiendommer.

Romerkirken gjennomgikk også en urolig periode. I 1054 mistet den kontrollen over den østlige kirke. I tillegg ble mange prester anklaget for å leve et umoralsk liv og blande seg inn i politikken.

Appellen i Clermont

Det var i dette klimaet pave Urban II tok initiativet til det første korstog. I hans øyne ville en militær aksjon for å gjenerobre Jerusalem og Palestina tjene flere formål. Den ville styrke enheten i den vestlige delen av kristenheten og bekrefte romerkirkens overhøyhet. Den ville dempe den stadige rivaliseringen i de høyere samfunnslagene. Til gjengjeld for religiøse og framfor alt økonomiske fordeler ville overklassen ta i bruk sin militære ekspertise for å fremme en «edel» sak og gjennom det bli kirkens militære fløy.

Den 27. november 1095 framførte Urban sin appell for et konsil i Clermont i Frankrike. Kirken gav et skremmebilde av sine fiender og hevdet at de fortjente å bli rammet av Guds gjengjeldelse. Foucher de Chartres, en prest som deltok i det første korstog, sa at krigen var nødvendig for å forsvare de «kristne» i øst mot muslimene. Det ble gitt løfte om øyeblikkelig syndsforlatelse for dem som døde i løpet av reisen eller ble drept i strid. Lensherrene fikk dermed anledning til å bilegge sin innbyrdes strid og i stedet konsentrere seg om «hellig» krig mot de «vantro». På dette konsilet gjenlød et rop som skulle bli det første korstogs motto: «Gud vil det!»

De to avreisene

Så snart det var blitt fastsatt en dato for avreisen, 15. august 1096, sørget paven for å skaffe seg støtte hos verdslige fyrster, som fikk ansvaret for de militære operasjonene. Kirken garanterte at eiendommene deres skulle være trygge så lenge krigstoktet varte. De mindre velstående ble oppfordret til å finansiere sin deltagelse ved hjelp av almisser.

Noen drog imidlertid av sted før den fastsatte datoen. Dette var en utrent og udisiplinert flokk som innbefattet kvinner og barn. De ble kalt pauperes Christi (Kristi fattige). Målet deres var Jerusalem. De ble ledet av oppviglere; den mest kjente var kanskje Peter Eremitten, en munk som hadde begynt å preke blant massene mot slutten av 1095.

Ifølge den middelalderske historieskriveren Albert fra Aix hadde Peter vært i Jerusalem en gang før. En natt fikk han etter sigende et syn, og i dette synet oppfordret Kristus ham til å oppsøke patriarken av Jerusalem, som skulle gi ham et anbefalingsbrev som han kunne ta med seg tilbake til Vesten. Albert forteller at drømmen gikk i oppfyllelse: Peter fikk brevet, drog av sted til Roma og trådte fram for paven. Alberts beretning blander sammen virkelighet og fantasi, men de angivelige drømmene, synene og brevene var virkningsfulle redskaper når det gjaldt å lede massene.

Den flokken som samlet seg rundt Peter Eremitten, drog ut fra Köln den 20. april 1096. Pauperes Christi hadde ikke råd til en sjøreise, så derfor måtte de gå til fots eller kjøre i gebrekkelige vogner den lange veien til det hellige land. Etter kort tid manglet de mat og våpen, og de begynte å plyndre lokale befolkninger, som ble overrumplet av denne udisiplinerte skaren av «Kristi soldater».

De første som kom i konflikt med dem, var europeiske jøder, som ble beskyldt for å låne ut penger til korrupte biskoper. Tilhengerne av Peter Eremitten begikk grusomheter mot jødene på slike steder som Rouen og Köln, den byen de drog ut fra. Albert fra Aix sier at da jødene i Mainz «så at de kristne ikke engang sparte de små eller hadde medynk med noen, gikk de løs på sine brødre, hustruer, mødre og barn og slo hverandre i hjel. Det mest hjerteskjærende var at mødre selv skar over halsen på spedbarna sine eller gjennomboret dem, fordi de heller ville at de skulle dø for deres egen hånd, enn at de skulle bli drept av de uomskårnes våpen».

Lignende episoder fant sted gjentatte ganger under reisen til Balkan, som lå langs ruten til Lilleasia. Da flokken nådde Konstantinopel, ville keiser Aleksios I unngå slike fredsforstyrrelser, så han sørget for at korsfarerne ble fraktet over til den asiatiske siden av stredet. Der ble en lang rekke kvinner og barn, sammen med de syke og de eldre, slaktet ned av muslimske styrker. Bare noen få overlevende klarte å ta seg tilbake til Konstantinopel.

I mellomtiden, i løpet av sommeren 1096, la trente hærstyrker ut på reise. I spissen for dem fant man datidens berømte ledere. Den tidlige avreisen til pauperes Christi hadde bekymret pave Urban, som traff tiltak for å regulere strømmen østover. De som reiste av sted denne gangen, måtte bevise at de hadde tilstrekkelige midler til å forsørge seg selv. Tanken var å hindre kvinner, barn, eldre og fattige i å delta.

Erobringer og andre massakrer

Etter å ha samlet seg i Konstantinopel fortsatte troppene, ridderne og de overlevende pauperes mot sitt mål. På nytt ble det begått voldshandlinger i Guds navn. Historieskriveren Petrus Tudebodus forteller at da korsfarerne hadde massakrert sine fiender under beleiringen av Antiokia, «kastet de alle likene i en massegrav og brakte med seg de avhogde hodene til leiren for å telle dem, med unntak av fire hestelass med hoder som ble sendt til kysten, til utsendingene fra emiren av Babylon».

Den 15. juli 1099 falt Jerusalem for korsfarerne. Raymond fra Aguilers forteller: «Redselsfulle scener utspant seg. Noen [av fienden], de heldige, var blitt halshogd; andre falt ned fra murene, gjennomboret av piler; mange andre brant i hjel i flammene. Man kunne se hauger av avhogde hoder, hender og føtter i gatene og på torgene i byen.» Men korsfarerne prøvde igjen å rettferdiggjøre voldsbruken, i religionens navn.

En illusjon går tapt

Seieren banet vei for opprettelsen av kongedømmet Jerusalem. Dette ble et heller vaklende rike fordi det raskt oppstod rivalisering mellom de lensherrene som hadde slått seg ned i Østen. I mellomtiden reorganiserte muslimene sine styrker. De hadde på ingen måte tenkt å finne seg i å miste territorium i Palestina.

I tidens løp ble det satt i gang flere korstog, det siste i 1270. Men på grunn av forskjellige nederlag begynte mange å tvile på hvor berettiget det var å gjennomføre slike hærferder i religionens navn. De mente at hvis Gud virkelig godkjente disse «hellige» krigene, ville han utvilsomt ha hjulpet dem som påberopte seg å handle med hans velsignelse. Likevel prøvde kirkens rettslærde fra 1200-tallet av å rettferdiggjøre slike religiøse kriger og presteskapets rolle i dem.

De første korsfarernes glød forsvant etter hvert. Den viktigste årsaken var at fortsatt krigføring til sjuende og sist ville skade Vestens økonomiske interesser. Derfor ble våpnene vendt mot den europeiske kristenhetens indre fiender: araberne i Spania, «kjetterne» og de hedenske folkene i nord.

I 1291 falt Acre, korsfarernes siste festningsby, for muslimene. Jerusalem og «den hellige grav» forble under muslimsk kontroll. I løpet av to konfliktfylte århundrer hadde økonomiske og politiske interesser overskygget religiøse spørsmål. Den italienske historikeren Franco Cardini bemerker: «På denne tiden hadde korstogene gradvis utviklet seg til å bli et innfløkt politisk og økonomisk foretagende, et komplisert maktspill som innbefattet biskoper, abbeder, konger, almissesamlere og bankierer. I dette spillet . . . mistet Jesu grav all betydning.» Cardini sier også: «Historien om korstogene er historien om den største villfarelse, det mest intrikate bedrag, den mest tragiske og på noen måter mest latterlige illusjon i hele den kristne verden.»

Lærdommen blir ignorert

Korstogene og det uheldige utfallet av dem burde ha lært enhver at økonomisk griskhet og begjær etter politisk makt kan føre til fanatisme og massakrer. Men denne lærdommen er blitt ignorert. Beviset for det har vi i de mange konfliktene som fremdeles tilflekker store deler av jorden med blod. I denne forbindelse blir det ofte begått uhyrligheter under dekke av religiøs glød.

Men slik vil det ikke være så veldig mye lenger. Om kort tid skal den ånd som gav støtet til korstogene, og som fortsetter å tilskynde til vår tids «hellige» kriger, forsvinne sammen med all falsk religion og hele den ordning som befinner seg under Satans herredømme. — Salme 46: 8, 9; 1. Johannes 5: 19; Åpenbaringen 18: 4, 5, 24.

[Bilderettigheter på side 12]

The Complete Encyclopedia of Illustration/J. G. Heck

[Bilder på side 15]

Øverst: Jødisk kirkegård i Worms i Tyskland — en påminnelse om massakren under det første korstog

Til venstre: Steinskulptur av en korsfarer

Lengst til venstre: Våpenskjoldet til en navngjeten korsfarerslekt

[Rettigheter]

Våpenskjold og steinskulptur: Israel Antiquities Authority; bilder: Israel Museum, Jerusalem